Felemakaren av Edvard Hoem

En ny bok fra Edvard Hoem er alltid lykke, for jeg har elsket det jeg har lest av ham før. Igjen springer historien ut fra hans egen families minnebok, og igjen lot jeg meg rive med.

Fra bakpå boken:
Ei ung tenestejente som skal ha barn med Pe, bror til Lars Olsen, som er hovudperson i romanen, blir borte ein kveld, og bygda går manngard i ei veke utan å finne henne. Pe blir mistenkt for drapet, og så frifunnen av retten, men ikkje av folkesnakket og ikkje av Lars. Brørne snakkar ikkje til kvarandre på meir enn femti år.

Lars drøymer om å bli skipper på eiga skute, men krigen og samfunnstilstanden stenger alle utvegar for han. Han blir utskriven til å vera med i slaget på Københavns Red i 1801, og sidan er han krigsfange på eit britisk fangeskip i fem år. Under dette miserable opphaldet møter han ein franskmann som lærer han å bygge fiolinar.

Det som er kjekt med denne romanen er at forfatteren med jevne mellomrom knytter handlingen opp mot dokumentert fakta. Vil du plassere denne romanen inn i Edvard Hoems kjente familiekrønike om Serianna, så er det kjekt å vite at hovedpersonen Lars Olsen Hoem var hennes grandonkel. 

Jeg nikoste meg med denne historien, den er spennende og interessant, spesielt i begynnelsen når vi får høre hvordan Lars og broren Pe faller så grundig ut med hverandre. Senere reiser Lars i krig sammen med danskene, og når han kommer hjem, drar han til "storbyen" Kristiansund og får hyre på båten Christina Maria som skulle til Arkangelsk. 

Edvard Hoem skriver frem ramsalte bilder av livet til sjøss, klaustrofobien når han er i "prisonen" om bord i en båt som lå til kai i London i fem år, kjennes på kroppen, og ikke minst gleden, når tingene etter hvert går Lars sin vei.

Vi følger ham gjennom oppturer og nedturer, giftermål og familieforøkelse. Musikken spiller en stor rolle i denne romanen, noe som gjorde at jeg likte historien ekstra godt. Hovedpersonens tanker om egen tro er en av de røde trådene i romanen, noe denne smakebiten viser litt av:

  - Takk for at du støtta meg i går! Kanskje du sjølv har tatt imot Jesus i hjartet?
  - Nei, no må du halde opp! sa Lars
  - Og likevel kan han bruke deg i si teneste. Eg skal be for deg!
  - Slutt med det snakket! Eg er ikkje interessert i slikt svermeri. 
  Det var far hans som hadde snakka slik om Hauge-folket. No tok han sjølv uttrykket i bruk. 
  - Det er gjerne slik at vi strittar imot når kallet lyder, sa Tosten. - Men for meg ser det ut til at Gud har begynt den gode gjerning i deg.
  - Det vil vise seg, sa Lars. Han ville ikkje ha meir strid, og han fortalte ikkje at han var i tvil om Gud i det heile fanst. 

Felemakaren er skrevet på nynorsk, men språket er lettlest (nesten som bokmål), og kanskje en av grunnene til at historien klang så godt i mine ører. Noen passasjer føltes litt lange, men så er jeg en utålmodig leser med mange bøker på vent, så dette trenger ikke bety så mye. At jeg har fått boken av forlaget, betyr ikke at jeg har "pyntet brura", dette er mine innerste tanker, og jeg anbefaler den gjerne videre.

 

Forlag: Oktober

Utgitt: 2020

Sider: 351

Kilde: Leseeksemplar