Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset

Dette er en av våre litterære klassikere og høydepunktet i Sigrid Undsets forfatterskap. Det var denne historiske romantrilogien som gav henne Nobelprisen i litteratur. Jeg har forsøkt før, men ga opp, nå var jeg mer motivert siden DnS har Kristin Lavransdatter på programmet i begynnelsen av 2018, og lesingen gikk som en drøm.

Forlaget om boken:
Kransen, den første delen, skildrer Kristins oppvekst og ungdom og hennes nære forhold til faren, storbonden Lavrans. Hun er lovet bort til Simon, sønnen på nabogården, men Kristin forelsker seg i den staselige adelsmannen Erlend av Husaby. Hun setter seg opp mot familie, slekt og kirke og trasser seg til ekteskap med Erlend. Da bærer hun allerede hans barn.
Husfrue beskriver Kristin og Erlends liv på storgården Husaby. Kristin føder syv sønner, og forholdet til hennes elskede Erlend blir satt på sterke prøver.
Korset avslutter historien om Kristin og Erlend og deres konfliktfylte samliv. Som gammel kvinne ser Kristin endelig sammenhengen mellom sitt jordiske liv og forholdet til Gud. Hun vandrer pilegrimsveien til Nidaros.


Etter en litt knotete start var jeg i gang, og lesingen gikk som en lek. Her får vi flotte bilder på hvordan fattig og rik levde på 1300-tallet, med sin tro, sine skikker og tradisjoner. Se for deg mennesker som tror Gud har en finger med i alt, hvor respekten for Ham overgår alt. Hver minste tegn til motgang eller medgang anses som prøvelser eller velvilje fra Gud. De jakter med falk, kaller frisinnede kvinner for hekser og det er helt vanlig at et barn fra familien går i kloster.

Det er også det Kristin gjør mot slutten av første del i Kransen, da ble det for vanskelig å være henne, og hun ser dette som den eneste løsningen hun kan leve med. I forkant av denne beslutningen har hun hatt urene tanker rundt lillesøsteren som ligger lam i sengen, og møtet med den ekle Bentheim kommer plutselig opp i dagen, når han dreper Arne, barndomsvennen hennes.

Begynnelsen har noen flotte naturbilder, samt nydelige skildringer av forholdet mellom Kristin og hennes far Lavrans. Vi møter henne som 6 åring, men i løpet av de første hundre sidene har hun blitt 15 år, og er lovet bort til Simon. Mannen faren har festet henne til beskrives først som fetladen med månefjes, men oppførselen hans når det røyner på for Kristin rundt Arnes død, gjør at jeg godt kunne tenke meg denne mannen som svigersønn.

I del to av Kransen, er Kristin i kloster. Dette betyr ikke at hun må holde seg innenfor klosterets vegger i bønn og arbeid, for hun greier å rote det skikkelig til for seg selv. Det er i denne sekvensen hun møter Erlend, som vi alle vet er den hun kommer til å gifte seg med. Forholdet deres får en vanskelig start, for han er ikke mors beste barn, og har en heftig fortid bak seg. Han har to barn med en frille, en allerede gift kvinne, som har flyttet inn i huset hans, og nekter å rikke på seg.

Kristin som er lovet vekk til Simon, må  svare for seg, både overfor Simon og sin far Lavrans. Denne delens slutter når Lavrans henter sin datter ut av klosteret. Han er verdens skjønneste pappa for Kristin, og viser forståelse for at hun ikke vil stå ved sitt løfte om å giftes til Simon, når hun har forelsket seg i en annen. Denne velviljen forsvinner fort, når Lavrans finner ut hvem Erlend egentlig er, og hvordan han har skikket seg.

Lavrans Bjørgulfssønn heter den tredje og siste delen av Kransen, og det er i denne delen Kristin og Erlend gifter seg. Når hun kommer hjem fra klosteret føler Kristin at foreldrene er alt for god mot henne. De spør ikke mye om Erlend og forholdet deres, og tausheten sliter på Kristin. Lavrans er en snill mann, som deler maten som ble spart i fasten med de fattige. Det er hans kvaler rundt Kristins og sitt eget ekteskap som skildres i denne delen.

Spennende sekvenser kommer på løpende bånd, som når Eline Ormsdatter, Erlends frille kommer ridende til gards, med planer om å forgifte Kristin. Sigrid Undset var en flink plottmaker, for det hun har fått ut av forholdet Eline - Erlend - Kristin, er virkelig godt satt sammen. Kanskje ikke en usannsynlig konstellasjon den gangen, men ganske så umulig i dag.

Det er spennende å høre om bryllupsforberedelsene, hvor de steller i stand til 100 mann, pluss alle de fattige som skal ha mat under et bryllup som drikkes i 5 dager. Etter vielsen er overstått, og festen forbi møtes Erlend og Kristin foran ektesengen. De har vært til sengs mange ganger før, så dette møtet er ikke det som imponerer meg mest.

Når Lavrans ser på sin nygifte datter, ser han at hun ikke er sky, blyg og vettskremt overfor sin ektemann og det som nå skal skje. Han har trodd at hun fremdeles var jomfru, og føler seg lurt av henne og Erlend, og gjort til skamme overfor Gud. Han begynner da å tenke på sitt eget kjærlighetsliv, på jenta han var forelsket i, før han ble giftet bort til Ragnfrid. Deres ekteskap har vært kaldt og følelsesløst, og han gremmes over sitt eget giftermål. Ragnfrid har vært den som har søkt kontakt, men hun har samtidig vært en sur og avvisende skikkelse i familien. Dette oppgjøret dem imellom, er noe av det beste i denne første delen av romansyklusen.

I begynnelsen av Husfrue blir den første av Kristins syv sønner født. Han som ble unnfanget før de giftet seg, og nettopp denne detaljen ble opphavet til mang en kvale, både hos Kristin, Lavrans og Erlend. Kristin knyter lille Nåkkve på ryggen og trasker barbeint avgårde på pilegrimsleia mot Nidaros for å gjøre bot for sine synder. Erlend tar seg sammen og får den falleferdige gården i bedre stand, men han gjør dårlige forretninger og skaffer seg to skip, og urolige tider er i emning.

Kristin føder med kort mellomrom to sønner til, og etter å ha berget dem alle tre fra sotten, kommer det tvillinger, de også sønner. I denne sekvensen dør både Orm, Erlends sønn og begge foreldrene til Kristin. Erlend er en mektig mann, han er kongens landvernsmann og mye på reise, men han savner sønnene sine, og funderer mye over hva det skal bli med dem og med sin datter Margret, som han hadde fra tidligere.

Mot slutten av Husfrue har Kristin og Erlend vært gift i 13 år. Erlend er ille ute, fengslet som han er, som resultat av sine anstrengelser for å få landet på de rette kongehender. Kristin forlater Husaby og babyen sin, reiser til Nidaros for å trygle Erlends bror munken Gunnulf om hjelp. Hun får støtte av Simon, men ved hirdmannsstevne blir Erlend allikevel funnet skyldig i å ha villet svike land og tegner fra kong Magnus, og dømmes til døden.

Hjemmet deres på Husaby tvangsselges, og Kristin blir tvunget til å flytte til Jørundgård. Erlend sitter fanget, han blir flyttet langt vekk, og alt ser håpløst ut. Heldigvis jobbes det hardt i kulissene og mot slutten av denne delen blir han endelig en fri mann.

Den tredje boken Korset starter to år etter Erlend var fri og familien bor på Jørundgård. Det er mye død og fordervelse i denne siste delen av storverket. De to eldste guttene har blitt munker begge to, mens nummer tre, den helselause ble arving av gården. Skule blir sjømann og den vakre Lavrans reiser til Island. Munan dør av sotten, men dette går vi stille forbi. Det vi hører mye om er når Kristin redder Simons datter fra døden, den beste delen av hele boken, spør du meg.

Selv om Erlend blir satt fri, er det mye ufred mellom grannene. Gaute har fått øye på Simons segl på forræderbrevet som felte Erlend, så sammensvergelsen mot ham følger dem videre, til hans død ikke lenge etter.

Romanen avsluttes fire år etter dette, når Gaute har giftet seg og Kristin ikke lenger er husfrue. Vi følger henne når hun går pilegrim, men ikke før har hun nådd frem til klosteret så merker hun at drepsotten har inntatt også hennes kropp.

Romanen er sanselig til tusen, du føler både sult og kulde på kroppen, og ikke minst gudsfrykten og de manglende mulighetene til følge sitt eget hjerte. Sigrid Undset skrev denne romanen på begynnelsen av 1900-tallet, mens handlingen er lagt til 1300-tallet, noe som må ha gjort research til boken til en langdryg affære. Hun skildrer i alle fall små og store hendelser i hverdagsliv og fest, med overbevisning.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 1920/min bok 2016

Sider: 1266

Kilde: Julegave