David Copperfield utgitt av Charles Dickens i 1850

Etter å ha blitt gledelig overrasket over hvor underholdende Store forventninger var, kjørte jeg på med enda en av Dickens` romaner på øret. Denne gangen gikk jeg for den 38 timer lange romanen David Copperfield, lest inn av selveste Eilif Armand. Dette ble en like fin opplevelse som mitt første møte med Dickens. Med denne 1024 sider lange boken ferskt i minne, så jeg filmatiseringen fra 2020, og kan meddele at det ikke er mye de har fått med seg på de knappe 2 timene filmen varer. 

Siden jeg ikke har notert et ord gjennom den månedslange lyttingen, skribler jeg bare ned de grove trekkene slik jeg husker dem. Det er mye handling i denne romanen, som starter med Davids fødsel og strekker seg frem til han er, la meg tippe 30 år.

Den strenge tante Betsy har oppsøkt den fødende moren til David, og gjort klar for henne at når jenten er født, så tar hun over ansvaret. Når Betsy ser at det er en gutt som kommer til verden, pakker hun snippesken og forsvinner ut av livet deres. 

Mor til David er en naiv, lettlurt lite aspeløv, som ikke greier å ta vare på seg selv, men heldigvis har hun den trofaste Pegotty til å ta vare på seg og sønnen.

Vi blir introdusert til mange karakterer i denne romanen. Først er det familien til Pegotty, blant andre vesle Emily som David blir veldig glad i. Senere blir moren lurt til å gifte seg med Herr Murdstone, og da blir han regelrett foreldreløs, siden moren ikke motsetter seg all djevelskapen, som kommer fra sin nye mann.

David blir sendt på kostskole hvor han blir en lydig tjener for James Steerforth og Tommy Traddles. Steerforth tvinner ham rundt lillefingeren så lenge de kjenner hverandre, mens Traddles etter hvert blir en venn. Når mor dør er det slutt på skolegangen, når stefaren sender ham til London for å arbeide. Her blir han kjent med det underlige ekteparet Micawber, som skal dukke opp flere ganger i løpet av romanen.

Han holder ikke ut livet sitt i London, og kommer på denne tanten, som han så vidt har hørt om. Han legger i vei mot Canterbury og finner henne, når hun har kommet over hvordan han ser ut, tar hun ham til seg, og fra da av holder de sammen.

Med hjelp av tanten, kommer David seg i lære og i jobb som en slags rettssekretær. Han blir godt kjent med han som skal ta seg av henne, og faller for datteren hans Agnes. De to morløse barna ser på hverandre som det søskenet de aldri fikk, og knytter nære bånd til hverandre. Kontoret får en ny mann, og det er den skikkelig sleipe Uriah Heep, som ved hjelp av intriger og utpressing har klart å skaffe seg en sentral plass i firmaet, og holder Agnes tett til seg. 

Davids barndomskjæreste Dora Spenlows far dør, og dette åpner for at de to endelig kan gifte seg. Dora er et underlig naivt vesen, som ikke kan, eller vil lære noe som helst. Det eneste hun vil gjøre hele dagen, er å leke med sin lille hund. Det er artig å se hvor lik hun er på Davids egen mor, sikkert ikke tilfeldig at han falt for henne. Selv blir jeg gal av å høre på hennes ynkelige babling, og det er synd å si det, men jeg pustet lettet ut da hun døde. 

Herr Micawber (se bildet) har fått en underordnet stilling på kontoret hvor David jobbet, og i skjul har han samlet bevis mot Uriah Heep, for å få satt en stopper for bigeskjeften hans, som struper firmaet og tar livet av sjefen. David blir bedt om å hjelpe med å få i stand et oppvaskmøte, og endelig klarer de i fellesskap å få satt en stopper for Uriah Heeps herjinger.

David Copperfield sies å være delvis bygget på sanne historier. Det som er litt trist er at de fine passasjene, når David har det godt, er det som er diktet opp. For et liv Dickens må ha hatt! Samfunnsskildringene setter meg helt ut, jeg kjent det tydelig på kroppen de pinsler de gikk gjennom. 

Det er selvfølgelig ingen overraskelse hvordan fattige  mennesker hadde det i London på midten av 1800-tallet, men noen av passasjene var virkelig vond å lese. 

Heldigvis har denne dannelsesromanen en lykkelig slutt, de slemme blir straffet, de som vil være sammen får det, og jeg håper inderlig at Charles Dickens fikk en like lykkelig avslutning på sitt eget liv, som David Copperfield gjorde ☺

Romanen er fortalt av Copperfield selv, den er godt komponert, her er et tydelig plott, og historien byr på nok overraskende vendinger til å holde oppmerksomheten min fanget. Karakteroppbyggingen er glimrende, vi møter mennesker tidlig i romanen, som vi møter igjen senere, og da føles det som om et maleri ytterligere fylles ut med klare farger. Det er mye dialog i romanen, måten de snakker på gjør at de repeterer ordene sine ganske ofte, men selv for meg som er en utålmodig leser, gjør dette ingenting. 

Eilif Armand har en perfekt stemme til denne boken, så har du lyst på en skikkelig klassiker som varer en stund, så anbefaler jeg lydbokversjonen med hans innlesing.