Dette er ikke oss av Neda Alaei

Woao for en debut! Dette er ikke oss er Neda Alaeis første roman, en ungdomsroman som mer enn gjerne kan leses av voksne. Boken er nominert til Uprisen og også Bokbloggerprisen for 2019. Den var på vei under radaren min, inntil bokbloggerne skulle samlese boken i forbindelse med kåringen av Bokbloggerprisen.

Forlaget om boken:
Det er snart et år siden mamma døde. Hjemme må Sanna passe på pappa som bare vil sove og skrive, han spiser nesten ikke, og ser knapt på henne. På skolen er det ikke mye bedre, for bestevenninna har sluttet å snakke til henne. Så begynner Yousef i klassen. Han lærer henne å ta bilder og å se verden på en helt ny måte. Også han har mer ansvar enn en ungdom skal ha, og Sanna finner endelig noen som forstår henne. Men kan hun stole på ham eller er han bare som alle andre?

Neda Alaei er utdannet barnevernspedagog og jobber som miljøterapeut, en bakgrunn som i høy grad bidrar til at romanen føles så velskrevet.

Sanna har greid å komme seg videre etter at mamma døde, men det har ikke pappa. Hun er fjorten år, men er den som ser til at huset er noenlunde reint og at de får i seg noe mat hver dag. Ellers går det i kaffe hos Sanna, spesielt etter at bestevenninnen brutalt droppet henne til fordel for Mitra, den mest populære jenta i klassen.

Mitra legger også beslag på Yousef, som begynner i klassen deres etter sommerferien. Han er den vakreste gutten Sanna noen gang har sett, med sine èn million øyevipper. En del av denne romanen skildrer niendeklassinger akkurat sånn som de er, opptatt av likes på sosiale medier, og ganske så ufine måten de tekster og snakker til hverandre på.

   Det er fredag og pappa har ikke kommet hjem ennå. 
   Jeg må minne meg selv på å trekke pusten.
   Jeg legger meg ned i senga hans, lager våte flekker på puta. Jeg tenker på Yousef. Jeg tenker på alle følelser jeg føler som har blitt følt av andre før meg, tenker på at det er mulig å skjelve i tankene sine. Plutselig kjenner jeg meg vanvittig liten der jeg ligger, som om verden vokser seg større mens jeg bare blir mindre og mindre og forsvinner i endeløse tanker og av bunnløs tomhet. 

Tenåringsdramatikken blir dempet av det alvorlige temaet som skrives frem i denne romanen. Sanna er ensom, hun er selvstendig og sterk men bærer på en overmannende følelse av skyld. Over for klassekameratene later hun som ingenting, og hun blir mer og mer usynlig. Barnevernsdamene oppfattes som en trussel, mens nabokatten Sven blir hennes eneste mulighet for litt kos og nærhet.

Når overlevelse er målet gjør vi gjerne dumme ting. Så også med Sanna, som av og til handler før hun tenker. Gjør ikke alle det av og til? Karakterene i denne romanen er flerdimensjonale, og jeg blir oppriktig glad i flere av dem. Handlingen har en god fremdrift som gjorde det vanskelig å legge boken fra seg. Her er det ikke mange sprang i teksten, men en god og tydelig handling som vil si oss noe.

Takk til alle dere bokbloggere som stemte på boken, jeg er utrolig glad for å ha lest den, og anbefaler den varmt videre!

Flere bloggomtaler: Lattermild, Bokstabelig talt og Flukten fra virkeligheten