Mens vi venter på Godot - en klassiker av Samuel Becket

Mens vi venter på Godot ble i 1990 kåret til det viktigste engelske dramaet i det tyvende århundre. Dette dramaet fremstår som et teaterstykke i boken jeg lånte på biblioteket, og jeg forsøkte etter beste evne og fylle alle de 5 rollene, da jeg spilte ut de 208 sidene for meg selv. 

Fra bakpå boken:
De to landstrykerne Vladimir og Estragon venter og venter på at Godot skal komme - ja for han kommer vel? Men hvem er Godot? Og hva skal skje når han kommer? Akkurat det får ikke de to svar på; i stedet dukker det opp et par andre fremtoninger som skal komme til å sette sitt preg på deres tilværelse. 

I denne tragiske farsen møtes - på klassisk Beckett-manèr - den svarteste fortvilelse og den mest befriende latter. Det er Jan Erik Vold som har oversatt boken.

Teaterstykker med replikker og sceneanvisninger er alltid litt kronglete å lese, men når en kommer inn i flyten så blir det ganske artig. Jeg var forberedt på at dette skulle bli en surrealistisk opplevelse, men jeg ble positiv overrasket, over hvor lett det var å lese.

Stykket er skrevet i to akter, og jeg må si at det er ganske vanskelig å si noe fornuftig om hva som skjer. For det skjer mye, og de prater hele tiden, men egentlig sitter de bare under et tre og venter. De to mennene er temmelig langt nede, og synes ikke livet er noe særlig, noe filosoferingen deres underbygger. Etter en stund i lystig passiar, kommer Pozzo forbi på landeveien, sammen med et kreatur i bånd, som han kaller Lucky. 

Pozzo spør hva de gjør på og de svarer, som sant er at de venter på Godot. Hvordan denne avtalen har kommet i stand vet vi ikke, ei heller hvorfor de skal møte ham, de bare venter. Denne Lucky som Posso har med seg, har funnet sin underordnede plass i samfunnet, og godtar at han blir pisket og fornedret på det groveste av Pozzo, som vet å ordne seg. Lucky bærer bagasjen til Pozzo i stillhet, men med hatten på hodet, og på kommandoen Tenk! klarer han å lire av seg en masse greier, så vi ser at han kan snakke. Første akt avsluttes med at den femte karakteren kommer på scenen, "Gutten", som forteller at Godot ikke kommer, men at han skal komme i morgen. 

I andre akt er vi på samme sted og historien gjentar seg, bortsett fra at alt er hakket mer diffust. Posso kommer igjen, men han er blind og kan ikke huske de to andre fra dagen i forveien. Vladimir og Estragon blir mer og mer frustrert, ikke over at Godot unnlater å dukke opp, men over livet i sin helhet. 

Det er ikke tvil om at denne teksten åpner opp for utstrakt tolkning.  Kanskje er denne Godot et bilde på livet eller meningen med livet, eller Gud? ikke vet jeg. Kan Posso være menneskeheten, og Lucky skjebnen? Det er ikke tvil om at det ligger mye mellom linjene her.

Det jeg vet er at dette er en bok jeg kommer til å kjøpe, for å lese igjen. Jeg så NRK sin oppsetning i svart/hvitt, som gikk som Fjernsynsteater i 1965, noe som fylte igjen noen av hullene, jeg hadde etter å ha lest boken. 

Det er selvfølgelig Fra Shakespeare til Knausgård som pekte meg mot min første Samuel Becket bok, som kom ut i 1952, 17 år før han mottok Nobelprisen i litteratur. At den ikke er en av de 8 Becket-titlene som er å finne i 1001 bøker du må lese før du dør, var litt rart, igjen har JSD valgt seg en outsider til å representere et forfatterskap, men det er tross alt den eneste av Samuel Beckets utgivelser jeg kjente til.

Det er ikke lenge siden jeg så Vaktmesteren av Harold Pinter på DnS, og da jeg leste Mens vi venter på Godot, kunne jeg ikke unngå å tenke at både Pinter og Fosse må ha Samuel Becket som et forbilde. 

Therese G. Eides illustrasjon under, henviser vel ørlite grann (og med god grunn) til Jon Fosses klassiker Nokon kjem til å kome, som jeg nettopp har lest. 

I boken Fra Shakespeare til Knausgård oppsummerer

Janne S. Drangsholt Mens vi venter på Godot slik:

To menn står og venter. To ganger.