Portnerboligen av Gøril Emilie Hellen

Da jeg leste Gøril Emilie Hellens debutroman Veien over klippene var jeg henført og begeistret, så jeg var ikke sen om å sette meg ned med hennes andre roman. Selv om forventningene var høye ble jeg ikke skuffet, for her var det ingenting å sette fingeren på.

Forlaget om boken:
Ti år gamle Svanhild synes hun bor på verdens tryggeste sted: i portnerboligen ved byens sykehus, der faren Johan har post som portner. Hun forguder den nesten ti år eldre broren Einar, selv om de voksne sier at Einars fantasi har løpt løpsk.
Svanhild skal reise på speiderleir, men hun savner broren som er innlagt på psykiatrisk sykehus. Den dagen Svanhild vender hjem fra speiderleiren, rammer tragedien dem.

Portnerboligen er en sterk og personlig roman om en ung manns brutale skjebne. Basert på en sann historie.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2019

Sider: 304

Kilde: Leseeksemplar

Portnerboligen er først og fremst en fengslende roman som setter søkelys på hvordan psykisk syke ble behandlet den gang de begynte å gjøre noe annet enn å gjemme dem vekk.

Romanen er fortalt med respekt for pasientene, men også overfor pleiere og pårørende. Vi får en fint bilde av hvordan livet kan påvirkes av å hele tiden måtte forholde seg til det å ha et syk familiemedlem. Gøril Emilie Hellen bruker et språk som passer til tiden dette utspiller seg i, lesingen flyter lett og min interesse holdes oppe gjennom hele boken.

Einars historie fortelles ved hjelp av tre stemmer, og ingen av disse er Einar selv. Gjennom søsteren Svanhild, som er ti år yngre enn ham, ser vi hvordan det er å stå i skyggen av en storebror som tar alt av oppmerksomhet fra foreldrene. Pappa Johan ser med øynene til foreldrene, og hans stemme skildrer utfordringen det etterhvert ble å ha Einar hjemme, og at det ikke ble stort bedre for dem når han var på institusjon.

I perioden Einar er innlagt på psykiatrisk sykehus er det pleieren Stig som er der for ham. Han engasjerer seg i pasienten sin, og mens leseren kan gremme seg over remmer og tvang, insulinsjokk og det som verre her, er Stig der og tar Einar i forsvar, både overfor sine overordnede og de andre pleierne.

Det er ingen høy woao-faktor i denne romanen og den er egentlig ikke spennende heller, men må alle bøker ha en spenningskurve? Historien er interessant, fortalt med ektefølt engasjement av et samtidsvitne. Her er ingen skrekkelige scener av lobotomering, og nettopp det å greie å fortelle en historie om lobotomi uten å bruke store bokstaver, gjør at jeg gir romanen full pott på terningen!