Så dro jeg hjem er den tredje og siste delen av historien om Jana Kippo. Jeg dro ned til bror og Vi dro opp med mor heter de to første, som du IKKE må gå glipp av. En romanserie med så mye nerve, skal du lete lenge etter, og med på kjøpet et språk som presser seg inn i cellene dine.
Forlaget om handlingen:
Jana Kippo forlater Smalåger for å delta på en utstilling i Stockholm. Der åpner nye muligheter seg, men hun blir nok en gang innhentet av fortiden. Kanskje kan kraften i kunsten og kjærligheten likevel gi henne et verdig liv. Men samtidig kaller john bror diana og de andre der nordfra på henne.
Sparken fikk god fart utfor smalångerbakken. I svingen måtte jeg holde så knokene hvitnet for ikke å kjøre i grøfta. Barndommen kom tilbake. Den nervepirrende følelsen i den skarpe svingen. Kom det en bil var det over. Leken med døden. Fjellet hadde rett. Vi hadde lekt med døden så mange ganger at til slutt kom den. Tiden var ikke inne for meg i dag heller. Jeg hadde ting jeg måtte gjøre først.
I trilogien hører vi om Jana Kippo, hennes tvilling Bror og ikke minst foreldrene deres. De er alle voksne, og bærer tungt på sin fortid. Oppveksten til tvillingene, har gjennom de to andre bøkene blitt hintet om, vi har skjønt at de ikke har hatt det noe bra. I denne avsluttende boka, får vi nye detaljer fra barndommen deres, samtidig som nåtidshandlingen byr på nye intriger og flere røde tråder å følge.
Persongalleriet har i løpet av disse bøkene vokst, leseren har blitt godt kjent med de fleste karakterene, så lesingen av denne siste boken byr ikke på noen utfordringer. Noen overraskelser dukker det opp underveis, men Så dro jeg hjem, biter ikke like mye fra seg, som de to andre bøkene.
Det at deler av handlingen tar for seg kunst er dog et pluss i mine øyne. Det er alltid spennende å være inni en kunstners hode og hjerte, lære hva det er som driver dem, og hvilke prioriteringer de gjør for å leve ut kunsten sin. For meg ble denne delen av handlingen det som løftet engasjementet mitt, og som gjorde at jeg gledet meg over lesingen.
I skulpturkunstneren Mikkel Madsen ser Jana igjen sin voldelige, nå avdøde far. Hun oppsøker ham, på hans øde øy, tilsynelatende for å lære mer om steinhogging, men det føles heller som at det er for å utfordre skjebnen. Et væromslag har gjort himmelen mørk. Øya stuper ned mot et opprørt hav, og de to bakser seg utover klippene:
Da han sa stopp. Tok tak i hetten min og dro meg bakover.
Vi har gått for langt sa han. Vi kan ikke ha fått med oss stedet der stien deler seg.
Så faen om vi hadde. Han var nok klar over det.
Ble du redd spurte han. Jeg prøvde å tyde ansiktsuttrykket hans. Stemmen var erten. En faderen som enten kom til å ta det helt ut. Eller ta seg inn igjen til det nesten normale.
Neida sa jeg.
Var det rett svar. Et par dager med mikkelmadsen hadde ikke gitt nok innsikt i hans personlighet. Skulle jeg gi meg over til han. La bøddelen være redderen. Eller spille tøff og aldri vise svakhet. Denne triksingen med menn var like naturlig som å ete drite sove.
Karin Smirnoff har et helt særegent språk, som det tok litt tid å venne seg til. Nå elsker jeg måten hun skriver på, med flere ord eller navn som er trukket sammen, uteblivende tegnsetting og setninger som utelater siste halvdel, og blir meningsbærende på en kraftfull måte.
Skrivemåten, skildringer av det karrige landskapet og Janas evigvarende forhold til sin tvillingbror gjør dette til en bok som klamrer seg fast i deg. Anbefales på det varmeste!
hon har helt eget språk, gillar det
SvarSlettDen serien var fantastisk bra, helt enig med deg!
SvarSlettHar läst serien och tyckte mycket om den.
SvarSlettTyckte mycket om de här böckerna, tack för smakbit
SvarSlettJag har fortfarande bara läst den första boken men har de andra väntandes i hyllan här hemma.
SvarSletthar läst hela trilogin och gillat den. Jana Kippo tyckte jag om liksom det speciella språket. tack för smakebit och påminnelse!
SvarSlettInte läst böckerna av henne. Men de tycks ju vara rysligt populära. Tack för smakbiten.
SvarSlett