Fjellturer og ferieturer

fredag 26. april 2019

Saturday av Ian McEwan - månedens 1001

Ian McEwan har skrevet ti romaner i tillegg til bøker i andre sjangere. Han er ikke blant de mest kjente i landet vårt, men det jeg har lest av ham, har gjort inntrykk. Lørdag, som denne samtidsromanen heter på norsk, skildrer en dag i nevrokirurgen Henry Perownes liv. Boken finner du i samlingen 1001 bøker du må lese før du dør, og er mitt bidrag til Elidas lesesirkel for mars.


Dagen er lørdag 15 februar 2003,  altså to år etter terroranslaget mot tvillingtårnene i New York. Boken kom ut et halvt år før terroren nådde London med bombeeksplosjonen på undergrunnen, noe som den innledende scenen gir oss en god påminnelse om.

Ian McEwan har med dette litt forutseende utgangspunktet, skrevet en uvanlig rolig roman til ham å være, om viktige tema som angår oss alle. Han lar hovedpersonen sin være en vellykket og rik lege, som ikke har problemer med ungdommene i familien, og som begjærer sin kone etter 25 års ekteskap.

Som sagt, handlingen begynner grytidlig lørdag morgen, han ser et fly styrte på Heathrow (eller han tror han ser det). Siden han ikke finner noe om flyet på nyhetene, vil han ikke uroe sin kone, så de har sex, hun går på jobb, og han spiser frokost, før han kjører til trening og spiller squash med en venn.

Dagen brer seg ut, og mens vi følger ham på hans gjøremål hører vi hans betraktninger rundt forskjellige tema. Tematikken sirkler rundt det trygge livet som blir utfordret og gleden han føler ved å gå på jobb.

Hans skarpe observasjoner rundt terrorhandlingene gjorde dette til en viktig bok da den kom ut for fjorten år siden, og er nok dessverre aktuell fremdeles.

Tidligere har jeg lest Ian McEwan sine bøker på norsk, så jeg kan ikke uttale meg om språket hans generelt, men Saturday fant jeg unormalt vanskelig å lese. Han bruker mange kronglete ord som ikke er i engelsk dagligtale, noe som bidro til at jeg brukte lang tid på å lese boken. Jeg likte boken godt, men tenker at jeg skal gi det litt tid, også lese den igjen, på norsk denne gangen ved en senere anledning.

**********

En liten hilsen til dere som har lagt merke til det dabbende tempoet på bloggen (og på lesingen min). Det er ikke våren eller interessen, men flytting som gjør at jeg må bruke all min tid på andre ting. 

Riktig god helg dere!


søndag 21. april 2019

Høstdåd av Anders de la Motte

Nylig startet jeg en ny krimserie, og Høstdåd er bok nummer to i den såkalte Årstidskvartetten. Jeg likte Sensommer godt, så spenningen var stor om Høstdåd holdt den samme høye kvaliteten. Bøkene har ikke de samme karakterene, så serien er satt sammen av frittstående historier, som kan leses i selvvalgt rekkefølge.

Forlaget om handlingen:
En sensommerkveld i 1990 telter fem barndomsvenner ved sin hemmelige badeplass, et nedlagt steinbrudd i Skåne. Videregående skole ligger bak dem og voksenlivet venter. Stemningen er høy, men også vemodig, for vennene innser at kvelden både innebærer et farvel til ungdomstiden og til hverandre. Når morgenen gryr og det første høstregnet har falt, flyter det en kropp i det mørke stenbruddsvannet. En tragisk ulykke, slår politiet fast. Ikke alle er overbevist om det.

Historien starter todelt, hvor handlingsforløpene skilles med 27 år, og den første (som er skildret over her) ligger til grunn for etterforskningen i nåtidshistorien.

I 2017 flytter Anna sammen med datteren Agnes fra Stockholm til Skåne, for å tiltre stillingen som politisjef i en liten kommune. Hun får overraskende nok leie et hus som tilhører en gammel dame, som ikke har latt noen komme inn i huset sitt på veldig lenge.

Anna strever litt med forholdet sitt til datteren, og kommuniserer med sin avdøde eksmann. Hun er også utfordret av at hun stammer når hun blir usikker. Disse tre private forholdene skildres på en varsom og fin måte, noe som gir historien et mykt tilsnitt.

Lik den forrige boken Sensommer ligger spenningsnivået ganske lavt, uten at det noen gang blir kjedelig, men til forskjell fra Sensommer foregår det mye politietterforskning i denne historien. Anna bestemmer seg nemlig for å gå et antatt selvdrap etter i sømmene, og i denne forbindelse ser hun også dødsfallet for 27 år siden med nye øyne.

Anders de la Motte skildrer på en fin måte hvordan mennesker i små samfunn lever i relasjon til hverandre. Kameraderi mellom de som har makt i kommunen, er viktige ingredienser i denne krimmen, forhold som greide å hisse meg skikkelig opp.

Mot slutten blir det vanvittig spennende, Anna kommer i den ene kinkige situasjonen etter den andre, som hun med nød og neppe vrir seg ut av. Når jeg var i mål med boken, satt jeg igjen med høy puls, og et sterkt behov for hevn, som jeg ikke fikk utløsning for. Slutten ga svar på spørsmålene som var blitt stilt, men den var vemodig og egentlig litt trist, og litt irriterende, siden jeg kriblet etter å ta rotta på et par stykker.

Høstdåd er en velskrevet krim, som underholdt og engasjerte meg, den er glimrende lest inn av Fanny Vaager, så jeg anbefaler den gjerne videre!


har skrevet fristende omtaler av denne boken!



Utgitt: 2018
Spilletid: 14:00
Kilde: Lytteeksemplar

torsdag 18. april 2019

Sensommer - mørk krim av Anders de la Motte

Sensommer er den første boken i Årstidskvartetten. Jeg har ikke lest denne serien, men lot meg nå friste etter å ha lest flere begeistrede omtaler av bøkene. Min påske går med til oppussing av hus som skal selges, så lydbok er kjærkomment å ha, for å døyve kjedsomheten i å male plankegjerder. God påske! 🐣🐤🐥🐔

Forlaget om boken:
En sensommerkveld i 1983 forsvinner Billy, fem år, fra en avsidesliggende gård på den skånske sletten. Det eneste sporet etter ham er en sko i den høye maisåkeren.
Tjue år senere leder Billys storesøster, Veronica, en gruppeterapisamtale i Stockholm. En ung mann forteller om en liten gutts uforklarlige forsvinning for mange år siden. Fortellingen er rystende velkjent og Veronica tvinges til å sette på spill den vaklende tilværelsen hun har bygget opp. Hun må tilbake til Skåne, til sin ødelagte familie.

Bakteppet i historien er spørsmålet om hva som skjedde med Billy, den gangen han forsvant. Jeg vil nesten kalle boken en spenningsroman, for her er ingen egentlig etterforskning å følge.

Det er Veronica som er den som stiller spørsmålene, men de fleste av dem dreier seg om nære og familiære detaljer. I det hele tatt, dette føles nesten som en oppvekstroman, med noen sporadiske spenningstopper underveis. Handlingen foregår på landet, og historien er spekket med flotte skildringer av hvordan folk forholder seg til hverandre her.

Jeg hadde stor glede av å lytte til Haakon Strøms eminente innlesing, og er litt skuffet over at det ikke er han som leser neste bok, selv om Fanny Vaager er god hun også ☺ 

I Sensommer møter vi en ødelagt familie. Etter Billy forsvant gikk det ikke så bra med foreldrene og de to søsknene hans. Samtaler mellom Veronica og storebroren i nåtid, viser at de, allerede før Billy forsvant, hadde problemer.

Anders de la Motte skriver på en fin måte, selv om han til tider bruker litt lang tid på å komme til saken. Han har et språk som passer til krim, og handlingen er bygget opp på en måte som skjuler plottet til det siste. Jeg er allerede igang med Høstdåd, og kan avsløre at persongalleriet er et helt annet!

Andre bloggomtaler om Sensommer: Bjørnebok og Heartart


Hele serien:
Sensommer 2016
Høstdåd 2017
Vinterild 2018
Vår...?


Utgitt: 2016/ på lyd 2018
Spilletid: 10:47
Kilde: Lytteeksemplar

tirsdag 16. april 2019

Nå solen med en finger av Alexander B. Øyhovden

Det er spennende å lese debutboken til en fersk forfatter, og denne gangen ble jeg mektig imponert. Dikt er ikke min sterke side, men Alexander Øyhovden skrev seg rett inn i hjertet mitt.

Forlaget om diktsamlingen:
Nå solen med en finger handler om ensomhet, sorg og angst, - det å miste seg selv, og destruktiviteten som vokser frem i takt med følelsen av å være verdiløs og isolert. Diktene beskriver sammenbruddene og forsøkene på å bygge seg opp igjen. Alexander Bertin Øyhovdens dikt preges av et sjeldent overskudd, et vitalt håp og ikke minst et helt eget billedspråk som demonstrerer det livsbejaende i å fortsette uansett.

Forlag: Tiden
Utgitt: 2018
Sider: 69
Kilde: Leseeks

Han skriver vakkert om det vi må forholde oss til i livet, om dagene og månedene som går, om barna og mennesker vi må relatere til, og om detaljer fra naturen. Jeg som selv har stor glede av å jobbe med barn, falt for diktet Barn:

jeg jobber med barna
av samme grunn som vokteren jobber i fyrtårnet
vi trenger lys

vi trenger en liten gutt
som sier han ikke vil spise kylling
fordi han er redd for å få vinger

og ei jente med kritt
som tegner et øye i skolegården
så jorden kan få se himmelen


I del tre kommer det tydelig frem at det finnes en død bror. Diktene er full av savn og sorg, og skildringer av kampen det er å leve videre med et tomrom i sjelen.

Siden kommer ensomheten, minnene og angsten. Uten å ty til klisjèer, greier Øyhovden å beskrive lengden på dager, måneder og år når ens bedre halvdel er borte. Siste vers i diktet Sjø beskriver dette godt:

å leve er å ligge på magen
på en isdekt innsjø
og forsøke å lage pilkehull 
med min egen pust

Alexander Øyhovdens måte å skrive på, gjør det lett å lese dikt. Hans lyrikk traff meg hjemme, han setter ord på observasjoner man kan kjenne seg igjen i, og følelser en kan relatere til, selv om en ikke har en stor sorg inni seg.

Beathes bibliotek kan du lese en flott omtale av boken, og den gledelige nyheten om at forfatteren er igang med nytt prosjekt.


Det skal bli en fryd å følge hans forfatterskap videre!


lørdag 13. april 2019

Bristepunktet av Belinda Bauer

Er du klar for en skikkelig "hold-deg-fast-krim"? Jeg har lest mye krim de siste månedene, og skal jeg anbefale en av disse som påskekrim, må det bli Bristepunktet. Boken er nominert til Bookerprisen, noe som antyder standarden på dette mesterverket.

Forlaget om handlingen:
Tre barn blir sittende igjen i bilen da moren deres går for å ringe etter hjelp. Hun overlater ansvaret til eldstemann Jack, som kun er elleve år. Men moren kommer aldri tilbake, og blir senere funnet drept i veikanten. 
Tre år senere har Jack fortsatt ansvaret for de to yngre søsknene. De har klart å holde det skjult for myndighetene at de bor alene etter at faren ikke taklet morens død og dro. Men da den samme kniven som trolig ble brukt til å drepe moren, dukker opp, endrer alt seg. 

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2019
Sider: 352
Kilde: Leseeksemplar


Belinda Bauer skriver fra det sørlige England. Vi møter førstebetjent John Marvel som har tabbet seg ut i London og blitt forvist til den lille byen Taunton. Her skal han jobbe sammen med kriminaletterforsker Reynolds, som er hans rake motsetning. Det første møtet mellom disse to er helt priceless:

  - Unnskyld meg! sa Reynolds strengt. Dette er et åsted! Mannen glodde sint opp på ham. Er du Reynolds?
   Ja. 
   Har du ikke hørt om at man må rydde vei? Jeg brakk nesten nakken, for pokker!
   Reynolds var stille et øyeblikk, så sa han forsiktig: 
Førstebetjent Marvel?
   Mannen skulte på ham til svar. Hvor er liket?
   Reynolds skyndte seg ned trappen. Sir, hveste han i en dempet advarsel, det er barn i stuen. 
   Marvel senket stemmen. 
   Døde barn?
   Nei, sir.
   Hvorfor sier du det da? sa Marel med rungende røst. 
Hvor er liket, for svarte?

Fjortenårige Jack er den andre hovedpersonen vår, en gutt som har gjennomlevd det utrolige og fremdeles holder familien samlet. Livet har gjort ham streetsmart til tusen, samtidig som han er samvittighetsfull og snill med familien sin.

I første del av boken møter vi også den høygravide Catherine While. Hun fornemmer at det er folk i huset, får en truende oppringning, finner en lapp på frontruten på bilen og andre ting som gjør henne livredd.

Alle karakterene er glimrende bygget opp. Bauer lar aktørene sine utvikle seg underveis, en av detaljene som gjør dette til en levende krim. Det andre som får Bristepunket til å glitre, er språket. Bruken av genial setningsoppbygning og eufemismer, en god dose sleivspark og morsomme bemerkninger gjør at jeg blir skikkelig imponert. Jeg tenkte faktisk "woao, dette er bra skrevet", flere ganger mens jeg leste.

Etterhvert flettes politiets etterforskning av innbruddsraidet, sammen med Jacks søken etter morens morder og uhyggen som omfavner Catherine Whiles liv. Det er glimrende gjort, jeg vil ikke røpe noen av de overraskende vendingene handlingen er bygget opp av.

Som leser nyter jeg at min holdning til karakterene endrer seg underveis, at dialogen får meg til å humre, og at jeg innimellom sier "yes!" fordi den som trengs å bli jekket ned et par hakk, blir nettopp det. Bristepunktet er krim til å leve seg inn i, og som engasjerte skikkelig!


EliseCathrin og Bjørnebok er enig med meg at dette er glimrende lesning


lørdag 6. april 2019

Eremittedderkoppen av den franske krimdronningen Fred Vargas

Fred Vargas har virkelig vært i støtet da hun skrev Eremittedderkoppen, for dette er i mine øyne hennes aller beste hittil. Har du ikke lest krimserien om Jean-Baptiste Adamsberg og de andre i kriminalvakten i Paris, så har du noe å glede deg til!

Forlaget om handlingen:
Tre åttiåringer bitt av en giftig edderkopp i Nice. For Adamsberg er det noe som ikke stemmer. Eremittedderkoppen har aldri tatt livet av noen tidligere. Men han er overbevist om at det dreier seg om drap. Kollegaene hans er vant til at han han befinner seg i tåka, men denne gangen sliter han med å få dem med seg. Etter hvert slår laget sprekker, nervene er i høyspenn.
Fred Vargas har gjennom en rekke romaner skapt et galleri av personer rundt den drømmende Adamsberg, som stort sett følger sin intuisjon. Med seg har han bl.a. Adrien Danglard, skilt, med fem barn og en levende encyklopedi med hang til flaska. Og så er det Violette Retancourt, som skjuler en ren naturkraft bak sitt vakre blomsternavn, og en rekke andre uforglemmelige karakterer.


Dette er krim for deg som liker gode karakterskildringer og en tirade av replikker som får deg til å humre i skjegget. Jeg er normalt ikke fan av krim hvor hovedfokus ligger på etterforskning, men til tross for at dette er sånn krim, så er politifolkenes relasjoner en stor del av handlingen, og det veier opp.

Handlingen i Eremittedderkoppen har ingen innledende historier som skildrer ugjerningsmennenes beveggrunner eller ofrene deres. Derimot er livet på stasjonen som et overflødighetshorn av hendelser. Katten på kopimaskinen som tre ganger for dagen må bæres ned til matfatet, de to svarttrostene som igjen har funnet redet sitt i buskene utenfor, Danglard med den gode hukommelsen som har noe og skjule, og ikke minst Adamsberg selv, som kun røyker sigaretter han stjeler fra sønnen og har to ur på armen sin, som ikke virker.

Alle karakterene har noe ved seg, og selv om navnene er franske noe som vanskeliggjør uttalen, så fester personlighetene seg. Den litt kaotiske innledningen hvor de får og kjapt løser et par saker, gjør settingen troverdig. Krimvakten er splittet og en atmosfære av maskepi ligger over de ansatte, som driver med tisking og hvisking i krokene.

Plottet i krimsaken de etterhvert begynner å etterforske er finurlig, men Adamsberg får med litt hjelp de fleste til å forstå at dødsfallene etter edderkoppbitt, faktisk er mord. Etterforskingen avdekker mobbing og utbredt mishandling på et barnehjem i og under 2. verdenskrig, og de finner det ulogisk at drapene de nå skal finne ut av skal være hevn for noe som skjedde for 70 år siden.

Dette er en krim hvor handlingen tar uventede vendinger underveis, noe som gjør at vi unngår rolige passasjer. Jeg liker dialogene og hvordan karakterene forholder seg til hverandre, og ikke minst karakteroppbyggingen. Lesingen gjør utslag på spenningsskalaen, men historien er først og fremst engasjerende, for jeg var oppriktig interessert i å finne løsningen på både krimgåten, og enkelte personlige utfordringer.

Selv om Eremittedderkoppen er en del av en serie, står den trygt på egne ben, så jeg anbefaler den gjerne, også til deg som ikke har lest noen av Fred Vargas bøker før. 



Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2019
Sider: 458
Kilde: Leseeks

fredag 5. april 2019

Historien om en anstendig familie av Rosa Ventrella

Det er deilig å reise til Italia, og med Rosa Ventrella får vi stå på sidelinjen og observere det genuine Bari. Her bruser blodet, lyder og lukter fyller sansene, mens livet leves så tett på hverandre, at jeg nesten får litt pustebesvær. Heldige meg som skal til Italia i sommer, selv om vi ikke skal helt sør til Bari.

Forlaget om handlingen:
1980-tallet. Somrene i det gamle Bari foregår i smugene mellom hvitmalte murvegger. Ungdommen møtes i de labyrintiske stredene som dufter av opphengt klesvask og putrende tomatsaus. Maria vokser opp sammen med sine to eldre brødre, Giuseppe og Vincenzo. Hun er liten og mørk, med stor munn og smale øyne som gnistrer som nålespisser. Hun er lidenskapelig, trassig og uforskammet, i besittelse av en villskap som skiller henne fra de andre jentene i bydelen. Der hun bor og lever er vold dagligdags; det er vanskelig å unnslippe den. Det eneste faste punkt i barne- og ungdomsårene er Michele, sønn av den mest ulykksalige familien i hele det gamle Bari. Vennskapet mellom Maria og Michele blir stadig sterkere til tross for fiendskapet mellom familiene deres, og til tross for alle slag livet gir. 

Når vi møter Maria i begynnelsen er hun ti år. Selv om dette skal være på 80-tallet så virker det som handlingen finner sted femti år tidligere. Bydelen blir skildret med gamle og unge som formelig bor utenfor huset sitt, i snakk med naboer og forbipasserende. Intriger bygges rundt vennskap og uvennskap i gaten og i skolegården. Vi får skarpe observasjoner av dette strøket i Bari, hvor de sosiale forskjellene er store. Her er vold og brutalt snakk dagligdags, noe som kan tilskrives mangel på utdannelse og det tilsynelatende fraværet av mulighet for et bedre liv.

Romanen er bygget opp av en sanselig historie som har sine små spenningstopper i form av konkrete hendelser. Etter å ha opplevd Marias far som voldelig og urettferdig, nyanseres bildet med historien om hvordan mor og far møtte hverandre. Vi hører også om brorens atferdsvansker, som moren mener skyldes demoner som skal kureres ved å ty til en trollkvinnes ritualer.

Fra tidligere romaner fra Italia kjenner jeg igjen bruken av dialekt. Her hos Rosa Ventrella høres det ut som dialekten til disse fattige er fryktelig ulik det italienske språket som læres på skolen. Det er interessant å prøve å forstå hvor mye språket vårt avslører vår herkomst.

Historien om en anstendig familie er en sanselig fortelling, hvor varm luft, bugnende blomsterkasser, sikadenes sang og fønvind gjør underverker for en solhungrig sjel.


Utgitt: 2019
Sider: 335
Kilde: Leseeksemplar

onsdag 3. april 2019

Gullburet av Camilla Lackberg

De fleste kjenner nok Camilla Läckberg fra hennes tidligere krimserie med Erica Falck som hovedperson i vakre Fjällbacka. Gullburet er ikke krim med etterforsking som hovedfokus, men en slags psykologisk thriller som, om sant skal sies, irriterte meg litt.

Forlaget om handlingen:
På overflaten kan det se ut som om Faye har alt. En perfekt mann, en elsket datter og en luksuriøs leilighet i den fineste delen av Stockholm. Men mørke minner fra oppveksten i Fjällbacka jager henne, og hun føler seg stadig mer som fange i et gullbur. En gang var hun en sterk kvinne med ambisjoner, men for Jacks skyld har hun gitt opp alt.
Da han sviker henne, blir hele Fayes verden rasert. Plutselig har hun ingenting i det hele tatt. Først er hun rådvill, men så bestemmer hun seg for å ta igjen og begynner å planlegge en grusom hevn.

Da jeg etter noen timers lytting sto i kø på ARK for å betale noen, vel... bøker, skulle damen foran meg betale for sin nye krim, Gullburet. Det var like før jeg pikket henne på skulderen for å be henne velge en annen bok.

Frem til Faye tar sin mann på fersken med en ung og myyyye tynnere dame i sin egen ekteseng, så har jeg ergret meg grønn over den nevnte Faye og hennes selvutslettende personlighet. Hun har opplevd ting i oppveksten som hun delvis skjuler, men bortsett fra dette så overlates ingenting til leseren å finne ut av.

Når hun blir tvunget til å klare seg selv, blir hun (hokus pokus) utrolig selvstendig og oppegående, og handlingen går inn i en fase hvor hun nærmest fremstilles som "superwoman". Etterhvert blir dette en historie om hevn, fortiden hennes avsløres litt etter litt, samtidig som vi hører om hvordan hun hevner sviket fra ektemannen.

Mot slutten blir en ny tematikk lansert, og boken får et sentimentalt preg, som i mine øyne ikke passet inn med handlingen forut for dette.

Som du sikkert skjønner, Gullburet ble en skikkelig nedtur for min del. Det hjalp heller ikke at jeg for sent la merke til, at innleseren er den samme som leste inn Si at du er min, en jeg hadde lovet meg selv å styre unna i fremtiden. Alle har lov å ha en dårlig dag på jobb, men Camilla Läckberg, dette her holder ikke.


Utgitt: 2019
Spilletid: 9:47
Kilde: Lytteeksemplar

mandag 1. april 2019

Døtre debutromanen til Eva Aagaard

Eva Aagaard er en sann skandinav. Hun er født og oppvokst i Danmark, har sin forfatterutdanning fra Sverige og Norge, og debuterte som forfatter på norsk. Heldige oss som har fått en ny spennende forfatter å følge, for med debutromanen Døtre imponerte hun meg!

Forlaget om handlingen:
Ingen har snakket ordentlig om hva som var i veien med Mona, men etter at hun begår selvmord, begynner kvinnene i familien å bevege seg i ulike retninger. Moren Inga velger fornektelsen, søsteren Britt vil samle Monas venner til samtaler for å finne ut av hvordan livet hennes egentlig var og hva som kunne vært gjort annerledes. Og Britts datter Mira blir overlatt til seg selv i forsøket på å finne ut av sitt eget tenåringsliv med alt det innebærer, i skyggen av de sterke skikkelsene i generasjonene over seg. Kanskje har hun mer av Mona i seg enn folk tror?

Eva Aagaards Døtre er en roman som undersøker forholdet mellom galskap og normalitet, sannhet og selvbedrag, og frykten for at det finnes en slags arvesynd i familien.


I denne romanen kommer vi tett på en liten familie i tre generasjoner. Mira er femten år når hun innleder et forhold til en mye eldre mann. Hun sliter med å skape en god relasjon til klassekameratene sine, og prøver å forstå hva som skjer med moren.

Selv om mye av det som skjer dreier seg rundt Mira, så er det moren Brit og hennes søster Monas forhold og oppvekst, som bærer handlingen. Vi lærer også foreldrene deres å kjenne, godt nok til at leseren selv kan gjøre seg opp en mening om konklusjonen som presenteres til slutt.

Senere på dagen tok jeg bussen til huset hvor Brit bodde med familien sin, gikk forbi et par ganger og hadde så lyst til å se søsteren min, men så ombestemt jeg meg, kjøpte en sovepose og tok toget til skogen ved huset til foreldrene mine.

Det er Mona som forteller dette, den mentalt syke søsteren som har dradd fra familien sin for lenge siden. Det er tankevekkende å høre om hvordan hun takler motgang i livet, og hvordan stemmene i hodet, får henne til å ta uventede, og litt uforståelige avgjørelser.

Romanen fortelles med de tre kvinnene som fortellerstemmer. Kapitlene er korte og har mye luft, og hele tiden dukker det opp sekvenser som holder på interessen. Eva Aagaard bruker et flott språk, og skildrer utenforhet, ensomhet og mental sykdom med respekt og troverdighet.

Døtre anbefales på det varmeste!


Forlag: Tiden
Utgitt: 2019
Sider: 219
Kilde: Leseeks