Kjære Grønland - et langdikt av Ida Frisch

Ida Frisch debuterte i 2018 med romanen Klør. Jeg likte den veldig godt, og ble nesten litt glad da diktsamlingen Kjære Grønland hadde noe roman-aktig over seg.

Forlaget om diktsamlingen
Grønlandsisen smelter. Vi har sett bildene, lest artiklene og hørt forskerne legge ut om konsekvensene. Vi vet alle hvorfor det skjer, men i Ida Frisch sin bok Kjære Grønland, er det ikke snakk om togradersmål og strenge pekefingre, i stedet forsøker hovedpersonen å forstå den hvite øya. Hvor er den på vei? Hva forvandler den seg til? Ligger det en lettelse i det å bli en annen? Kan forholdet mellom havet og isen sammenliknes med kjærlighet? 

Kjære Grønland er et langdikt, en sørgesang, et brev, en ønsket samtale mellom et menneske og verdens største øy. Boken er også et åpent forsøk på å tenke vårt forhold til naturen på nytt, på et tidspunkt da det kanskje er aller mest nødvendig.

Denne romanen tar oss gjennom årets syklus. Vi starter om sommeren, når det er så varmt at hun svetter, når hun ligger i sengen om natten. Hun smelter akkurat som Grønland.

Hun har en som sover ved siden av seg, og han blir det ofte referert til, som en motpol til henne som det drypper av. Han er tålmodig med henne, når hun vekker ham midt på natten, spør han bare rolig, tenker du på isen igjen? før han legger seg rundt henne.

jeg sier jeg blir fort varm,
det er fordi du er Grønland, sier han,
slutt, da, sier jeg.

Vi hører om livet til insekter, fugler, dyr og fisk på Grønland, og hun får det til å høres ut som at de er de viktigste innbyggerne her. Menneskene med de smale øynene som styrer hundesledene svisj, svisj over isen er noe som gjentatte ganger dukker opp, så også henvisninger til de gule blomstene i hagen hennes.

Hun skriver til, og snakker med Grønland som om han er et menneske. De snakker om følelser, om drømmer om å gjøre noe nytt, om å fornye seg, og hele tiden vil hun finne løsninger som gjør at Grønland ikke skal smelte vekk og gå i havet. Ja, for hun håper at Grønland vet at havet er fullt, hvor har du tenkt å gjøre av alt vannet?

Har den hvite kalde kjempen hatt en kjærlighetshistorie med havet? eller kanskje med solen? Hun snakker direkte til solen, som for å ta Grønland i forsvar:

Det er som om du tar litt for hardt i, om det er Grønland du vil ha, mener jeg.
Men elsker man, så brenner man, og brenner man, så smelter den andre og blir til blått og iskaldt vann.

Smeltevann, elveløp, blått brevann, dette er et sanselig langdikt som tar leseren med seg nord til fjellrev og reinsdyr. Når vi kommer til vinteren smelter ikke fortelleren vår lenger, akkurat som Grønland, sånn vil vi ha det, sier hun til den hvite kjempen. Årshjulet ruller, og våren må nødvendigvis komme med sin varme og snøsmelting. Grønland har vært på besøk, fortalt hemmeligheter og hatt det godt, men nå må hun dra.

Forlag: Tiden

Utgitt: 2020

Sider: 64

Kilde: Leseeksemplar

Artemisias Verden hadde denne boken som eksempel på en debutant i forrige runde av diktlesesirkelen. Jeg tenkte at jeg ville Kjære Grønland som en "gammel favoritt" i mai, siden jeg likte hennes forrige bok veldig godt. Men, eBokBib ga meg nettopp tilgang til dikt fra en annen gammel favoritt, så jeg får la mai dra seg litt til, og bidra med den ☺