Områder av særlig betydning av Heidi Mittun-Kjos

Heidi Mittun-Kjos er en ny stjerne på forfatterhimmelen, nå når hun debuterer med romanen Områder av særlig betydning. Rammen rundt historien er ganske spesiell, men tro ikke at dette bare er en løperoman ☺

Forlaget om handlingen:
Nordvest i Oslo bor Ada med mannen Sigurd og to små barn. Nesten hver kveld tar hun på seg joggeskoene, skrur på hodelykten og forsvinner inn i mørket langs skogsstiene. Til sommeren skal hun fullføre det 100 kilometer lange Nordmarka Ultra, og for hvert steg, hver treningsøkt, vokser portrettet av en usedvanlig kvinne frem. Engasjert på grensen til besatt, med et skarpt, nesten giftig blikk, og en barndom fylt av apokalyptiske forestillinger som i høyeste grad fortsatt lever videre i henne.

I spennet mellom den hun er for andre og den hun er i seg selv, åpner det seg en avgrunn det etter hvert synes umulig å overstige. Jo mer ultraløpet nærmer seg, desto mer akutt blir spørsmålet: Hva er det med Ada?

Innledningsvis møter vi Ada når hun er ute og løper. GPS, pulsklokke og stravasegmenter blir tidlig introdusert for leseren. At fotlukt er bakterier som lever til de møter frysepunktet, og at svette er ammoniakk, er også greit å vite.

Når hun kommer hjem fra løpetur, introduseres vi til hennes familieliv, mannen Sigurd og barna Georg og Tora, og sakte men sikkert pusles Adas sosiale liv sammen for leseren. Som smakebiten indikerer, skiller hun seg litt ut blant kollegene på jobben:

       Så joggedamer spiser ikke bare salatblader?
       Kan ikke jogge på salatblader, Ove, langt mindre løpe. 
Det er forskjell på jogging og løping, du vet det?
       Han ser på meg, jeg er usikker på om det er kontakt i blikket.
       Jogging er noe folk gjør, og ofte liker de ikke det de gjør, men tenker at det er godt for helsa og gagner fasongen, etter en snau mil føler de seg flinke. Løping er noe du har lyst til.

Handlingen er bygget opp av små og store, nei helst små episoder i livet hennes, som å følge Tora i barnehagen og måtte forholde seg til andre voksne og barn, eller stå på sidelinjen og prate med foreldre, når Georg spiller fotballkamp. Alle disse møtene Ada har med mennesker, gir et bilde av hennes indre landskap, hun tolker og dømmer andre, og setter ord på besnærende små følelser, vi alle kan kjenne oss igjen i. 

Som for eksempel den balansekunsten det er å liste seg ut av et barnerom, rett etter barnet har sovnet, fordi du helst allerede, skulle vært et annet sted. 

Ada oppsøker venninnen Jenny for å høre om sexfesten hun var på, hun henger med noen kolleger på jobben, men mannen sin trekker hun seg mer og mer bort fra. Hun tolker den lett forsurede kjemien dem i mellom som tegn på at forholdet deres er i ferd med å oppløses, og med flere kloke refleksjoner fra hverdagen deres, kan også leseren se dette mønsteret. 

Handlingen er krydret med hentydninger til kjente strofer, ofte litt omskrevet og satt i en helt ny kontekst:

Sigurd stønner. Gardsdraumen forsvinner. Og igjen. Ladede stønn, seksuelle. Jeg snur meg for å se om han tar på seg selv i søvne. Armene ligger fremdeles rett opp. Jeg grøsser og snur meg igjen. 
      Så blir de liggende, disse to, med det som er igjen. Behag og ubehag.
Og størst av alt er ubehaget.

Romanen tar ikke stilling til skyldspørsmålet når det gjelder hva som skjer i ekteskapet til Ada og Sigurd. Ada ser at Sigurd er en god mann, og flere ganger tar hun seg selv i nakken for å gjøre en innsats selv også. Adas forhold til moren er ikke spesielt godt, men leseren får bare hentydninger til hva bakgrunnen for dette kan være.

For å ha glede av å lese denne historien, må du ikke være interessert i det som danner rammen for romanen, nemlig løping, men det hjelper. Jeg kjenner mange som løper, også ultraløpere, og kan kjenne meg igjen i problemstillingene som dukker opp i handlingen. Ada sier selv:

       Løpingen klarner tankene, jeg ville foreskrevet det til enhver med lav frustrasjonstoleranse hvis jeg av yrke hadde vært lisensiert for det. Endorfiner og dopamin er kraftfulle saker.

Heidi Mittun-Kjos skriver lett og fengende, romanen er handlingsmettet og har en tydelig intrige. Fokus er på mellommenneskelige relasjoner, men siden hovedpersonen selv ikke er "helt med", så blir fremstillingen litt utenom det vanlige. 

De første 220 sidene er delt inn i 14 kapitler som alle henviser til hvor lenge det er igjen til løpet. Det er dette Ada hele tiden har i hodet, omgivelsene og menneskene er bare "støy" for henne. De siste 38 sidene skildrer ultraløpet i Nordmarka, og det er langt fra kjedelig lesning. I mine øyne er løpet skildret på en troverdig måte, men det egentlig bare løpere, som kan svare på.

Er du opptatt av menneskelig samhandling, skarpe observasjoner av hverdagsliv og i tillegg setter pris på detaljerte skildringer av livet som ultraløper, da er Områder av særlig betydning midt i blinken for deg!

Forlag: Tiden

Utgitt: 2021

Sider: 272

Kilde: Leseeksemplar