Mens president Dutertes krig mot narkotika raser på Filippinene, drar Stingo, den norske ekspolitimannen Stein Inge Olsen, til Manila for å finne en gutt som har blitt kidnappet. Gutten er Stingos sønn. Jakten på kidnapperne fører Stingo fra hovedstadens avenyer til slummens avgrunner.
Både politiet og folk fra byens underverden prøver å stoppe ham - og drepe ham. De vil ikke at han skal finne sønnen. For sent forstår Stingo hvorfor.
Forlag: Asiaforlaget
Utgitt: 2017
Kilde: Kjøpt selv
Fyttigrisen for en tøff hverdag de har, de som lever i slummen i Manila. Dette er det mørkeste jeg har lest på veldig lenge, tror ansiktet mitt hadde en permanent "rynke-på-nesen-grimase" gjennom store deler av boken. Det rare er at en annen del av meg samtidig følte yr begeistring, over plottet, skrivestilen, språket og ikke minst de uhyre levende skildringene av mennesker og omgivelser.
Stingo har aldri møtt sønnen sin. Han ble forlatt av kjæresten samtidig som hun fortalte at hun var gravid, og etter det har han ikke sett henne. Følelsen av å ha sviktet har vokst seg sterk, og tematikken som ligger i bunn i denne krimmen, stiller spørsmålet, fortjener en far som har feilet, tilgivelse?
Det blir et heseblesende døgn, etter Stingo finner liket av Salvatore på taket av hotellet sitt. Han skjønner fort at han vil bli anklaget for mordet, og tar beina på nakken for å følge et spor mot hvor han kan finne Joshua. En hund bjeffer ham opp, og han følger den på en ferd som skal få uante konsekvenser. Han blir forsøkt kjørt ned, og blir tilsnakket av en blind, gammel banjospiller som er sammen med en gutt uten hender.
Mot slutten finner han et slags hospits, et sted hvor de som ikke blir tatt i mot på sykehusene blir tilbudt pleie. Men, det skjer ting her som ikke tåler dagslys, aktiviteter som vi vet foregår, men som få orker å forholde seg til.
Roar Sørensen skriver med overbevisning. Han skildrer elven fylt med kjemikalier, ekskrementer, blodige bandasjer og sprøyter, samtidig som vi får personskildringer som gjør at du sitter hudløs tilbake. Legger man til varmen, stanken, bråket, sulten og fattigdommen som pulserer i denne slummen, så er det ikke rart at boken tar pusten fra en.
Mørkets blod har ikke det samme humoristiske språket som Paradisets hjerte, men så befinner vi oss langt fra det norske miljøet på Filippinene, som det var lett å drive gjøn med. Dette er en krim med høyt tempo og en alvorlig undertone, som jeg gjerne anbefaler videre.
Rekkefølgen på serien:
1 Magellans kors
3 Mørkets blod
Han fortjener virkelig å komme frem -han bor der,kjenner dette på kroppen og det er dessverre ekte og vondt på samme tid. Roar Sørensen er en oversett meget dyktig forfatter som virkelig fortjener mer oppmerksomhet. Jeg har det beste ønsker for at det vil skje.
SvarSlettDet er tydelig på skildringene hans av miljøet at han er godt kjent. Håper han når ut til mange flere, for bøkene hans er virkelig gode :)
SlettJeg har lest Smertens Aveny av Sørensen, men det ble med den ene. Interessant miljø han skildrer, og jeg likte boka godt, men jeg ble ikke drevet til å lese flere. Ihvertfall ikke ennå.
SvarSlettDet er et tøft miljø han skildrer, så i små doser er det glimrende lesning. Denne her var atskillig mørkere enn Paradisets hjerte og de første bøkene, men absolutt verdt å få med seg.
SlettAkkurat denne tror jeg at jeg står over. Den virker for å ha for mye slike skildringer/detaljer som jeg ikke orker å lese om. Paradisets hjerte tiltalte meg mer.
SvarSlettJeg sliter litt med Jordens arvinger også, for mye elendighet, grusomhet, halshogging er, voldtekter og massakrer..Trøster meg med at det ikke er så ille i dag, man blir i alle fall ikke halshogget fordi en tulling beordrer det ved en maktskifte, uten grunn..håper jeg. Brutale voldtekter skjer fortsatt systematisk i krigsland, dessverre..
De to bøkene er veldig forskjellig, og Paradisets hjerte er definitivt den lyseste. Jordens arvinger er heftig når det gjelder maktmisbruk og skildringer av vold, men det løsner etterhvert.
Slett