Soga om veret av Bergsveinn Birgisson

Da jeg leste Bergsveinn Birgissons nye roman Reisen til livsvannet, utløste det et sterkt behov for å lese mer av denne forfatteren. Svar på brev frå Helga ble bok nummer to, og da jeg fikk anbefalt Soga om veret fra 2014, var jeg ikke vanskelig å be. Heldigvis var eBokBib på lag denne gangen, så da gikk det raskt å skaffe seg boken.

Forlaget om handlingen:
Soga om vêret tek oss til ein gudsforlaten fjord heilt nordvest på Island, der nokre få forkomne sjeler driv sjarkfiske, viss vêret tillét det. Halldor skriv dagbok, og det er livshistoria hans som vert avdekka gjennom møta hans med Gud, presten, filosofen, krøplingen, torsken og kjærleiken.


Det er ikke få dramatiske hendelser vi får ta del i, i denne boken. Mye er morsomt, men mye er også sår lesning. Bergsveinn Birgisson viser oss "vrangsiden" av Island, bygden langt utenfor sivilisasjonen, noe beboerne her er umåtelig stolt av. Innbyggerne langt nord i Geirmundafjord har ikke sansen for de fjonge byfolkene i Reykjavik, som ikke har skjønt hva livet dreier seg om.


Det kjem av og til slike bussar midt på sommaren med ein flokk turistar som tek bilete av oss med fjella bak. Somme seier at det er vakre fjell som omkransar fjorden, og at Geirmundarfjord er eit sant paradis på jord. Sidan går folket inn att i bussen. Det eg har vanskar med å forstå, er kvifor vi berre er sju eller åtte stykke i dette paradiset i Geirmundarfjord. Kanskje er det keisamt i paradis samanlikna med all moroa sørpå?

Haldor, som har skrevet denne dagboken er en reflektert ung mann, men det aller viktigste han noterer i boken er hvordan naturen oppfører seg. Her er varierte notater om vær og vind, om den daglige fangsten. Han studerer skyene og sjekker hvordan fugl og sjø oppfører seg, før han bestemmer seg for om det er trygt å dra utpå havet og fiske.

Vi blir kjent med Dufgus, som var tretten da han begynte å fiske, han var sjøsyk og spydde, men sluttet ikke å dra lina. Brødrene Ebeneser og Bernhard krangler hele tiden, men er avhengige av hverandre i ett og alt. Også Dosi da, den rastløse og livate karen som har sine dype, tause stunder.

Mye av det Haldor skriver er trist og morsomt på en gang, noe smakebiten under er et eksempel på:

Eg tok den øydelagde juksemaskina med på verkstaden til Hilmar ding-dong som han vert kalla. 
  Hilmar snakka som vanleg høgt og spurte om det var noko fitte å få der nordom kniv og gaffel, og så lo dei andre på verkstaden rått medan playboybertene hang omkring på alle veggene. Eg sa at det var nok av sauer. 
  Då ringde mobilen hans Hilmar, og det var særdeles artig å sjå korleis denne plumpe råtampen vart til ein gentleman av rang og kviskra: ja, skatt, eg skal gjere det, skatt, eg skal berre gjere meg ferdig her, så kjem eg med ein gong. 

Mot slutten av den 228 sider lange romanen skjer det mye, og jeg ble skikkelig oppslukt av handlingen. Det er mye vær og vind i denne historien, men også mye filosofi, ikke bare fra "Filosofikeren", som kaller presten en kjortelkledd hedning. Vi hører om Freud og Kierkegaard, og jeg noterte noen gullkorn som: "Filosofien har søkt sannheten, ikke skapt den, slik religionene har" og "Er vi bare fluer i skjebnens edderkoppnett?".

Med følelsen av saltvann i håret og fiskeslo under neglene, avsluttet jeg boken med et fornøyd sukk, denne må du lese!

Flere har lest: Ågots bokblogg, Guffens kulturblogg og Kleppanrova, jeg støtter hennes ønske om filmatisering!

Har du kontakt med din indre fisk?