Det uferdige huset av Lars Amund Vaage

To norske titler er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris 2021. Vigdis Hjorths Er mor død har jeg allerede lest, men Det uferdige huset hadde jeg til gode. Lars Amund Vaage skriver her i romans form, Ragnvald Vaage, sin egen farfars, historie. Lars Amund Vaage har gjort seg skyldig i en solid bibliografi, og listen over priser han har mottatt er nesten like lang. Dette er mitt første møte med hans forfatterskap.

Forlaget om handlingen:
Den dagen Gabriel Hallvardson kjem til verda, er ein svart dag i Hauge-gardens historie. Gabriel skal veksa opp på denne staden ved fjorden som folk fer bort frå, på den eine eller andre måten, og kor det med tida ikkje er andre enn bestemor og den tenksame onkel Helge igjen til å halda oppsyn.

"Alle endrar seg, også dei døde", tenkjer Gabriel. Og han finn trøyst i orda, især når dei liksom svingar seg framfor han og det berre er å henta dei ned på papiret. Helge kan sjå at Gabriel har særskilde evner, og skaffar han plass på folkehøgskule. Her skal Gabriels nye liv ta til og kreftene i han frigjerast, slik Noreg òg skal finna sin veg. Men kva skal det bli til med garden når også dei gamle fer, kven skal skjøtta jorda då, kven skal hogga i skogen, og kven skal ro etter dokter når det trengst?

Halvard Gabrielsen ror sammen med broren sin, etter doktoren. Han har tre barn fra før, men aldri har hatt fått beskjed om å skaffe doktor. Det er langt å ro, og han kjefter på Helge fordi han er så veik, det går ikke fort nok.

Tankene og følelsene våre, kan ingen ta fra oss, opplevelser som danner minner er skatter som kan tas frem og nytes i stille stunder. Dette kan vi ta med oss i graven, ingenting annet. Sånn reflekterer Halvard der han tar i så det kjennes.

I del to er Gabriel 5-6 år gammel. Han savner far når han er ute på fiske, men endelig ser Gabriel jekta i det fjerne, og løper ned å løser fortøyningen til færingen. Far er sliten, grå og bøyd lar han seg ro i land, og tasker opp til gården, hvor han legger seg til i sengekammeret. Hva er det med far spør Gabriel, men Trygve og Knut, de eldre brødrene bare fnyser, de har visst lenge at far er syk.

Gabriel har også en storesøster som var 4-5 år da han ble født. Når han for første gang slår følge med henne til skolen, kan han bibelsoga, katekismen og salmeversene. Ragna kan knapt lese, enda hun har gått på skolen i mange år, og Gabriel har hjulpet henne med leksene hele tiden.

Igjen er det en dramatisk hendelse som ligger til grunn for et sprang frem i tid. I neste del er Gabriel blitt 18 år, og endelig kommer onklene på banen og vil sponse ham et år på Avaldsnes folkehøyskole. Han tar det nesten som en fornærmelse, hvor var de med hjelpen sin og pengene sine, da han sleit for andre, og ikke hadde penger til både mat og husleie?

Vi hører om innføringen av nynorsk, når nordmennene er så vant med dansken at de helst vil beholde det. Norge løsriver seg fra Sverige og vi får en egen konge. Dette preger tankesettet og levemåten til bøndene i historien på flere måter. Denne familiekrøniken er bygget opp av mange sånne historiske hendelser, men det er de levende skildringene av vær og natur, og selvfølgelig karakterenes tanker, som er romanens styrke.

Jeg likte det jeg leste veldig godt, selv om jeg foretrekker bokmål. Språket flyter lett, og det føles naturlig med nynorsk når vi befinner oss i et bondsk miljø 🙊
De mellommenneskelige relasjonene som skildres er sterke, og jeg tenker at det må være vanskelig å skrive frem karakterer som snakker så lite som de i Gabriels familie gjør. 

Denne må du lese!

Forlag: Oktober

Utgitt: 2020

Sider: 361

Kilde: Lånt på BookBites