Eremittedderkoppen av den franske krimdronningen Fred Vargas

Fred Vargas har virkelig vært i støtet da hun skrev Eremittedderkoppen, for dette er i mine øyne hennes aller beste hittil. Har du ikke lest krimserien om Jean-Baptiste Adamsberg og de andre i kriminalvakten i Paris, så har du noe å glede deg til!

Forlaget om handlingen:
Tre åttiåringer bitt av en giftig edderkopp i Nice. For Adamsberg er det noe som ikke stemmer. Eremittedderkoppen har aldri tatt livet av noen tidligere. Men han er overbevist om at det dreier seg om drap. Kollegaene hans er vant til at han han befinner seg i tåka, men denne gangen sliter han med å få dem med seg. Etter hvert slår laget sprekker, nervene er i høyspenn.
Fred Vargas har gjennom en rekke romaner skapt et galleri av personer rundt den drømmende Adamsberg, som stort sett følger sin intuisjon. Med seg har han bl.a. Adrien Danglard, skilt, med fem barn og en levende encyklopedi med hang til flaska. Og så er det Violette Retancourt, som skjuler en ren naturkraft bak sitt vakre blomsternavn, og en rekke andre uforglemmelige karakterer.


Dette er krim for deg som liker gode karakterskildringer og en tirade av replikker som får deg til å humre i skjegget. Jeg er normalt ikke fan av krim hvor hovedfokus ligger på etterforskning, men til tross for at dette er sånn krim, så er politifolkenes relasjoner en stor del av handlingen, og det veier opp.

Handlingen i Eremittedderkoppen har ingen innledende historier som skildrer ugjerningsmennenes beveggrunner eller ofrene deres. Derimot er livet på stasjonen som et overflødighetshorn av hendelser. Katten på kopimaskinen som tre ganger for dagen må bæres ned til matfatet, de to svarttrostene som igjen har funnet redet sitt i buskene utenfor, Danglard med den gode hukommelsen som har noe og skjule, og ikke minst Adamsberg selv, som kun røyker sigaretter han stjeler fra sønnen og har to ur på armen sin, som ikke virker.

Alle karakterene har noe ved seg, og selv om navnene er franske noe som vanskeliggjør uttalen, så fester personlighetene seg. Den litt kaotiske innledningen hvor de får og kjapt løser et par saker, gjør settingen troverdig. Krimvakten er splittet og en atmosfære av maskepi ligger over de ansatte, som driver med tisking og hvisking i krokene.

Plottet i krimsaken de etterhvert begynner å etterforske er finurlig, men Adamsberg får med litt hjelp de fleste til å forstå at dødsfallene etter edderkoppbitt, faktisk er mord. Etterforskingen avdekker mobbing og utbredt mishandling på et barnehjem i og under 2. verdenskrig, og de finner det ulogisk at drapene de nå skal finne ut av skal være hevn for noe som skjedde for 70 år siden.

Dette er en krim hvor handlingen tar uventede vendinger underveis, noe som gjør at vi unngår rolige passasjer. Jeg liker dialogene og hvordan karakterene forholder seg til hverandre, og ikke minst karakteroppbyggingen. Lesingen gjør utslag på spenningsskalaen, men historien er først og fremst engasjerende, for jeg var oppriktig interessert i å finne løsningen på både krimgåten, og enkelte personlige utfordringer.

Selv om Eremittedderkoppen er en del av en serie, står den trygt på egne ben, så jeg anbefaler den gjerne, også til deg som ikke har lest noen av Fred Vargas bøker før. 

Heartart har skrevet en flott omtale av boken!

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2019

Sider: 458

Kilde: Leseeks