Veien av Cormac McCarthy

Igjen er det en klassiker fra boken Fra Shakespeare til Knausgård jeg har tatt for meg. Jeg leste den i hytteveggen, med utsikt til snødekte trær, og ingenting annet, en mer annerledes setting enn den romanen byr på, skal du lete lenge etter.

Boken kom ut i 2006/på norsk i 2009 og ble veldig godt mottatt, den ble blant annet kåret til tiårets beste bok, av The Times. Kanskje du har sett filmen? det har ikke jeg, og etter å ha lest boken, tror jeg ikke dette er filmen for meg. 

Veien handler om en far og en sønn som befinner seg i sitt livs mareritt. Hele verden har kollapset, dyr og vegetasjon er ødelagt av branner, for det ligger aske alle steder. De er på vei sørover, hvor de antar at det vil finnes livsgrunnlag, og på veien livnærer de seg av restene av det som ligger igjen i husene de passerer. Det er ikke mye, for andre har plyndret fra seg, men det hender de er heldige. 

De sulter, det regner og de fryser, og hele tiden må de se seg over skulderen etter andre mennesker, les: fiender... 

Vi får ikke vite hva som har skjedd, og må nøye oss med å heie dem frem, kilometer for kilometer. Her er intet håp verken for dem eller for verden, men skildringene av forholdet mellom far og sønn gjør det verdt tiden det tar å lese de 253 sidene.
Jeg gjentar Janne Stigen Drangsholt sine ord: Kjærligheten er det største av alt.

Til sist vil jeg nevne at jeg endelig har begynt å lytte til podkast. Det var Marianne som tipset meg om podkasten til forfatter og litteraturviter Janne Stigen Drangsholt, og nå er jeg godt i gang, dette var gøy!
Sjekk ut: https://radio.nrk.no/podkast/kjente_boeker_paa_4_minutter