Fjellturer og ferieturer

søndag 6. november 2022

Kniven i ilden av Ingeborg Arvola

Er du klar for et storslagent epos fra langt nord? Kniven i ilden er første bok i serien Ruijan rannalla - Sanger fra ishavet, om kvener og landskapet de levde i. Ingeborg Arvola har latt seg inspirere av sin egen familiehistorie, da hun skrev denne serien. Brita Caisa var hennes tipp-tipp-tipp-oldemor, og det er hun som har hovedrollen i denne romanen. 

Forlaget om handlingen: 
Kniven i ilden er en fengslende historisk roman om arbeid og kjærlighet, sterkt samhold og fri erotikk, enkeltmennesket og øvrigheten. 

Året er 1859. Brita Caisa Seipajærvi spenner på seg skiene og går den lange veien fra Finland til Norge med de to sønnene sine. Brita Caisa har stått i kirketukt for omgang med en gift mann. Hun kan helbrede dyr og mennesker. Målet for reisen er Bugøynes, der det sies at havet koker av torsk. 


Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2022
Sider: 439
Kilde: Leseeksemplar


Solen skinte på henne og søsteren Maria Stina i oppveksten. Søsteren er død, Brita Caisa savner henne hver dag. Hun er 35 år, har født to gutter med 9 års mellomrom, men har ikke vært gift. I begynnelsen av boken reiser hun fra hjemplassen i Finland, med det lille hun har. Hun flytter fra sin egen far som hun har bodd sammen med, for at guttene hennes skal slippe å vokse opp med ham, som står oppført som tølper og røverfant i kirkeboka, som mannlig forbilde. 

Brita Caisa er en av finnene som forlater hjemstedet uten attest fra presten. Det betyr at hun aldri kan kjøpe jord, så målet hennes når hun kommer frem til kysten er å finne seg en mann å gifte seg med. Med seg har hun Aleksi på 12, som straks settes i arbeid når de kommer frem. Heiki på 3 forlater hun hos skyldfolket, med ambisjon om å raskt være i stand til å komme å hente ham.

Veien vestover er lang, at Brita kan helbrede syke, er noe alle vet, så hun blir heftet på veien av et betent sår, av en sau som har øyebetennelse og en kraftig feber, som andre har problemer med å stoppe. Det gode ryktet hennes får også mennesker som ikke respekterer henne, til å be om hjelp. Når Latin-Korkos kone skal føde, er han så redd for å miste mor og barn at han ber Brita om å bistå fødselen, det går bra men noe høflig takk får hun ikke:

En jente, opplyser jeg. 
Takk, hvisker Kreeta. 
Latin-Korko rekker meg drammeglasset. 
Skal jeg ikke først... jeg peker på navlestrengen, resten av arbeidet. 
Han rister kort på hodet. 
Jeg nikker, griper glasset og tømmer den brennende væsken ned halsen. 
Gratulerer med den lille, sier jeg og går, for mannen i huset ønsker meg vekk.


I tilbakeblikk minnes Brita sin mor og sin kjære søster, som hun savner sårt. Hun reflekterer over det mangfoldige gårdsarbeidet, hvor alle små sysler er like viktig. Samler de ikke bjørkeløv til (sope)limene, får de ikke rengjort seg, lager de ikke nye meier til sleden, kommer de seg ikke frem. 

Dette er nydelig lesning, jeg følte hele tiden med Brita Caisa, som fra flere hold blir behandlet urettferdig. Jeg unte henne alt godt, og kunne ikke annet enn å riste på hodet over at hun igjen innlater seg med en mann, som hun ikke kan gjøre krav på. Kjærlighetshistorien som utspiller seg i dette barske livet er sødmefylt, men også brutal.

I fortsettelsen hører vi om feidene med myndighetene, om skoltesamer, østsamer, fjellsamer og Varangersamene. Her er samer som kommer fra Finland og Russland, men svenske samer nevnes ikke, vandret de ikke kanskje?
Hvis du som meg, trodde at same er same, så tar du skammelig feil. De har med seg sin gudstro i hverdagen, men også den delen av "overtroen" som lever igjen, de setter blant mye annet, ut mat til småfolket, og de kaster småstein for å se om fisket blir bra.

Læstadianerne hører vi også om, hvordan deres vekkelsesmøter, med tungetale og det hele spredte galskap i Vadsø. 

Når Brita Caisas følge kommer frem til kysten lærer hun for å flekke fisk, bløgge den og være med å henge fisken på hjellene. Det er hardt arbeid i iskalde forhold, men samholdet som vokser frem i dette miljøet er med på å gjøre det levelig.

Det er spennende å følge den finske utvandringen til Finnmark. Hovedpersonen er en intelligent kvinne med bein i nesen, hun har et stort hjerte for alt levende, og kvier seg ikke for å kaste blikk på menn som vekker begjæret hennes. 

Ingeborg Arvola skriver med innsikt om dette karrige livet. Naturen er med gjennom hele boken, gjennom nydelige skildringer av alt som lever rundt oss. De mellommenneskelige relasjonene skildres på en besnærende måte, de er med på å bygge intriger, samtidig som de holder på dunkle hemmeligheter. 

Romanen er lettlest, den fremstår som lineær, bare med tilbakeblikk i form av minner og lengsler. Slik utfylles fortellingen med historiske fakta, og leseren får enda litt kjøtt på beina til karakterene. 

Jeg gleder meg til neste bok i dette som skal bli en serie, jeg reiser gjerne tilbake, og slår følge med Brita Caisa igjen ☺

14 kommentarer:

  1. Denne har jeg på vent, og gleder meg til å lese. God søndag Tine:) Her i Trøndelag er det nydelig vær i dag, men litt kaldt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Heldige dere, vi har hatt lett regn i dag, men nå skinner solen som får de våte høstbladene til å skinne i all sin fargeprakt oppover fjellsiden. Nyt høstdagen Anita!

      Slett
  2. Den låter intressant! 'Tipp-tipp-tipp-oldemor' var ett roligt uttryck :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hva kaller dere i Sverige mormoren til mormor?

      Slett
    2. Vi säger gammel istället för tipp. Så gammel-gammel-mormor.

      Slett
    3. For meg som er vant med tipp, så høres gammel gammel veldig rart ut. Takk for svar :)

      Slett
  3. Tack för smakbiten. Kände inte till den här boken tidigare, verkar intressant.

    SvarSlett
  4. Det låter verkligen som en intressant bok!

    SvarSlett
  5. den boken skulle jag vilja läsa. tack för smakebiten!

    SvarSlett
  6. Tusen takk for god omtale og supert lesetips! Denne vert lagt på ønskelista.

    SvarSlett
  7. Denne setter jeg definitivt opp på leselisten :)

    SvarSlett
  8. Flott omtale Tine - jeg fikk ikke så mye utav denne som du gjorde; men den ga et godt innblikk i en kultur, og menneskene som ble beskrevet,

    SvarSlett