Konfirmanten av Bernard Minier

Er du klar for litt mer fransk sadisme? Jeg har fulgt Bernard Minier`s serie om Martin Servaz, og det var med skrekkblandet fryd jeg gikk i kast med bok nummer fem i serien, hvor Servaz går inn i et marerittaktig møte med fortiden.

Forlaget om handlingen:
Mai 1993. To søstre, Alice på 20 og Ambre på 21 år, blir funnet drept ved bredden av Garonne-elven, ikledd konfirmasjonskjortler. Den unge Martin Servaz, som er nyansatt hos kriminalpolitiet i Toulouse, er med på sin første etterforskning. Han fatter snart interesse for den berømte krimforfatteren Erik Lang, som søstrene var fan av. Konfirmanten lyder navnet på hans mest kjente bok. Saken får et brutalt og uventet utfall, og Servaz fornemmer det er noe som ikke stemmer.

Februar 2018. En iskald natt oppdager Erik Lang at hans kone er drept, også hun ikledd konfirmantkjortel. Tjuefem år etter dobbeltdrapet blir Martin Servaz koplet inn i etterforskningen, og kjenner et stigende ubehag. Hva om saken fra 1993 ikke ble løst?

Konfirmanten innledes av tre små historier, som senere skal vise seg å samle handlingen på en glimrende måte. Martin Servaz har hoppet av litteraturstudiene og blitt politi, og i 1993 er han med på sin første mordetterforskning. Vi har da allerede hørt om farens selvmord, og om hvor betatt de to søstrene var av krimforfatteren Erik Lang, fem år tidligere.

Litt før halvveis er vi ved et vendepunkt som tar oss med frem til nåtid. Forholdene i Servaz` liv,  plukkes opp der vi slapp dem i forrige bok, noe som alltid er kjekt for den som følger serien. Martin Servaz og kollegene får en nytt dødsfall å etterforske, et som viser seg å ha forbindelser tilbake til hans tid, som fersk politimann.  

Handlingen blir presentert på en mørk og litt creepy måte. Her er lille Gustav som stadig vekk er alene hjemme med en litt uvillig barnevakt, innslag av ekle slanger, og drømmer hvor selveste Julian Hirtmann dukker opp. Han vet hvilke vesentlige elementer han skal ta med, den godeste Minier, for å skremme leserne sine. 

Denne historien handler også om å skrive, og om å lese, noe dette lille avsnittet gir oss en smakebit på:

Den kvelden ble jeg ikke en gang straffet. 
    Han observerer Servaz, leser virkningen av fortellingen i ansiktet hans. Han lukker øynene og sier følgende: 
  - Hva ror De, har jeg funnet å alt dette, eller er denne historien sann, kriminalbetjent?
Ser de, dette er fortellerkunst. Det å skape denne fryktelige nærheten som får Dem til å følge, elske og savne personene, lide med dem, glede Dem, frykte med dem.... Likevel er det bare ord.
   Så bøyer han seg frem. 
  - Romanforfattere er løgnere, kriminalbetjent. De pynter på ting, de utbroderer, og til slutt tror de at løgnene deres er virkeligheten. Men kanskje er denne historien jeg akkurat har fortalt Dem, sann. Hvem vet.

Bernard Minier skriver så det kviner i dekkene, han følger resonnementene sine helt ut og holder løsningen tett til brystet. Språk, tematikk og oppbygging av historien er overveldende godt gjort, og det samme kan sies om karakteroppbyggingen. 

Boken henger løselig sammen med de forrige bøkene i serien, men kan med hell leses uten at du har lest dem først. Heldigvis avsluttes boken på en måte som gjør meg trygg på at jeg får møte Martin Servaz igjen. Jeg avslutter med en hilsen fra boken:

I grøssende påvente av Deres neste bit av mørke...

Henningbokhylle og Artemisias Verden har også lest og likt boken

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2021

Sider: 410

Kilde: Lånt på BookBites

Serien i rekkefølge:

Hvis helvete var av is

En sang for druknede sjeler

Ikke slå av lyset

Natt

Konfirmanten