Kong Oidipus en klassiker av Sofokles

Denne gangen har jeg tatt for meg en riktig gammel klassiker. Den var nevnt i Antikken på trikken, men jeg måtte bla opp i Fra Shakespeare til Knausgård for å lære mer om dette dramaet, og om Sofokles som skrev det ned.

Av de antikke greske filosofene liker jeg Aristoteles godt, og når han holder frem Kong Oidipus som det beste dramaet, er det bare til å gå i gang. Egentlig er ikke dette Sofokles sitt eget verk, han har bare tatt initiativet til å skrive ned denne myten, som lenge hadde overlevd på muntlig gjengivelse. 

Han roses for sine tragedier, men også for å ha gjort noe med "tilgjengeligheten". Han reduserte koret, og øket antallet skuespillere, for dermed å gi dialogen og handlingen mer plass, i tragediene som ble fremført på scenen. 

Sofokles var en superstjerne i sin samtid, og konkurranseglade som Athenerne er, kunne han briske seg med å være den beste av dramatikerne. Han har skrevet 123 dramaer, men bare 7 tragedier er fullstendig bevart. 

Det er litt av en Snøhvit-historie dette her: Orakelet i Delfi spår kong Laios at han skal få en sønn som dreper sin far og gifter seg med sin mor. Kongen får noen til å drepe sønnen, men (akkurat som i Snøhvit) blir han reddet, og vokser i hemmelighet, opp hos kongen av Korint. 

I boken starter historien når Oidipus er en gammel mann, han er konge i Teben, og har fått flere barn med sin mor. Landet er herjet av en grusom sott som lammer samfunnet, og i sin fortvilelse tvinger Oidipus spåmannen Teiresias til å snakke ut om det han vet. Usikkerhet rundt sin egen herkomst driver Oidipus til å finne ut av sannheten. 

Store deler at dramaet handler om Oidipus sine undersøkelser inn i saken. Han beskylder sin bror Kreon for å fare med løgn, slik at han selv kan ta over kongemakten, og flere andre får sitt pass påskrevet. Flere sendebud kommer tilbake med beskjed, og når endelig gjeteren som bar det nyfødte barnet ut av hans fødeby, og kan bekrefte historien, klikker det for Oidipus.

Orakelet i Delfi får rett, for når Oidipus skjønner at han er gift med sin egen mor, og har drept sin far, så stikker han ut sine egne øyne. 

Inn i kamret stupte han.
Der så vi da han hustru henge i et tau,
en strikke laget av en flettet gyngesnor.
Han hylte reddsomt da han så det, stakkars mann, 
og løste strikken, og da nu det arme kvinnelik
på jorden lå - stygt var det syn vi da fikk se.
Han slet en gyllen spenne hun var smykket med
fra drakten som hun bar, og tok den opp og stakk
i begge sine øyne inn dens spisse nål
og skrek at aldri mer hans øyne skulle se
hva ondt han led, ei se hva ondt han hadde gjort, 
men se i mørket dem han ikke burde se
og ikke kjenne dem han ønsket helst å se.

Og hva er så moralen i dette? Oidipus handler med fri vilje, men er den egentlig så fri? Det synes skjebnebestemt det som skjer, siden orakelet allerede før hans fødsel advarte kongen. Så har mennesket egentlig en fri vilje? kan vi se konsekvensene av egne livsvalg? Noe å fundere på, for alle og en hver, dette her. 

Oidipus sa til Teiresias at han kunne "terge på seg en stein". Han var gjerne ikke den første som sa det, men neste gang jeg hører noen si det, vil jeg tenke at denne bruker et uttrykk som var i bruk allerede i antikken. 

Er du ikke bevandret i de antikke greske tragedier, kan det allikevel være at du har hørt om Freuds ødipuskompleks. Hører du uttrykket, når noen klager over at guttungen er en mammadalt, så vet du at de snakker om en tragedie fra ca 429 år før vår tidsregning. En stor forskjell er der dog, Oidipus blir gal når han skjønner at Iokaste som er hans kone og mor til hans barn, faktisk er hans fødemor.

Sammenlignet med Odysseen, Det tapte paradis, Jobs bok, Faust og Det golde landet, så er Kong Oidipus veldig lettlest. Jeg koste meg da jeg leste dette, og det fantes ikke noe tvangslesing inne i bildet. Handlingen var annerledes enn det jeg hadde trodd på forhånd, og selve skrivemåten føltes nesten moderne.

Dere som ikke leser de gode gamle klassikerne, må ha meg unnskyldt. Jeg har ennå 19 av Janne Stigen Drangsholts 66 klassikere igjen. Det er ingen tidsfrist på mitt lille prosjekt, men hvem hadde trodd at det skulle bli så gøy å lese disse gamle bøkene.

Janne Stigen Drangsholts oppsummering av boken:

Fadermord, incest og selvskading

Artemisias Verden har også lest Sofokles i mars