Fjellturer og ferieturer

mandag 15. februar 2021

Bergenseren av Morten Hammerborg

Vi bergensere elsker å feire oss selv, og i 2020 feiret Bergen Kommune 950 års jubileum, med grandios åpning, og mange arrangementer utover året. Jeg så stykket Alle tiders Bergen på DnS, en humoristisk turmarsj gjennom bergenshistorien. I den forbindelse var jeg med på et foredrag hvor Morten Hammersborg snakket om stykket, og denne boken. Kinofilmen med navnet Bergen - i all beskjedenhet har jeg også sett, det eneste som mangler nå er å gå den nye merkede turmarsjen, Bergen på langs.

Forlaget om handlingen:
Bergenserne inntar en særegen rolle. Ingen andre nordmenn kan insistere på at de egentlig ikke er fra Norge. Ingen andre dyrker seg selv, sin by og dens erklærte annerledeshet som bergenserne. Ingen andre norske byer knytter det seg sterkere forestillinger til. Hvordan ble det slik?

I mange hundre år var Bergen den største byen i Norge. I 1814 er det like fullt Kristiania som blir det selvstendige Norges hovedstad, mens den stolte hansastad blir en norsk kommune styrt fra Oslo. I denne boken argumenterer historiker Morten Hammerborg for at dette fallet langt på vei forklarer bergenserens selvforståelse og forestillingen om «det bergenske»: Byen og dens borgere er grunnleggende fornærmet. 

Den forurettede by kan tidvis rase i avmakt mot sin skjebne, men finner tilflukt i seg selv. For i et slikt perspektiv, hva er vel mer naturlig enn å dyrke sin identitet, sin egenart og sin forgangne storhet?

Boken innledes av 5 på gaten intervjuer i Oslo, hvor folk blir spurt om hva som er en typisk bergenser. Mange av svarene var ikke særlig originale, men en soignert herremann fra beste vestkant, definerer bergenserne som snakksom, livlig, utadvendte personer, som er foretaksom og som er veldig stolt av byen sin. Ja! ☺

Vi hører om "forestilt fellesskap" en reell størrelse som har betydning for hvordan vi tenker, føler, forstår og handler, som beskriver hvorfor bergensere føler fellesskap på tvers av klasseskiller og interessekonflikter. 

Vi får forklart mindreverdighetskomplekset som Bergen har til Oslo, og i det første kapittelet når vi tas med tilbake til 1100-tallet, skjønner vi hvorfor vi bergensere gladelig synger "eg e`kje  fra Norge eg e fra Bærgæææn".

Skildringen av Bergen, Norges største by, som trelastinspektør Bernt Anker i Christiania gjorde i 1799, er nesten litt skremmende lesning, for det er ikke så mange år frem til 1814 når landet fikk sin felles grunnlov:

           Bergen er mindre kjent for innbyggerne her (i Christiania) enn i London eller Paris, ja, vi anser den nesten ikke som en del av vårt land, eller som bebodd av nordmenn. Bergenserne er for det meste utlendinger, vesentlig hollendere, folk som har slått seg ned der for å drive handel, for å kjøpe og selge den fisk som fiskes av innbyggerne i Nord-Norge.

Bergen, grunnlagt av Olav Kyrre i 1070, bygget opp på tørrfisk. Håkonshallen sto ferdig til Magnus Lagabøtes bryllup i 1261, fra ca 1300 til 1500 var Bergen dominert og kontrollert av tyske håndverkere. Et sorgens kapittel kalles denne tiden, men Bergen vokste fra de andre byene i Norge. Vi hører om utlendinger og borgere av Bergen, også alle innvandrerne fra landdistriktene rundt byen, som forble arbeidere og tjenestefolk. Ved folketellingen i 1801 var Bergen like stor som Christiania og Trondheim til sammen. Men i årene etter 1814 vokste Christiania seg forbi Bergen i størrelse, og ble Norges hovedstad.

Til sist i dette kapitlet oppsummerer Hammerborg hvordan historien legger til grunn vår forestilling om byen, og hvordan det har påvirket dagens bergenseres urtilstand.

1814 - Bergens annus horribilis. Ja hva skjedde egentlig på Eidsvoll den gangen, og hvordan påvirket det Bergen? Dette og mye mer får vi svar på i denne boken. 

Har du for eksempel undret deg over hva det er med oss bergensere og striler? Hammerborg gir oss en inngående forklaring på hvorfor bergensere hadde et så nedlatende forhold til mennesker som kommer fra kommunene rundt Bergen. Amalie Skram skildrer dette på en fantastisk måte i Hellemyrsfolket, men også Welhaven og flere andre har karakteristikker av strilene, som det i dag er til å gremmes over.

Eller bergensere og østlendinger? Det sier seg selv, etter å ha vært landets desidert største og viktigste by i 700 år, fremstår den på midten av 1800-tallet som en vits, i hovedstaden. Bergensere reiste ikke til den nye hovedstaden, de hadde ingenting der å gjøre. Aviser fantes det heller ikke mange av i Bergen før 1840, da Bergens Stiftstidende ble startet opp. Gjennom etterlatte dagbøker og brev, blant andre fra snekkermester Gørbitz, lærer vi litt om relasjonen mellom de to byene. 

Bergenseren var en fryd å lese, spesielt hver gang navnet på en bygning eller gate dukket opp, for mennene de var kalt opp etter, har jo gjort seg bemerket, og det forteller Hammerborg oss om. Hans Holmboe og hans vannverk, industriherren Michael Krohn, Christie med sitt museum, og mange flere.

Det er artig å få et innblikk i hvilken kamp som utspilte seg blant de største byene i Norge på midten av 1800-tallet, kampen om å være først og best, i alle samfunnets små fremskritt. Bergensere er noen artige skruer, det er sikkert og visst, og i denne boken hjelper Hammerborg oss med å skjønne hvilke fenomener det er som har skapt fellesskap den særegne fellesskapsfølelsen som knytter oss sammen.

Boken avsluttes med litteraturliste og noter, til dere som vil gå teksten nøye etter i sømmene, når det er sagt til jeg anbefale Bergenseren varmt til medbergensere og andre spesielt interesserte ☺


Utgitt: 2020
Sider: 216
Kilde: Lånt av pappa

2 kommentarer:

  1. Bergen, ja. Måtte se Bergensbølgen fra Kollektivet (2012?) på nytt nå for å minne meg på hvor skumle Bergenserne er :)
    Neida. Fint i Bergen!

    Det er så koselig at flere enn meg sier mamma og pappa selv om vi er voksne :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja vi er noe for oss selv, det har jeg forstått i mer detalj etter å ha lest denne boken.
      Mor og far har det aldri følt naturlig å si, sånn er det bare :)

      Slett