Fjellturer og ferieturer

søndag 30. juni 2019

Portnerboligen av Gøril Emilie Hellen

Da jeg leste Gøril Emilie Hellens debutroman Veien over klippene var jeg henført og begeistret, så jeg var ikke sen om å sette meg ned med hennes andre roman. Selv om forventningene var høye ble jeg ikke skuffet, for her var det ingenting å sette fingeren på.

Forlaget om boken:
Ti år gamle Svanhild synes hun bor på verdens tryggeste sted: i portnerboligen ved byens sykehus, der faren Johan har post som portner. Hun forguder den nesten ti år eldre broren Einar, selv om de voksne sier at Einars fantasi har løpt løpsk.
Svanhild skal reise på speiderleir, men hun savner broren som er innlagt på psykiatrisk sykehus. Den dagen Svanhild vender hjem fra speiderleiren, rammer tragedien dem.

Portnerboligen er en sterk og personlig roman om en ung manns brutale skjebne. Basert på en sann historie.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2019
Sider: 304
Kilde: Leseeksemplar

Portnerboligen er først og fremst en fengslende roman som setter søkelys på hvordan psykisk syke ble behandlet den gang de begynte å gjøre noe annet enn å gjemme dem vekk.

Romanen er fortalt med respekt for pasientene, men også overfor pleiere og pårørende. Vi får en fint bilde av hvordan livet kan påvirkes av å hele tiden måtte forholde seg til det å ha et syk familiemedlem. Gøril Emilie Hellen bruker et språk som passer til tiden dette utspiller seg i, lesingen flyter lett og min interesse holdes oppe gjennom hele boken.

Einars historie fortelles ved hjelp av tre stemmer, og ingen av disse er Einar selv. Gjennom søsteren Svanhild, som er ti år yngre enn ham, ser vi hvordan det er å stå i skyggen av en storebror som tar alt av oppmerksomhet fra foreldrene. Pappa Johan ser med øynene til foreldrene, og hans stemme skildrer utfordringen det etterhvert ble å ha Einar hjemme, og at det ikke ble stort bedre for dem når han var på institusjon.

I perioden Einar er innlagt på psykiatrisk sykehus er det pleieren Stig som er der for ham. Han engasjerer seg i pasienten sin, og mens leseren kan gremme seg over remmer og tvang, insulinsjokk og det som verre her, er Stig der og tar Einar i forsvar, både overfor sine overordnede og de andre pleierne.

Det er ingen høy woao-faktor i denne romanen og den er egentlig ikke spennende heller, men må alle bøker ha en spenningskurve? Historien er interessant, fortalt med ektefølt engasjement av et samtidsvitne. Her er ingen skrekkelige scener av lobotomering, og nettopp det å greie å fortelle en historie om lobotomi uten å bruke store bokstaver, gjør at jeg gir romanen full pott på terningen!


5 kommentarer:

  1. Denne har jeg også på vent, men nå har det rydd inn med nye bøker, så litt kø blir det.. Ønsker deg fin juli Tine:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Du kan glede deg Anita. Gnikket søvnen ut av øynene da jeg trodde du ønsket meg en god jul..., får svi for å stå opp kl. 0500 :) Ha en strålende mandag Anita!

      Slett
  2. Denne skal jeg notere meg, høres fin ut!
    Ha en fin juli!

    SvarSlett
  3. Nei,alle bøker trenger ikke ha en spenningskurve.Fikk endelig ny bok inn dørene i dag etter at den forrige forsvant i postgangen et sted(som det ofte gjør) Har debutboken hennes også men ikke lest ennå, men er er som vanlig treg av meg og leser bøker lenge etter "alle andre".

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg forventer på en måte "spenning" av alt jeg leser, men jeg kjenner mer og mer på at det er godt og bare være i handlingen også. Denne var i alle fall nydelig, du kan glede deg til den :) Håper posten ikke tuller seg, jeg har byttet adresse som du vet, og i dag kom det to bøker dalende, så her er alt på stell.

      Slett