Normal people (Alle andre) av Sally Rooney

Etter å ha lest Skjønne verden, hvor er du? fikk jeg lyst å lese mer av irske Sally Rooney. I London fikk Normal people mye oppmerksomhet, så den ble med meg hjem, noe jeg ikke angret på. Siden boken har kommet ut på norsk, låner jeg forlagets beskrivelse av handlingen.

Forlaget om handlingen:  
Connell og Marianne vokser opp i den samme irske småbyen, men der ender likheten dem imellom. De kommer fra hver sin verden, og ingen lar dem så mye som et øyeblikk glemme sin plass i det lille samfunnet. Den gnistrende tiltrekningen mellom skolens kjekkeste gutt og den smarte, rike, venneløse jenta er og forblir deres hemmelighet. Og da de møtes igjen på universitetet i Dublin er rollene byttet om, men tiltrekningen mellom dem like komplisert og elektrisk. Alle andre er en kjærlighetsroman, en fortelling om hvordan et menneske kan forandre livet til den andre. Den viser oss hvor vanskelig det er forandre den vi dypest sett er. Hvordan stolthet og usikkerhet gir grobunn for misforståelser som aldri kan rettes opp. 

Er det virkelig noen som går rundt og drømmer om å være som "alle andre"? det er sikkert det. Både Marianne og Connell har personligheter som utfordrer, ikke andre så mye, men det er ikke tvil om at de begge er lei av seg selv, fra tid til annen. 

Selv om karakterene er ungdommer, så er ikke dette en klassisk sex-fest-krangling-roman. Disse unge menneskene ser ut til å balansere på en knivsegg når det gjelder å plukke opp vibber fra hverandre. Refleksjonene de gjør seg, og argumenteringen som kommer frem i diskusjonene er veloverveide og poengterte. Hovedpersonene fremstår som ekstremt selvsikker og artikulerte, men samtidig, under fernissen, er de redde for å ikke være god nok.

Gjennom hele boken er det scene på scene hvor dette kommer frem. Romanen er ikke utpreget handlingsdrevet, for det er det som skjer inni hodene deres som er det viktige. Skrivemåten minnet meg faktisk om Virginia Woolfs sine bøker Bølgene og Til fyret, jeg forundrer meg ikke om Sally Rooney har lest noen av Woolfs bøker. 

Jeg er ikke enig i at denne romanen handler om klasse. Selv om Connell og Mariannes familieforhold og økonomi er ytterst forskjellig, så betyr dette ingenting for deres forhold, og det er jo det som skildres her. De er venner, et vennskap som oppstår like før de er ferdig med videregående og som de holder skjult for de andre. Hvordan Marianne har det hjemme får vi bare noen små hint om, mens Lorraine, moren til Connell fremstår som en sånn bauta, alle skulle hatt i livet sitt.

        My son tells me you`re ignoring his phone calls, Lorraine added.
        Marianne paused, and the silence in the kitchen was loud in her ears, like the white noise of rushing water. Yes, she said. I am, I suppose.

        Good for you, said Lorraine. He doesn`t deserve you.
        Marianne felt a relief so high and sudden that it was almost like panic. She put the orange juice on the counter and closed the fridge.

Hvis du velger deg romaner ut i fra at de har treffsikre refleksjoner og et godt språk, så må du lese denne. Når det er sagt, det kan oppstå en viss "lost in translation" hvis du leser den norske utgaven, men jeg antar at oversetter Tiril Broch Aakre greide brasene. 

Dette ble den siste romanen jeg leste i 2021,

og for en fin avslutning jeg fikk på dette leseåret ☺ 

Forlag (norsk): Bonier

Utgitt: 2018/på norsk 2019

Sider: 269

Kilde: Kjøpt selv