Diktlesesirkel i januar: Romantikken

Artemisias verden inviterer til diktlesesirkel også i 2022. Kategoriene har hun satt, og det er opp til oss selv hvordan vi vil besvare utfordringen. I januar skal vi lese et dikt fra romantikken, som er en tidsperiode (1750-1850) og en stilretning. Siden jeg er godt i gang med å repetere Gunnar Staalesens omfattende verk fra Bergen, føltes det naturlig å også lese dikt herfra. Jeg valgte meg en prestesønn fra Bergen, Johan Sebastian Welhaven (1807-1873). 

Johan Sebastian Welhaven er ikke blant de mest kjente dikterne våre, mer kjent er nok Henrik Wergeland, som var hans motstander, politisk så vel som kunstnerisk. Han var konservativ av natur, og ville beholde unionen med Danmark.

Welhaven var opptatt av at diktene skulle oppfylle kravene til skjønnhet og harmoni, og ga ut i alt fem lyrikksamlinger. I boken jeg valgte meg fra biblioteket, er det Liv Bliksrud som har valgt ut 64 dikt. Boken er ryddig satt opp, etter et kort forord som forklarer rammene for utvelgelsene hennes, kommer dikene på løpende bånd, uten forstyrrende elementer, mens det til slutt er noen sider med opplysninger om hvert dikt, og avslutningsvis en tidslinje over Welhavens liv og virke. 

Welhaven ble i 1843 fast ansatt som lektor i filosofi, ved universitet i Christiania. I mai 1845 giftet han seg med Josephine Bidoulac, barndomsvenninne med den avdøde forloveden hans Ida Kjerulf og Camilla Wergeland (Collett) som han var forelsket i. 

Da var det drøye ti år siden han debuterte som lyriker, noe jeg antar han gjorde i ren frustrasjon, siden utgivelsen heter Henrik Wergelands Digtekunst og Polemik. Jeg kunne ikke dy meg, etter å ha lest om hvor hett diskusjonene gikk i de akademiske kretsene disse to kumpanene ferdedes, å bla litt i boken (Nasjonalbiblioteket) 

Nå skal jeg ikke påberope meg å ha klart å lese dette, men tenk om det fantes en masterstudent som ville fordypet seg og oversatt til sånt språk vi snakker i dag. 

Det var mye virak rundt Johan Sebastian Welhaven, noe det var morsomt å lese om. Siden boken jeg har lånt ikke inneholder mye om lyrikeren, måtte jeg ta google litt. Dukker det opp en biografi om denne mannen, så leser jeg den gjerne ☺

Så over til diktene jeg har lest i denne samlingen:

Det første diktet i boken heter Norges dæmring og er en sonette, med prolog og 75 sonetter. Alle er ikke gjengitt her, men mer enn nok til å komme inn i rytmen og nesten glemme det gammelmodige språket. Jeg gjengir prologen, som ga meg en god start på denne boken, for noe her ga gjenklang i meg.

Mens Norge slumrer i sit Sølverpantser,
og selv hans Aandedræt i Luften fryser,
og hele Folket gaaer i lodne Kyser,
og Vand og Blod forkjøler sig og standser;

mens Glæden kun med Granbar sig bekrandser,
og Talglys er det Hele fast, som lyser,
og Brystet selv i Ulvepeltsen gyser,

og man er lam paa tre av fire Sandser;

i denne Nød man griber Stimulantser,

at Livet ei skal slukne i det Indre:

man drikker Punch, forlover sig og dandser.

Jeg har i Sneen lavet nogle Skandser,

en hadriansisk Vagtmuur i det Mindre;

her leger jeg med literaire Landser.

Det er ikke mye humor i Johan Sebastian sine dikt, men dette her begynner veldig artig. Mange av diktene er neddempet og nær sagt triste, som Den siste septemberdag. Her er mye natur, skognymfer, prangende blomster og romantiske bueganger. I dette diktet er det også henvisning til Amata - en elsket kvinne, som antas å være Camilla Collett. 

Titlene på diktene sier litt om hvor opptatt han var av naturen: Paa fjeldet, Hvile i skoven, En vaarnat, Ved havet, Det tornede træ etc. Men jeg leser også om Orpheus, Protesilaos, Glaukos, Ganymedes, Sisyphos mfl. 

Da jeg kom til diktet Bergens stift, forventet jeg å lese på meg klump i halsen av stolthet over byen min, men det diktet skjønte jeg ingenting av. 

Favorittene mine blant Welhavens mange dikt må være Digtets aand, som jeg vil avslutte med. Jeg likte også Den salige og Republikanerne som hadde et snev av politikk i seg. Jeg hadde ventet mer av debatt og meningsytring i diktene hans, etter å ha lest om ham, før jeg leste det han har skrevet. 

Hvad ei med Ord kan nævnes

i det rigeste Sprog,

det Uudsigelige, 

skal Digtet røbe dog.

Af Sprogets strenge Bygning,

af Tankeformers Baand

stiger en frigjort Tanke,

og den er Digtets Aand.

Den boede i Sjælen,

før Strophens Liv blev til, 

og Sprogets Malm er blevet

flydende ved dens Ild.

Dette er tre av femten vers, alle like malmfulle og full av kjærlighet til ord og språk. 

Jeg sender diktlesesirkelen en takknemlig tanke, for dette dypdykket inn i Johan Sebastian Welhavens liv og diktning, det hadde aldri kommet til, om ikke utfordringen hadde vært "Romantikken".