Dei tilsette av Olga Ravn - bok, foredrag og teaterstykke

Teater engasjerer, og DnS er flink til å invitere glade teatermennesker til møter i forkant av stykkene sine. På onsdag skal jeg se De ansatte, og lørdag var det duket for møte med forfatteren Olga Ravn. Det er sjelden forfatteren av den opprinnelige boken er tilstede på disse sammenkomstene, så dette var veldig spennende. BookBites var på lag med meg, så formiddagen før møtet, tilbrakte jeg i "outer space" med denne spesielle sci-fi-romanen.

Forlaget om boken:
Dystopi om arbeidsliv, menneskeverd og framtida på jorda. Besetninga på det sekstusende skipet består av menneskelege og menneskeliknande tilsette. Då skipet får ei rekkje gjenstandar om bord frå planeten Nyoppdaginga, byrjar dei tilsette å knyta sterke band til desse, utan at dei heilt skjønar kvifor. For somme vekkjer gjenstandane minne frå livet på jorda. For andre er det vanskeleg å sjå kor skiljet går mellom dei sjølve og omgivnadene, mellom menneske og ting. «Dei tilsette» er ein science fiction- idéroman om bioteknologi, kunstig intelligens, klimautfordringar og arbeidsvilkår, og om kva det vil seia å vera menneskeleg. 

Boka er kompromisslaus i møte med eit av vår tids mest presserande spørsmål: Kva vil skje med menneskeverdet i eit samfunn basert på effektivisering og stadig aukande vekst? 

Boken er ikke lang, med mye luft, og nytt kapittel nesten på hver side, leste jeg meg fort inn i handlingen. Mens jeg leste var jeg på jakt etter spor av vår egen virkelighet, og selv om omgivelser og leveforhold er langt utenfor min fantasi, så jeg helt tydelig tendenser av den fremtiden jeg ser for meg, for kloden vår.

Det er en dystopi dette, "noe" har skjedd som har brakt disse menneskene sammen på det sekstusende skipet. Der er du enten kjøtt eller teknikk, eller begge deler. Noen er mennesker noen er nesten mennesker, individer uten barndom, som er født til å være ansatt. Over dem styrer organisasjonen, og er du til bry for dem vil ikke søylen av lys som de lengter etter, åpenbare seg, fordi du ikke er rein nok, og du må til oppdatering.

Mesteparten av boken er en mengde vitneutsagn. En vet ikke hvem som snakker, men det er forskjellige stemmer vi hører. Vi møter renholderen, gravferdsagenten, femtepiloten og skipskadetten. Det er ikke vanskelig å følge med på handlingen, og etter hvert sprer en konflikt misnøye i besetningen, og stemningen på skipet endrer seg.

            Av og til er dei menneskeliknande svært stille. I kantina har dei byrja å setja seg ved dei same borda. Dei sit på rekkjer og inntek føde. Det er som om dei utan å ha veksla eit ord innbyrdes er vortne samde om å teia. Berre ein tosk trur at den som teier, samtykkjer. På skipet liknar stilla deira meir på konspirasjon enn på vilje til å tena. Ja, det er korrekt, eg er nervøs for det.

Det er et element av kaos i en hver fremdrift - dette la jeg meg på minne til neste kaotiske dag på jobb ☺Romanen er tankevekkende og ikke så lite skremmende, siden den forsterket flere av mine egne refleksjoner rundt fremtiden og egen alderdom.

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2021

Sider: 130

Oversatt av: Inger Bråtveit

Kilde: BookBites

Dei tilsette var kortlistet til Den internasjonale Booker-prisen 2021.

*********

Som oftest på disse lørdagskafèene på DnS så er det teaterversjonen som er i fokus, men i dag var det boken det ble snakket om. Olga Ravn har ikke deltatt i arbeidet med oppsetningen av De ansatte, og har heller ikke sett stykket, før det hadde urpremiere på Lille Scene lørdag 28 mai. 

Olga Ravn var en dame med en smittende latter. Dansken hennes var lett å forstå, selv når hun ble ivrig i sine svar på spørsmål fra Elin Grinaker, som også er den som har oversatt boken til bokmål. 

Heldige meg som hadde lest boken samme dag som jeg hørte forfatteren prate om den! Grunnen til at boken fremstår som en haug løse ark med et vitnesbyrd på hver side, er fordi dette ikke handler om et par karakterers opplevelser, men om en kollektiv oppfatning av den verden de lever i. 

Det handler om fremmedgjøring og utenforskap og om hvordan vi oppfatter overgangen fra å være eldre til å bli gammel. Mest av alt er dette en sanselig roman, og Ravn bekrefter i denne samtalen det jeg hadde tenkt, at luktesansen og fingertuppene er vel så sensitiv som synssansen, som vi tror er viktigst for oss. 

Takk for en fin ettermiddag på DnS!

Nå gleder jeg meg til onsdag når jeg skal se stykket selv.