Norsk kvinnehistorie av Hege Duckert

Er du klar for å se Norges historie fra kvinnenes perspektiv? Hege Duckert er journalist og forfatter, og har med denne boken sett nærmere på alt fra forsørgede fruentimmere til skamløse jenter. 

Forlaget om handlingen:
Endelig skal norske kvinner stå i sentrum for norgeshistorien. Nok menn på søyler nå!

Kvinners liv har endret seg i en revolusjonerende fart de seneste 150 årene. Likevel er det menn som dominerer historiebøkene og får sine statuer. Journalist og forfatter Hege Duckert setter endelig kvinnene i sentrum og beskriver norsk kvinnehistorie slik den aldri har vært fortalt før. Vi møter dem som kjempet for selvstendighet og stemmerett, men Duckert beskriver også hverdagskvinnenes kår og forteller spennende om heltene du ikke har hørt om. 

Hvorfor feirer vi polfarerne Nansen og Amundsen, men ikke helsepionerne Elise Ottesen-Jensen og Katti Anker Møller. Hvorfor hører vi om Tungtvannsaksjonen, men ikke om Fyrstikkarbeiderstreiken? Denne boken endrer perspektivet. Norsk kvinnehistorie på 200 sider inngår i den populære 200-sider-serien og er rikt illustrert.

Før jeg i det hele tatt åpnet denne boken, kjente jeg at jeg ble glad inni meg. Det er noe muntert over det fargerike coveret med alle de smilende damene. Undertittelen er jeg ikke like sikker på hva jeg synes om, for det er noe latterlig over denne kjappe replikken. Dette er ikke den første boken jeg har lest, som lover leseren en lettvint tilgang til kunnskap, men hva gjør vel det, så lenge boken kan åpne sinnene og gjøre oss litt mindre historieløs?

Frigjøringshistorien til norske kvinner begynte på slutten av 1800-tallet, og sammenfaller med utviklingen av demokratiet i landet vårt. Boken fokuserer på 150 år med kamp for valgfrihet og erobring av rettigheter. 

Duckert fokuserer her på handlinger som har ført til forandring, og har to hovedspor hun følger når hun tar for seg dette store materialet. 

Frem til 1888 sørget norsk lov for

at gifte kvinner ikke var myndige.

Prest og fogd var enige om at

menn var styrt av fornuft mens

kvinner var styrt av følelser,

og dermed ikke var helt 

tilregnelige.

Kvinner blir beskrevet som en gruppe, ikke enkeltindivider i mye større grad enn menn. I innledningen sin hører vi at Bergen har flere statuer av buekorpsgutter enn av kvinner, en skeivfordeling kommunen heldigvis er i gang med å rette på.

Tidene har forandret seg, skilsmisse var skandale, kvinner kunne ikke starte bedrifter, abort var ulovlig, og man ble uglesett (eller oversett) hvis to kvinner lever sammen. Sånn er det heldigvis ikke nå, men vi må aldri glemme de sterke kvinnene som tok kampen for oss. 

Mange av navnene som dukker opp i denne boken er navn vi kjenner fra før. Det en del av oss kanskje ikke har tenkt over er at romaner fra denne tiden ofte er et produkt av at forfatteren ytret seg til fordel for frihet også for kvinnene. Ta på dine feministiske briller og les Camilla Collets Amtmannens døtre, Henrik Ibsens Et dukkehjem, Bjørnstjerne Bjørnsons Magnhild, Amalie Skrams Constance Ring og mange flere.

Duckert har gjort en kjempejobb når hun har fordypet seg i den berømte glemmeboken, og funnet frem til kvinner som absolutt ikke skulle vært der. Jeg vil nevne noen: Asta Hansteen var i 1878 den første kvinne som holdt et offentlig foredrag. I 1882 tok Cecilie Thoresen artium som den første kvinne i landet. Ragna Nielsen innførte fellesskole i Kristiania, Gina Krog dannet Kvinnestemmerettsforeningen og Cathinka Guldberg utviklet sykepleien. 

Vi lærer om dobbeltmoral som ikke henger på greip og om de forferdelige forholdene som fabrikkarbeidere levde under. I kapitlene som følger hører vi om kampen for stemmeretten og hva som skjer når denne kampen er vunnet. 

LO ble en pådriver for å få 

gifte kvinner ut av arbeidslivet.

Organisasjonen som skulle sikre

arbeidernes rettigheter, vedtok

som prinsipp at hver familie bare

skulle ha èn lønnsmottaker.

Kapittel fire dekker tiden fra jeg ble født til jeg var russ, og det er nå vi hører om kampen for selvbestemt abort. Mange positive forandringer skjedde i samfunnet, og vi har lenge tatt dem som en selvfølge, men som konservative stemmer av i dag, får oss til å frykte at det i fremtiden ikke nødvendigvis, vil være like selvfølgelig lenger. 

Boken er oversiktlig og grei å lese, den er inndelt i fem kapitler, sirlig merket med tidsintervaller som skal belyses. Avslutningsvis får vi en oppsummerende tidslinje, kildeliste og bildeoversikt. Jeg har kost meg med denne boken, og til min glede fikk jeg bekreftet at jeg faktisk kan ganske mye om norsk kvinnehistorie. 

Forlag: Kagge

Utgitt: 2021

Sider: 200

Kilde: Leseeksemplar