Grå hoppe av Eli Fossdal Vaage

Jeg har tidligere lest diktsamlingen Hekla myter fra 2014, denne kom på langlisten til Bokbloggerprisen, men den ble ikke nominert av meg. Dessverre måtte jeg gi tapt, så jeg leste aldri Vaages andre diktsamling Estalåni som kom ut fem år senere. Nå er hun ute med en novellesamling, og jeg satte i gang med friskt mot ☺

Forlaget om handlingen:
Ein mann vert kontakta av sin avlidne ven hunden. Ein litteraturprofessor har slutta å lese. Eit ungt par kjem heim frå sjukehuset med den nyfødde babyen sin, og anar ikkje kva det no er meininga dei skal gjere. Ei kvinne greier ikkje følgje med på det sambuaren seier, fordi ho er for oppslukt med å vurdere teksturen av dei ulike møblane deira mot naken hud.

Med humor og alvor skriv Vaage tekstar om nære relasjonar, kjærleik og seksualitet, om menneske på randen av ørsmå eller kolossale innsikter, som slit like mykje med å leve som å dø.

Forlag: Tiden

Utgitt: 2021

Sider: 128

Kilde: Leseeksemplar

Da jeg begynte å lese Grå hoppe hadde jeg, av uviss grunn fått det for meg at dette er en kortroman. Derfor leitet jeg etter en eller annen rød tråd, mens jeg leste. Jeg fant ikke den, og ble litt oppgitt, men boken er kort, så jeg beit tennene sammen og kjørte på.

Dette er ikke blogginnlegget å søke til hvis du vil ha en kvalifisert uttalelse om denne boken, til det ga den, og sa den meg, alt for lite. Karakterene vi møter er alle anonyme, (bortsett fra Stig som kjørte ho hjem fra Oslo) mange noveller begynner med han eller ho, og alle består av 3-4-5 sider som skildrer et øyeblikk i tiden.

Helt i begynnelsen befinner vi oss på Åsane Senter, et sted hvor jeg er lommekjent, vi er også på hagesenteret, men ellers skjer handlingen i stuen, i bilen, på en togtur i Italia, i en av historiene er vi en norsk fjord med taleevne. 

Språket Vaage bruker har mye følelse, og hun har noen gode observasjoner leseren kan kjenne seg igjen i. De litt filosofiske spørsmålene som dukker opp, som Hva skjer i stillheten? og gode råd som å våge å ta i mot, er fin å ta med seg. Jeg kjente på utålmodigheten i novellen når ho lytter til mannens gang rundt grøten, mens hun bare tenker slutt å tyte, kyss meg!!

Som i novellen Museal, som tar for seg et kunstverk, undret jeg meg over illustrasjonen på forsiden av boken. Er den vakker eller bare grotesk? Det er flere måter å lese en bok på, Eli Fossdal Vaage har igjen utfordret meg, og jeg står ikke tilbake for en real utfordring. Da jeg skulle skrive, leste jeg flere av novellene på nytt, litt stykkevis og delt, og jeg kjente, at å gi Grå hoppe tid er et råd jeg kan gi videre. 

Siden så mange bloggere stemte frem Hekla myter, håper jeg at flere også leser og skriver om Grå hoppe. Det alltid interessant å lese hva andre skriver om en bok, den står i hyllen og får jeg noen tips som kan tilføre lesingen min noe, tar jeg den gjerne frem igjen, for ny gjennomlesning.