Forlaget om boken:
Bodvar ligger på det siste på sykehjemmet. Han glir inn og ut av demensen og tiden, mens hans nærmeste samler seg rundt ham. I minnene reiser han tilbake til gården der han vokste opp, til den vanskelige perioden under krigen da faren forsvant og Bodvar måtte ta et ansvar som var tungt for en ung gutt.
Årene er gått, og Bodvar har også blitt far. Spørsmålet Bodvar må stille seg, er om han selv har sviktet like grunnleggende som faren gjorde. Ingen kan leve feilfritt, men er det mulig å beholde verdigheten likevel? Makter vi å tilgi oss selv?
Forlag: Tiden
Utgitt: 2017
Sider: 126
Kilde: Leseeks
Det å miste seg selv, å blande fortid og nåtid, og å vite at mennesket foran deg en en du bør kjenne, men du aner bare tilknytningen, det må være forferdelig.
Vi blir kjent med Bodvar som en gammel forvirret mann, som for alt i verden ikke ønsker å være vanskelig. Han irriterer seg over at ting forsvinner og at nye ansikter til stadig dukker opp, men tør ikke være skråsikker på noe lenger. En lukt utløser et minne fra tidlig i livet, og han forteller om dette til pleieren som er innom. I det han avslutter med "husker du det?" skjønner han at pleieren ikke husker, og han føler seg dum og ynkelig.
Gamle og syke mennesker blir jo hjulpet av beste mening, men Bodvar skjønner ikke hvorfor han ikke kan få måltidene sine alene på rommet sitt. Han skjønner ikke hvorfor konen kommer hver dag og sitter med ham, når hun er så sliten. Han vil jo ikke ha henne der, ikke hele tiden i alle fall.
Dette er en velskrevet og personlig roman. Kaslegard treffer så godt med sine observasjoner, at jeg ikke kan fri meg fra tanken om at hun må ha opplevd demenspasienter tett på. Søkelyset i denne korte men innsiktsfulle romanen, er satt på å bry seg nok, til å se forbi det bistre og vrange, det vanskelige og lite samarbeidsvillige, for å skjerpe oppmerksomheten på det som virkelig gjelder. Hva er det den gamle prøver å formidle?
Handlingen er satt sammen av flere historier. Vi møter Bo som liten gutt, under første verdenskrig og årene etter, når faren forsvant. Han har også noen notater fra bestefaren som det refereres fra, noe som er med på å danne et mangefaset bilde. Forbindelseslinjene mellom den unge og den gamle Bodvar flettes sammen på en nydelig måte, og når jeg nå sitter her og skriver om Bodvar, får jeg meg ikke til å kalle ham en "karakter i en roman", for han er jo ekte, det føles som om jeg har lest om et virkelig menneske.
Bergljot Kaslegard bruker et flott språk, det er ikke spesielt poetisk, men et idealspråk uten verbale unoter. Det ligger "noe" i luften som gjør at teksten har en nerve ved seg, og mot slutten får vi også et et tydelig vendepunkt.
Du trenger ikke være spesielt interessert i å krype inn i hodet på en demenspasient, for å ha glede av denne romanen, dette er gode refleksjoner over livet, presentert på en medrivende og lærerik måte.
Boken anbefales på det varmeste!
Flott omtale av ei bok som frister å lese, men som nok må nedproriteres akkurat nå.September er blitt en travel måned, med venninnebesøk på hytta, fjellturer og gode måltider. Dametur til Ljubljana med gode venner, barnepass i Trøndelag etc... Men skal nok klare å flette inn noen bøker, tror jeg.
SvarSlettDette høres ut som en bok som kan være bra å lese for lettere å forstå
SvarSlettHa en fin søndag!