Rød mann/sort mann av Kim Leine

Dette er den andre boken i Grønlands-trilogien, som begynte med Profetene i Evighetsfjorden, som Leine mottok Nordisk Råds Litteraturpris for. Jeg likte godt den første boken, så det var med forventning jeg lastet ned denne romanen fra kalde Grønland, da jeg satt i varme Tyrkia i sommer.

Forlaget om boken:
I Kim Leines episke storverk Rød mann/Sort mann følger vi den danske koloniseringen av Grønland i første halvdel av 1700-tallet. Vi følger alle dem som frister lykken i det nye landet: guvernøren og de militære, leger, prester, skipskapteiner og håndverkere, men også desertører, tyver og horer. Sjelden har en forgangen tid blitt beskrevet med slik sanselighet, innsikt og humor.

Forlag: CappelenDamm
Utgitt: 2018
Sider: 608
Kilde: Leseeksemplar

Kim Leines skildring av koloniseringen på Grønland er fargerik, mangfoldig og troverdig, til tross for at mange av hendelsene som skildres nesten er utenfor vår fatteevne.

Historien har mange fortellerstemmer, noe som gir flere innfallsvinkler på noen av hendelsene. Romanen er bygget opp av dagboksnotater, brev og enkeltepisoder, flettet nennsomt sammen med en tydelig rød tråd. Språket er nydelig, og i mine øyne fant jeg denne boken mer lettlest enn Profetene i Evighetsfjorden. Overgangene mellom fortellerstemmene er noen ganger vage, og flere ganger hører vi stemmene fra de som ikke er der. Dette gir teksten ekstra liv og føles aldri oppkonstruert.

Handlingen skildrer den grandiose planen det var å fylle Grønland med dansker. Dessverre var det ikke de smarteste danskene som ble sendt nordover, så utførelsen av denne planen ble temmelig stupid. Vi hører om tro og overtro, hvordan presten Hans Egede går frem for å omvende, både katolikken Titia og alle "villmennene", i sitt bilde. Han er ikke en snill mann, men en som benytter seg av utstrakt maktmisbruk for å befeste sin versjon av kristendommen i befolkningen.

Denne Egede blir delvis skildret gjennom den ene sønnen Niels sin fortelling fra en tur de foretok sammen, en sterk historie som gjorde inntrykk på meg. Måten han behandler stakkars Titia som også har fallesyke, er grusom lesning, men enkelte prester på denne tiden var vel mer preget av sin egen angst enn av fromhet og godhet.

Menneskene lever under kummerlige forhold, og når de krever mat, brensel og andre ting for å overleve, får de bare øket brennevinskvoten. Matmangel og dårlige sanitære forhold, fører til tæring, forråtnelse, sott og feber. Løsningen på problemene er ofte naive og helt borti natta. Kopping, årelating og øgler blir som barnestreker i forhold til å trekke ut alle tennene til folk, eller å stikke en nål inn i et svaktseende øye.  Feltkirurgen Kielding er en mann som gjør så godt han kan ut i fra kunnskapen han sitter inne med, men kommer ofte til kort.

Presten Egede og "villmannen" Aappaluttoq er de to karakterene historien er bygget rundt. Vi følger dem fra 1828 når det første skipet med dansker ankommer kolonien, til 1764, når Lauritz i epilogen får avrunde det hele. Til tross for at Kim Leine har brukt historiske personer i denne romanen, fraråder han leseren i etterordet, til å lese dette som en pålitelig historisk skildring.

Rød mann/Sort mann er en lang historie, med utallige små hendelser. Det skjer noe hele tiden, og lesingen går fort siden teksten er så mettet med handling. Betraktningene som gjøres dreier seg mye om tro og tvil, om Gud og Djevelen, og fedre og sønner. Det er ikke tvil om at handlingen engasjerte meg, og det var med interesse jeg studerte litteraturlisten helt til sist i romanen.

Les gjerne BokBloggBerits flotte omtale!