Familieleksikon og De små dyder av Natalia Ginzburg

Natalia Ginzburg er et helt nytt navn for meg, så det er nesten litt rart at den første boken jeg leser av henne, er en slags selvbiografi. Nå er ikke dette en vanlig biografi, for helt først i boken sier hun, at hun ikke vil skrive om seg selv. Etter å ha lest denne gikk jeg rett i gang med å lese essaysamlingen hennes, De små dyder, og ble enda litt mer kjent med hennes forfatterskap.

Fra bakpå boken: 
I den selvbiografiske klassikeren "Familieleksikon" (1963) tegner Natalia Ginzburg et kjærlighetsfullt og uforglemmelig portrett av sin italienske familie og av det italienske samfunnet under fascismen og nazismen. Faren Guiseppe og moren Lidia - stadig på kollisjonskurs - fyller hjemmet i Torino med venner, bøker og politikk. Det krangles og diskuteres, og historier fortelles, om barn og barnebarn, beste- og oldeforeldre, tanter og onkler, bekjente og berømtheter. Midt i dette vokser de fem barna opp, samtidig som Mussolinis skygge faller over landet.

Forlag: Oktober
Utgitt: 1963/på norsk 2021
Sider: 268
Kilde: Leseeksemplar

Normalt sett er ikke det første jeg gjør, etter å ha lest en biografisk roman, å google forfatteren for å finne ut mer. Denne gangen føltes det naturlig, for Nataia Ginzburg har en meget tilbaketrukket rolle i denne fremstillingen.

I sitt eget forord til historien vektlegger hun, at alt som står her er sant, hun har ikke diktet opp noe, sånn som hun gjør i romanene sine. Når Familie leksikon kom ut, var Natalia Ginzburg 48 år gammel, og hadde enda mange år igjen å leve. Det er familien som helhet, og de omveltende hendelsene i samfunnet som fremstår som hovedperson i denne romanen, noe som fungerer, så lenge du ikke trenger årstall å forankre det du leser i.

Jeg strevde litt med det, men slo meg til ro med, at fascistenes påvirkning i Italia må ha opplevdes forskjellig fra menneske til menneske, hvordan virkeligheten slo inn, so to speak. Her er altså ingen årstall, men mange navn, Ginzburg sier selv at hun har beholdt egennavnene til alle personene som er nevnt, og har plassert hendelsene som skildres, på sine rette geografiske steder. 

Ikke noe fanteri! ikke søl, ikke noe svineri! Historien åpner med et brøl, fra far i huset som troner som en streng patriark ved bordet. Han kommenterer og har en mening om alt og alle, og hvis noen har gjort, eller sier noe han ikke liker, kaller han det for "negerstreker". Igjen og igjen leser jeg dette ordet, og undrer meg over om noen reagerte på det, da boken kom ut i 1963.

Familiens samliv virker som klisjèen på en ekte italiensk familie, tre generasjoner med mye kjærlighet og mye rabalder. Alle har meninger om alt, og de er aldri enig, så hver minste detalj i dagliglivet blir diskutert så fillene fyker. 

Alle er imot fascismen, og av de fem barna er det flere som er aktive på den radikale venstresiden. De yngste lærer seg ordet kompromitterende, for når nettet snører seg rundt det italienske samfunnet, er det best å passe på.

Som roman/biografi er Familieleksikon noe for seg selv. Forfatteren selv har en rolle som forteller, og nevner bare seg selv der hun er strengt nødt til det. Det er noe upersonlig over teksten, noe litt distansert, så selv om jeg har blitt bedre kjent med fascismens inntog, og har fått meg en god latter over "disse italienerne altså" så er jeg fremdeles nysgjerrig på Natalia.

*********

Tekstene i "De små dyder" er skrevet i årene mellom 1944 og 1960. Natalia Ginzburg tar utgangspunkt i små gjenstander og personlige erfaringer - utslitte sko, kjøttboller, barndom, moderskap - og forvandler dem til erfaringer av stor betydning. 

Med andre verdenskrig og tiårene etterpå som bakteppe minnes hun egen barndom i Torino. 

Hun skriver rørende om vennskap, innsiktsfullt om sitt livslange forhold til skrivingen, og festlig og skarpt om London og engelskmenn og om sin andre ektemann, som er hennes rake motsetning i nærmest alt.

Forlag: Oktober

Utgitt: 1962/denne utgave 2021

Sider: 149

Kilde: Leseeksemplar

De små dyder er en samling av essays som har vært på trykk i aviser og tidsskrifter. I etterordet kan en se en oversikt over hvor og når de var publisert, noe som gir et fint tillegg til historiene. 

Vinklingen til tekstene er fremdeles personlig, for det er hennes egne opplevelser hun skildrer. Jeg koste meg spesielt med de tre stykkene hun har skrevet i og om London/England, hennes italienske utenforblikk moret meg kostelig. Likeså Han og jeg, som på mange måter viser hvor stor ytre forskjell det er på henne selv og sin mann.

Andre verdenskrig er et tydelig bakbilde i flere av essayene. Menneskebarnet kom ut i 1946, og her skriver hun mollstemt om skrekken som sitter i kroppene fremdeles. Noen sylskarpe observasjoner skildrer hvordan de unge nå vil ha seg frabedt all form for løgn, mens de gamle fremdeles hegner om løgnen.

Natalia Ginzburg ser mennesker, hun skildrer mellommenneskelige forhold med gode refleksjoner som treffer meg. Hun bruker enkle ord og bilder som alle kan kjenne seg igjen i. De små dyder er en samling velskrevne tekster som gjerne kan tas frem igjen, som en meditasjon kanskje, i en stille stund.

Anbefales!

Det var ikke lett å google frem informasjon om forfatteren, men heldigvis kunne forlaget hjelpe:
Natalia Ginzburg (1916–1991), født i Palermo på Sicilia, oppvokst i Torino, er en av de fremste forfatterne i italiensk etterkrigslitteratur. Hun skrev et dusintalls essayer, teaterstykker, noveller og romaner. Blant dem utmerker tekstsamlingen De små dyder (1962, utgitt på norsk i 1992) og Familieleksikon (1963) seg. For sistnevnte mottok Ginzburg Strega-prisen – Italias mest prestisjefylte litteraturpris. Ginzburg var gjennom hele livet politisk aktiv, og hun var valgt inn i det italienske parlamentet i årene 1983 til 1987.