Natriumklorid - ny bok fra Jussi Adler-Olsen

Natriumklorid er den niende boken i krimserien om avdeling Q. Jeg har lest de fleste, om ikke alle, har frydet meg over dystre Carl Mørck, og hans kolleger. Natriumklorid ble lastet ned på Kindelen, og mens jeg leste ferdig en annen bok, slukte gubben denne med stort begjær. Jeg bestemte meg for å spare den til sommerferien, og det angret jeg ikke på. 

Forlaget om handlingen:
Drapssjef Marcus Jacobsen møter sin beste etterforsker, Carl Mørck, i forbindelse med en gammel sak som fortsatt plager ham. Et hjerteskjærende selvmord gjenåpner etterforskningen, og snart står Avdeling Q overfor et skummelt flettverk av saker som vokser mellom hendene på dem.

Dødsfallene til flere prominente personer tolkes som ulykker eller selvmord, men når Avdeling Q ser nærmere på dem, peker et ufattelig mønster mot noe langt mer alvorlig, og alt tyder på at en annen utvalgt person snart vil dø.

I kamp mot tiden og de plagsomme koronarestriksjonene tar Avdeling Q, med sedvanlig samhold og humor, opp en hard kamp for å forhindre flere dødsfall.

Og samtidig bukter en helt annen sak fra fortiden mot Carl, som en kvelerslange som endelig har været sitt bytte.

Gjengen i Avdeling Q er seg selv lik, Assad kløner med ordtakene sine, Rose veksler mellom jubel og surmuling, mens Carl sjefer seg. Gordon er Gordon, men han er den mest anonyme av de fire, i alle fall i begynnelsen av boken. Vi hører også om Hardy, den tidligere kollegaen deres, som gjennom flere bøker har vært lammet fra halsen og ned. Nå er det så vidt liv i skrotten, og i denne boken befinner han seg på et sanatorium i Sveits.

Historien er preget av koronatiden, litt i overkant etter min smak, men sånn er det jo med det meste i denne serien, en smule karikert. Det er også språket, for selv om Assad vrir og vrenger på ordtakene, så passer det dårlig at teksten er full av uforståelige ord og ordtak, selv der det ikke er direkte tale. 
Eksempel: de må "jobbe det hvite ut av øynene", dette betyr ingenting på norsk, en dansk oversettelse gir mening, men en helt annen betydning enn den konteksten krever.

Pauline er på tannkjøttet med utgiftene, gir ingen mening. De må jobbe "ni til fire?" altså en time mindre, enn når de ikke har det travelt? "Hvis dere hæler på med" - konteksten sier at de skal skynde seg, altså ikke "tåle eller venne seg til", som er den norske betydningen. Ordet "imposant" forsto jeg ikke ut fra sammenhengen, men ser når jeg slår opp at det betyr "imponerende", hvorfor ikke bruke det ordet da? Siste eksempel på dårlig språk, er forkortelsen "peil". Selv peiling hadde vært et dårlig valg i denne sammenhengen, men den muntlige forkortelsen av dette ordet, fikk det til å skurre høyt i hjernebarken min.

Nok om det, som vanlig går det fort i svingene, både dialogene på avdelingen, og tempoet i boken. 

                Jeg kommer ikke over hvor flaks det var at Assad kjente denne fyren. Hva er oddsene for det? sa Rose. 
                Når det er polske arbeidsfolk det er snakk om, er ingentning utenkelig, svarte Assad. Dere har vel hørt om kamelflokken som ville adoptere et esel fordi de mente det ville gjøre dem mer interessante? Ikke? Jo da, de....

Avdeling Q jobber som kjent med gamle uløste saker, de har sittet i en bortgjemt kjeller, men på grunn av ombygginger er de nå oppe i lyset, sammen med de andre etterforskerne. Dette fører til en lettere stemning, men også frustrasjon, for de fire asosiale menneskene, som jobber så godt sammen. Når sakene de jobber med viser seg å ha avleggere inn i en fersk mordsak, må de brette opp ermene, og overbevise sjefen om sammenhengen. 

Forbryteren det jaktes på avsløres halvveis i boken, noe som ikke tilfredsstiller min personlige smak når det gjelder krim. For all del, det skjer mye etterpå, for denne forbryteren er absolutt ikke lett å få tak i. Som forlaget nevner, så blir Carl litt svett i luggen også, og det helt på egne vegne, når fortiden puster ham i nakken. De som har lest de forrige bøkene aner sikkert hva det er som innhenter ham. 

Tematikken i Natriumklorid er hevn, menneskene som blir tatt av dage er noen skikkelige drittsekker, så jeg hadde ikke mye medynk med dem. Den bakenforliggende årsaken til at noen ville drepe dem var også så pass vag, at jeg hadde liten forståelse for alt det makabre som kom fram. Det ble litt rynking på nesen, og høytsnakking til Kindelen a la "gi deg no", underveis, men spennende var det åkke som. 

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2022

Sider: 472

Oversatt av: Erik Krogstad

Kilde: PDF fra forlaget

På bloggen Henningbokhylle finner du en fin omtale av boken

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.