Uten vesentlige feil eller mangler av Linda Skomakerstuen

Linda Skomakerstuen debuterte  som forfatter, tidligere i år med denne romanen. Nå har jeg lest den og kan gå god for at hun har gjort et godt stykke arbeid med debutromanen sin. Min utfordring med denne boken er sjangeren, "feel-good" treffer sjelden innertier hos meg, men jeg har lest et dusin av denne typen bøker, og kan gå god for at dette er godt skrevet.

Forlaget om boken:
Elvira skjønner ikke helt vitsen med andre mennesker og holder omgivelsene på trygg avstand med kalkyler, regneark og krasse bemerkninger.

Slik hadde det kunnet fortsette, men en dag skjer det noe. Den pensjonerte jordmoren som bor i nabohuset dør, og kvinnen som leier stua på toppen av heia, forsvinner på mystisk vis. Elvira er overbevist om at noen i den lille sørlandsbyen ruger på en mørk hemmelighet, og med skarpt revisorblikk og jordmorens innpåslitne hund på slep tar hun saken i egne hender. Motvillig blir hun nødt til å snakke med menneskene rundt seg. Slik oppdager hun at folk flest, og kanskje også den velstående mannen på Engholmen, ikke er så ille som hun skulle ha det til.


Det er ikke til å legge skjul på at dette er feel-good på sitt beste (eller verste). Handlingen er fornøyelig, og likte du Tirsdagsdamene eller Potensgiverne så er dette en bok du vil kose deg med.

Karakterene er alle litt i overkant karikerte, noe som gir en solid dose tørr humor. Menneskene får alle sitt pass påskrevet, både lensmannen, revisorene, Jasmina som prøver å livnære seg som synsk og ikke minst, innflyttere til den lille småbyen. Liker du denne formen for karakteroppbygging, hvor alt legges tykt utenpå og ingenting sjokkerer, så kommer du til å bli godvenner med menneskene på dette lille stedet.

Handlingen drives frem av et krimplott, og de første hundre sidene gikk ganske fort å lese. Så dabbet min interesse av, uten at jeg helt kan sette fingeren på hvorfor. Litt for mye av det gode kanskje, fremdriften stoppet opp, og jeg ble rett og slett litt lei. Mot slutten tok fremdriften seg opp igjen, og når løsningene materialiserte seg var det kjekt å se at plottet hadde en vri, som jeg ikke har vært ute for før.

Ellikken er også ute på dypt vann med denne sjangeren, men har skrevet noen fornøyelige ord om boken.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2017

Sider: 320

Kilde: Leseeks

Ankomst av Gøhril Gabrielsen

Mitt første møte med Gøhril Gabrielsen var for et par år siden, da jeg lot meg begeistre av hennes forrige roman Din, alltid. Året etter vant hun Amalie Skram-prisen, en pris jeg følger spent med på hvert år. Forventningene var store til årets roman Ankomst, men jeg ble ikke skuffet, dette er lesestoff til å holde pusten av!

Forlaget om boken:
En forsker skal overvintre ved et fuglefjell lengst nord i Norge. Hun er nylig blitt separert, datteren bor hos eksmannen, og hun venter på sin nye elsker. 

Etter hvert blir det klart at forskningsoppholdet også er en flukt. Hvem har hun egentlig overlatt datteren til? Og hvorfor kommer ikke elskeren?

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2017
Sider: 170
Kilde: Leseeksemplar


Woao og fytti grisen for en spennende bok! Følelsene mine ble virkelig satt i kok da jeg leste denne intense historien. Hovedpersonen vår, en navnløs dame i 30-årsalderen, befinner seg alene i ødemarken. Hun er prisgitt elementene, og kulde, mørke og ensomhet gjør at fantasien spiller henne, opp til flere puss.

Forskeren vår har funnet seg en hytte langt fra folk. Dette er et gammelt gårdshus, og mens hun er der, er hun i historien til familien som har bodd her. Etter som handlingen går fremover flettes denne familiens skjebne sammen med de irrasjonelle fornemmelsene hun selv opplever.

Mens jeg tråkker omkring, spør jeg meg selv hva som får meg til å ville gyve løs på hindringene, uansett hvor hardt prøvet jeg er. Hvor mange stormer kan jeg stå imot, før også veggene i meg løsner og gir etter for trykket?

Med støtte fra et fond skal hun sluttføre doktorgradsavhandlingen sin i denne hytten. Feltarbeidet skal dokumentere forhold rundt hvordan klimaendringer og atmosfæriske forhold påvirker sjøfuglenes vandring. Teksten er tidvis preget av at hun er forsker, og vi tar del i oppgavene hun er i ødemarken for å utføre. Siden jeg liker villmark og er fascinert av sjøfugl, fremstår denne delen som eksotisk og interessant.

Havfugl, klimaforskning og vill natur, er bakgrunnen for denne romanen, men det er grøsserelementer nok her til å skremme vannet av den tøffeste av oss. Tilstedeværelsen hun sanser blandet med redselen for eksmannen, gjør det riktig så creepy, samtidig som hun engster seg for datteren hun har etterlatt hjemme.

Mer vil jeg ikke røpe av handlingen. Boken er velskrevet til tusen, men uendelig mange betraktninger som går på det å være menneske. Språket er nydelig og handlingen har mange uventede vendinger og spenningstopper.
- Ankomst er en bok jeg anbefaler deg å lese!

Solgunn har også skrevet om boken

Celestine av Olga Ravn

Olga Ravn er dansk og har gitt ut flere ting før, men dette er hennes første roman. Hun har arbeidet som litteraturkritiker og redaktør og har også undervist på forfatterskoler. Sammen med en annen har hun opprettet skriveseminaret Hekseskolen, og at hun er opptatt av gjenferd og sånt, gjenspeiler seg i denne romanen.

Forlagets presentasjon:
Celestine er ein gåtefull, lyrisk og fortetta roman, der vi møter ei ung lærarinne som flyttar til bygda for å undervise på ein kostskule, samstundes som ho kjempar ein indre kamp med den kaotiske barndommen sin. Med seg har ho kjærasten Kim, men relasjonen mellom dei går det heller dårleg med. 

Kostskulen var tidlegare eit slott, og lærarinna blir oppslukt av historia om spøkelset Celestine, som skal ha blitt mura inne i veggene. Snart byrjar lærarinna sjølv å vandre rundt i gangane om natta, iført ein kvit kjole, heimsøkt også av spøkelsa frå si eiga fortid som skilsmissebarn.


Celestine er en roman som er liten av format, og med forholdsvis få sider, allikevel brukte jeg lang tid på å lese den.
Det tar tid før vi blir kjent med lærerinnen som forblir anonym og temmelig "flat" gjennom hele historien. Teksten er det jeg ville kalle lyrisk eller poetisk, noe som vanligvis får mitt lineære, konkrete hode til å streve med å få hode og hale på handlingen. Så også her....

Etterhvert befinner lærerinnen seg på skolen, hun går igjen i gangene mens hun stalker en elev. Nå ble lesingen enklere, mer håndfast, og fremdriften raskere. Språket er temmelig rått til tider, og som leser følte jeg meg litt overrumplet av disse sekvensene.

Forelskinga mi inneheld berre draumen om penetrasjon og vald. Eg går over tunet, vinden blæs hardt inn i munnen min. Eg vil at vinden skal vera den erigerte kuken til eleven. Eit kjærteikn med vald i seg. All valden Kim ber på, som dreg han saman i ein krampe han ikkje vil kjennast ved. Den valden vil eg kjærteiknast av, ei vilkårleg valdshandling.

Romanen er overfladisk innom flere tema, som ensomhet, spiseforstyrrelser, urinveisinfeksjon og lus. Kapitlene er korte og handlingen har bare innimellom naturlig rekkefølge. Halvveis får vi et naturlig stopp, når Celestine får litt taletid, og når del to starter noe sider etter dette har vi i følge overskriften, forflyttet oss ett år frem i tid, uten at det har noe å si.

Eg lærte meg å elska lusene som meg sjølv. Eg lærte meg å fortena dei. Eg var det som gjekk i rotning. Eg var dei tidlegare liva til vaksne menneske. Eg hadde eit rom i huset til far min og eit i huset til mor mi. Når eg ikkje var på romma, var dei nedlagde område. Unødvendige organ. Eg bar heile tida med meg eit fjernt og stengt område. Kisteforma, på noko vis.

Når jeg er tålmodig og jobber hardt kan jeg se at dette er en mørk roman om en ensom sjel. Jeg brukte mye tid på å lese deler av romanen på nytt, for å se om noe ga gjenklang, eller om den fikk meg til å føle noe. Jeg tror jeg var så utslitt av å prøve at ingenting festet seg.

Det er tydelig at Olga Ravn kan skrive, men språket hennes er for meg litt for svevende og oppkonstruert på et vis, det er som om hun prøver for hardt, og glemmer historien sin. 
Er du av dem som søker romaner utenom det vanlige, er jeg sikker på at du kan få en fin leseopplevelse med Celestine, og jeg er spent på hva ivrige bokbloggere har å si om den ☺

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2015/på norsk 2017

Sider: 144

Kilde: Leseeksemplar

Lyset bak øynene av Tommi Kinnunen

Leste du Der fire veier møtes, er jeg sikker på at du er like ivrig som jeg var, etter å lese Kinnunens oppfølger til denne. Lyset bak øynene handler om Helena, som vi så vidt ble kjent med i den første boken, og er skrevet i den samme flott stilen.

Forlaget om boken:
Helena er bare ni år gammel da hun blir sendt fra den vesle hjembyen til en blindeskole i femtitallets Helsingfors. Der venner hun seg gradvis til storbyens lukter og lyder, og lærer seg å beregne avstand ut fra antall skritt. Men savnet etter familien er stort.
Førti år senere flytter også Helenas nevø Tuomas sørover for å studere. Han ønsker å leve opp til familiens krav og forventninger, men drømmer om å stifte en egen familie, og bærer på en hemmelighet. I Helsingfors treffer han tanten og blir kjent med nye sider ved henne. Hvordan er det å leve hele livet som en som må stå utenfor? Går det an å bli akseptert som den man er?

Min omtale av Der fire veier møtes


Historien begynner når Helena er seks år. Nevøen hennes Tuomas, som er den andre hovedkarakteren er også et lite barn i sin handlingssekvens, selv om det er en generasjon mellom dem. Disse to følger vi gjennom mange år, og samtidig som vi blir kjent med deres liv, tar vi inn deres familiehistorie.

Tuomas sin farmor er Lahja, datteren til jordmora i Fireveiskrysset. Jeg elsket Der fire veier møtes, og ble så glad da det gikk opp for meg at Lyset bak øynene er en fortsettelse av denne historien. Helena har fått en lillebror, Johannes, og det er sønnen hans som er Tuomas.

Da Toumas får blikket vekk fra veien, oppdager han at farmor ler. Hun ser annerledes ut enn noen gang før. Han har sett henne rope og gråte, smile også, men aldri le. For en gangs skyld drar munvikene seg oppover, farmor kaster hodet bakover og slipper ut en tørr og rar knegging. 

Helena blir i forrige bok blind. Faren er knust, men tar seg uendelig godt av sin datter. Hun lærer seg å navigere rundt i huset, og tar til seg alle de små triks som blinde bruker for å fremstå som selvstendig og uten behov for hjelp.

Det er veldig interessant å lese om tankene og følelsene til Helena, og til de som omgås henne.
Familiens historie er viktig for Helena, og som blind trenger hun helt andre detaljer i livet, ikke bare de fysiske og konkrete detaljene for å klare å navigere. Tilhørighet og forutsigbarhet er viktig for henne, for å forstå verden og seg selv.

Det er sterkt å lese om krigen som Helenas far Onni deltok i. Hvordan den påvirket ham, og hvordan opplevelsene hans i krigen innvirket på familien. Når de legger ut på vandring sammen med hele hjemstedet, er det skrekkelig å tenke på at sånn var det for mange, og er fremdeles.

Teksten er bygget opp av selvstendige handlingsfragmenter satt kronologisk sammen til en helhet. Hvert kapittel har en egen spenningstopp, som bygges rundt en konkret begivenhet eller erindringbilde. Det er ikke tydelig merket hvem som har ordet, eller i hvilken tid vi befinner oss i, men siden hvert kapittel er en historie for seg, så skjønner kommer en fort inn i det.

Toumas går på biblioteket for å titte i en helt spesiell bok. Han vil få bekreftet at han er homoseksuell, og når han gjør det tar det ikke lang tid før han flytter fra det lille hjemstedet sitt i nord, og sør til hovedstaden.
Det er sårt å lese om tankene til Toumas i ungdommen, men samtidig er disse sekvensene de eneste hvor jeg får lyst å skumme meg videre i lesingen. Dette har jeg lest før, i Jonas Gardells bøker og flere, og det er noe med fremstillinen av disse promiskuøse ungguttene jeg ikke liker.

  - Nevnte jeg at sønnen til presten visstnok også er...?
    Setningen ble avbrutt. Begge visste hvordan den ville endt, men hun klarte ikke å si ordet. Ikke fordi det var vanskelig, men fordi det forenklet sønnen hennes, kledde han i alt for små klær. Hun mente at ethvert menneske har akkurat så stor plass i verden som det har vett til å kreve. Verken mer eller mindre.

Kinnunen har flotte skildringer av omgivelsene, og en karakteroppbygging som er på høyde med det aller beste. Språket er allikevel det som begeistrer meg mest, her er så mange nydelige betraktninger, små detaljer som glitrer når det blir satt lys på dem. Det er ikke en politisk roman dette, men vi skimter velstandsutviklingen Finland har gjennomgått, og holdningsendringene som også har funnet sted.

Jeg drar helt frivillig, men jeg gjør det fordi jeg må....

Lyset bak øynene handler om tilhørighet og å finne fotfeste i livet. Jeg undrer meg over hvordan en roman om en homofil gutt og en blind jente kan gi sånn gjenklang i meg, men det gjør den altså, her er mange følelser å kjenne seg igjen i.
Boken anbefales som du sikkert skjønner, på det varmeste!

Boken er også kommet på lydbok, og blir som den forrige er den glimrende lest av Ingrid Vollan. Jeg fant ingen bloggomtaler, så nå gleder jeg meg til å høre om dere andre synes denne er like bra som den forrige ☺☺

Forlag: Pax

Utgitt: 2017

Sider: 326

Kilde: Leseeks

Pushwagner!!! Galleriåpning i Bergen i dag

Jubelen sto i taket da jeg så at Pushwagner skulle besøke oss her i Bergen med en stor utstilling. I dag var dagen for åpningen, og Galleri Nygaten inviterte hele Bergens befolkning til åpningen hvor kunstneren selv var til stede. Det var gratis inngang og sprudlevann til alle som ville ha.
Det var mye som skjedde i Bergen sentrum i dag, og det virket som alle gamle brannbiler og politibiler var på hjulene. Til stor glede for folkemengden som h☺adde samlet seg i spenning foran galleriet i minuttene før åpningen, ank☺om Pushwagner i en flott brannbil.

Pushwagner gjorde en utrolig kul entrè til galleriåpningen i Bergen i dag

Det var rene 17-mai stemningen utenfor Galleri Nygaten i minuttene før åpningen i dag

Det tok litt tid å få alle inn, men galleriet et stort, så det var plass til oss alle. Hovedpersonen selv satt midt i rommet og signerte plakater til de som gadd å stå i ny kø, mens vi andre smøg oss stille   omkring og nøt kunsten hans.

Dette er tredje gangen jeg oppsøker en utstilling av denne mangfoldige kunstneren (Oslo og Rosendal) så jeg har lært meg å gå tett på og la meg imponere av detaljene på noen bilder, mens andre er man nødt til å ta et steg tilbake for greie å ta inn i sin helhet. Noen imponerer med sin detaljrikdom, mens andre går rett i hjerte på en.

Utstillingen, som de neste tredve dagene har tilhold i Bergen er Pushwagners største utstilling i 2017, og inneholder 71 verker. Her er malerier, grafiske blad som er håndkolorert, serigrafier og Digital Graphic Artworks. Jeg mener å kjenne igjen noen kunstverk jeg har sett før, og savnet noen av mine favoritter fra besøket mitt i Oslo i 2014.

Populariteten han høster har skutt prisene på kunsten hans i været, kjekt for ham, litt kjipt for meg som har lyst på en Pushwagner på veggen, men jeg føler dette blir litt for dyrt. "Pris etter avtale" sier jo litt, mens bildet Wall Street er priset til 1,3 mill. Nå skal det sies at du kan få deg et bilde til betydelig mindre enn dette, men rundt 20 tusen må du nok ut med.

Stemningen var kjempegod i Galleri Nygaten i dag. Det var jo umulig å få armslag til å fotografere, noe alle prøvde på, så det ble litt latter ut av det. Vi hjalp hverandre litt med å stoppe folk, og en sann dugnadsånd oppsto blant oss fotograferende, og også de som hadde mer enn nok med å klamre seg til glasset sitt. 


Helten selv fikk fred fra meg, der han satt og signerte plakater så blekket sprutet, med opp til flere stumme, alvorlige livvakter rundt seg. Da jeg sto og så på ham litt, spurte mannen ved siden av meg livvakten som sto foran oss, "er du en ekte bodyguard?" og han så bare strengt og stumt på ham. Priceless :)

Er du interessert i kunst vil jeg anbefale deg å finne veien til Pushwagners utstilling innen en måned er omme, jeg skal i alle fall ta turen en gang til ☺

Amalie Skram-prisen 2017 ble delt ut i går!

Marit Eikemo mottar Amalie Skram-prisen 2017

Amalie Skram sin 171 fødselsdag ble feiret stort i Bergen i går. Hvert år den 22 august inviterer Amalie Skram-selskapet sine medlemmer til storslagen feiring, hvor de også deler ut pris til en forfatter som skriver i Amalie Skrams ånd. Jeg er medlem av det eminente selskapet, og deltok på gårsdagens feiring sammen med gode venninner.

Gratulerer Marit Eikemo - årets vinner av Amalie Skram-prisen!!

Juryens begrunnelse for at Marit Eikemo får prisen i år: "Som Amalie Skram er Marit Eikemo en sannhetssøkende forfatter. Som Skram, er Eikemo opptatt av hva som styrer de valgene menneskene tar, hvorfor vi handler som vi gjør, hvorfor vi ikke velger å handle annerledes. Som Skram, vil hun forstå, men ikke stille seg til dommer, for de som virkelig forstår, kan ikke dømme. Eikemo skriver med stor empati og ydmykhet. Søken etter en dypere forståelse og anerkjennelsen av at man aldri fullt ut kan forstå andres liv, løper som parallelle tråder gjennom Eikemos forfatterskap."

Det er en fantastisk opplevelse å først hylle og hedre den flotte foregangskvinnen Amalie Skram, som vi alle er så glad i, for så å fortsette kvelden med å hedre en nålevende forfatter som er i full sving med skriving av romaner. Sånt blir det fest av, og festen på Litteraturhuset i går kveld var virkelig en å skrive hjem om.

Gunnar Staalesen er en av initiativtakerne til Amalie Skram-selskapet, og det er han som står for beblomstringen av Amalie Skram-statuen. Vi møttes her, og etter Amalie var pyntet, tok han oss med på en liten vandring i Amalies fotspor. Vi stoppet ved huset som pga. litt slett research til en bok, lenge har gått for å være Amalies barndomshjem. Siden tok han oss med ned bakken til huset hvor hun bodde lengst i Bergen, hvor det også er satt en minneplakett.

Ferden fortsatte til stedet hvor hun ble født. Huset er revet, faktisk er hele gaten borte, for etter brannen i 1916 måtte de ta noen grep for å forhindre storbranner. Han viste oss også huset hvor Amalie bodde da hun selv fødte sine to sønner, et hus som ligger bare et steinkast unna.


Turen endte på Litteraturhuset hvor resten av feiringen av Amalie og også feiringen av Marit Eikemo fant sted. Vi startet med 1 minutts stillhet for den nylig avdøde Elisabeth Armand som, i dag faktisk ville fylt 94 år. Dette var en fin gest, som gjorde oss litt høytidelige. Armand er sammen med Elisabeth Aasen de to kvinnene som var med å starte Amalie Skram-selskapet, sammen med Gunnar Staalesen.

Første punkt på programmet var lesing fra noen av brevene Amalie skrev og mottok. Elisabeth Aasen hadde en slags fortellerrolle, og jeg tror nok de fleste i salen sukket henført til hennes store kunnskap og fantastiske formidlingsevne. Gunnar Staalesen og Ingvild Bø fra AS-selskapet var med å lese brevene, noe som gjorde det til en underholdende affære.

Det var spennende å høre om mottakelsen hennes første roman, Konstanse Ring fikk. Hun brevvekslet med Bjørnstjerne Bjørnson, og av en eller annen grunn ble jeg ikke forbauset over det arrogante svaret hun fikk fra ham i denne sammenhengen. Vi fikk høre om Vilhelmine Ullmann, og om Arne Garborgs respons på Hellemyrsfolket, da den kom ut.

Når lesingen av brevene og Elisabeth Aasens eminente sekundering var over, var det en liten pause, hvor vi fikk leske og meske oss med deilig fingermat. Det neste på programmet var utdeling av pris, med opplesing av juryens begrunnelse og selvfølgelig stor jubel i salen, når vi fikk vite hvem vinneren var.

Etter Marit Eikemo hadde takket for prisen, blomster og sjekk, ble hun bokbadet etter alle kunstens regler. Vi fikk høre om hvor hun kommer fra, hvordan hun jobber, og om bakgrunnen for alle bøkene hennes. Det var veldig kjent å høre på, og for meg som bare har lest Alt inkludert var det kjekt å bli enda bedre kjent med henne.

Det ble munter passiar ved bokbadet denne kvelden 

Twelfth Night av William Shakespeare i Bergen!

Her takker ADG for seg for denne gang - og vi takker for innsatsen ☺

En gang hver høst besøker American Drama Group Bergen. De spiller Shakespearestykker så det rent kan ta pusten fra deg. Forestillingen finner sted ute ved festningen, så lyden av helikopter, måkeskrik, og akselererende mopeder har sin egen, litt utilsiktede rolle.

I år reiser de rundt med forestillingen Twelfth Night, eller Helligtrekongersaften, som stykket heter på norsk. Det er en blant de mest populære komediene som Shakespeare skrev, et bestillingsverk som ble første gang fremført i 1602. Stykket byr på alle elementer som hører med i et engelsk renessanseteater fra elisabethtiden: adskillelse og gjenforening, identitetsforvirring, personforveksling, ubesvart kjærlighet og ikke minst en handlekraftig tjenestepike.

Stykket slutter helt etter boken, ved at alle forviklinger løses opp og de elskende får hverandre til slutt. Stykket har to parallelle handlinger, en som har den romantiske kjærligheten som hovedmotiv, mens den andre handlingen drøfter raushet kontra puritanisme.

Vel, gjengen klarte det igjen. Publikum var større enn jeg har sett det på lenge, vi satt og frøs og "nøt" noen få regndråper, men latteren satt løst, og det hørtes ut som alle koste seg.
Skuespillerne gjorde, som alltid en kjempejobb på scenen, og taklet alt uforutsett som ble kastet deres vei, på en proff måte.

Nå har jeg et helt år å glede meg til neste gang for de har lovet oss at da skal de turnere med Julius Cæsar, det blir bra!

Seks historier av Matt Wesolowski

Matt Wesolowski er et forfatternavn som var ukjent for meg, men briten har virkelig satt seg selv på kartet med denne romanen. Han debuterte med en novelle i 2013, og har vært på trykk både i antologier og magasiner. Seks historier er hans første utgitte roman, og for en debut, dette er virkelig glimrende skrevet!

Fra bakpå boken: 
1997. Scarclaw, et isolert høydedrag i Northumberland nordøst i England. Liket av den forsvunne tenåringen Tom Jeffries blir funnet i et myrlendt turområde. Sannheten om hva som skjedde ute på den naturskjønne, men nifse heia ligger begravet i minnene til den sammensveisede vennegjengen som var med på den skjebnesvangre turen, og i de svevende vitneforklaringene til et fåtall lokale innbyggere.
2017. Den myteomspunne gravejournalisten Scott King har gjort suksess med sine podcast-granskninger av kompliserte saker. Hans skjulte identitet har gjort ham til en kultfigur på Internett. I en serie på seks intervjuer forsøker King å forstå hvordan gruppedynamikken i tenåringsgjengen kan ha virket sammen med de uhyggelige sagnene om heia og forårsaket Jeffries’ død. 

Det første som slår meg når jeg tenker over romanen som helhet er hvor original skriveteknikken er. Tematikken er tradisjonell, men vinklingen og fremstillingen av dødsfallet og de involverte, har en form jeg ikke har vært borti før.

Vi er i England, i landskapet til Belinda Bauer, store ufremkommelige heier, med gruvesjakter og våtmark. Romanen tar oss med inn i skyggene på jakt etter gjenferd. Det er den velstående Harry Saint Clement Ramsay som, ved å bli intervjuet av Scott King, blir ført 20 år tilbake i tid til gamle minner om den forsvunne gutten han og vennene hans fant i myren.

I kursiv gjennom hele boken får vi podkast-eieren Scott King sin stemme. Han vil gjennom å intervjue seks forskjellige av de involverte for 20 år siden, belyse tragedien og gi lytteren mulighet til å gjøre seg opp en mening om hva som hendte og hvem en evt. ugjerningsmann er. Han introduserer og avslutter hver sending, og kommenterer og klargjør enkelte ting underveis. Harry Ramsay har også en fortellerstemme, både i nåtid og fra 1997, og når han forteller om deres opplevelse av å finne liket, går det kaldt nedover ryggen på meg.

   Vent litt, Tomo, vent litt! ropte Jus.
   Jeg stålsatte meg og forventet en virvelvind av tenner og pels.
   Det vi så var verre.
   Kjøterne befant seg innerst i sovesalen, og de kastet seg mot vinduet. Bjeffingen var rasende og frenetisk. 
   Blikkene våre søkte samme vei som hundenes. Og da så vi det. Alle på en gang. Utenfor vinduet, innrammet av piskende tretopper og bølger av regn. 
   Skikkelsen.
   Den svarte skapningen.
   Den sto der og så inn.
   Vi så den alle sammen, det gjorde vi. Vi så den løfte blikket og stirre på oss. 
   Vi så den forsvinne i natten.

Historien veksler hele tiden mellom podkasten i nåtid og begivenhetene som fant sted da Derek Bickers tok med seg en liten gruppe ungdommer til Villmarkssenteret i 1996, og da liket av Tom Jefferies ble funnet et år senere.
Denne vekslingen, og måten podkasten blir kjørt ut på luften, engasjerer og driver lesingen lett fremover. Det er logisk og ryddig å følge med på handlingen, selv om det er mange innfallsvinkler.

I den første podkasten er det Derek Bickers som forteller, og vi blir vi kjent med de fem barna som var med på tur. For å belyse hvorfor Tom Jefferies vandret avgårde alene ut om natten, skildres gruppedynamikken og hver enkelts karakter, et studie i menneskenaturen det er verdt å få med seg.

Den karakteren vi blir kjent med i neste podkast er einstøingen og fugleentusiasten Haris Novak. Han er en autist godt oppi årene som får et heller ublidt møte med vennegjengen som er på villmarkscamp. Alle karakterene er glimrende skildret, men Novak og behandlingen han fikk, gjorde sterkt inntrykk på meg.

Intervjuet med den nå 34 år gamle Eva Bickers foregår på Skype, mens Charlie Armstrong blir intervjuet på telefon i sene kveldstimer etter han har kommet fra baren sin. De to siste ungdommene er Anyo som er inuitt, og har en spennende bakgrunn, og Brian Mings, som jeg trodde jeg hadde lært å kjenne, men som overrasket på slutten med sin historie.

Historier fra gamle sagn om ånder, hekser og steinsirkler, blir forsterket av at det stadig blir observert en frakkekledd skikkelse i den ufremkommelige skogen.

Før vi aner at vi faktisk vil få en løsning på mysteriet, er det de gode menneskeskildringene som holder på oppmerksomheten. Mot slutten blir det dog temmelig spennende, og avslutningen får meg til å rette opp ryggen og sperre opp øynene - glimrende gjort!

Seks historier er en glimrende oppbygget spenningsroman, med et gode karakterskildringer og et plott satt i en dystert og nervepirrende setting. Vil du lese en roman litt utenom det vanlige, er Matt Wesolowski sin debutroman virkelig å anbefale ☺

*******

Har du lyst å lese de tre andre bloggomtalene som er med på Font forlag sin bloggturnè kan du klikke på: Artemisia, Bentebing og Elisecathrin - god lesning!

Forlag: Font

Utgitt: 2017

Sider: 271

Kilde: Leseeks

Ullensvang i Hardanger er et ypperlig sted for tur og avslapping

I helgen har Frode og jeg feiret at vi har vært gift i 15 år 🎔🎔. Turen gikk til Ullensvang Hotell hvor Frode hadde sørget for, at vi ble plassert i de flotte suitene i toppetasjen. 
I tillegg til et stort highteck bad fikk vi to rom å boltre oss på, og en nyyyyydelig utsikt over fjord, fjell og isbre. 
Selvfølgelig fikk vi med oss et par fjellturer også ☺

Før vi kom så langt som til å sjekke inn, stoppet vi i Kinsarvik og gikk tur i Husedalen, en tur som tok oss opp langs vannrørene til Kinso kraftlag, og videre inn i variert terreng, med skogssti blant or og hassel, og svaberg. Hele turen gikk langs den massive fossen, som hadde flere store nedfall langs ruten vi gikk. Frode hadde helt rett, dette var en kjempefin tur!

Kinso kraftverk fra 1917

To glade vandrere med fossebrus boblende i ørene

Nyastølfossen - et utrolig flott skue

Vel nede igjen kjørte vi til Lofthus og hotellet vårt. Vi benyttet oss av noen få av de mange fasilitetene hotellet har å by på, blant annet det store bassengområdet. En liten tur i nærområdet ble avbrutt av en regnskur, men vi fant roen under tak utenfor hotellet, og leste bok/hørte på musikk mens vi nøt den flotte utsikten. På kvelden spiste vi på den svære buffeten de hadde til gjestene sine, og etter det var vi knapt i stand til å gå.

Ullensvang hotell er et oppkomme av flotte detaljer og mye kunst

Et av de mange stedene å trekke seg tilbake

Søndag hadde vi planer om både Munketreppene og Dronningstien, så etter en deilig frokost satte vi i gang. Bilen sto parkert på hotellet og vi la i vei oppover fjellsiden, rett opp fra hotellet. Her gikk vi gjennom uendelig store eplehager, før stien startet. Her er det godt merket, hver snarvei er merket, og hver sving har et flott stedsnavn med sitt eget skilt. Helt opp til 950 meters høyde går det an å gå på grusvei, men stien anbefales, den er merket rødt og er bratt, men den er veldig fin å gå på.

Vi gikk ikke på slang, selv om det fristet, men kjøpte med oss en pose "rett fra treet" 

Frode våger seg frem på "Nosi" 950 moh. og flott utsikt ned til Lofthus

Et av de mange flotte skiltene på vei opp til 1000 moh. hvor all skilting stoppet

Munketreppene finner du fra 650 - 700 moh. og klikker du på lenken kan du lese om munkene som laget disse trappene på 1200-tallet. I dag er fruktproduksjon og disse 616 trappetrinnene de eneste tegnene på at det har vært munker i Ullensvang.
Turen vår gikk forbi Nosi på 950 moh og ytterligere 50 høydemeter opp til Rjukan, hvor Dronningstien starter. Før vi begynte å gå, kokte vi kaffe og spiste lunch ved Rjukanfossen.

Jeg våger meg tett på Rjukanfossen

Dronningstien sies å være HKH Dronning Sonja sin favorittur, og traseen som er 16,1 km. ble åpnet i 2013. Utsikten er det ingenting å si på her oppe på 1100 moh, vi ser Folgefonna og Hardangerfjorden hele tiden. Vi ble overveldet av alle de knallblå D`ene som utgjør merkingen på denne stien, de kom hver 5-10 meter noe som var alt for mye. Det som var rart, var at det var slutt på all annen merking. Nå fikk vi ingen skilt med stedsnavn eller retningsanvisninger, kun blå D`er så langt øyet kunne se.

Ved Rjukan, innfallsporten til Hardangervidda ligger den 16 km lange Dronningstien

Vi hadde bare tenkt å gå et stykke bortover stien, til den store varden på toppen ovenfor Oksli, for så å svinge ned og mot hotellet vårt igjen. Vi hadde studert kart både i papirformat og på UT.no som viste at det var flere stier å velge mellom, for å komme ned til Lofthus igjen. Da vi begynte å gå, viste det seg at disse stiene ikke finnes, og vi ble tvunget til å gå hele veien mot dit hvor Dronningstien slutter ved Røte, ca. 6 km. fra Lofthus.

På toppen over Oksli, hvor vi begynte å se etter at stien skulle svinge ned mot Lofthus

Slutten på Dronningstien er markert med denne flotte steinen

Da vi nådde Dronningstiens slutt, var vi fremdeles over 800 høydemeter over havet, og det tok oss en liten time å komme oss ned til veien. Det var to slitne kropper som ventet en halv time på drosje, for å slippe å gå på den smale og veldig trafikkerte veien mot Lofthus. Vandringen vår var utrolig fin, vi var heldig med været og kunne gå i t-skjorte og kort bukse hele veien. Heldigvis er det ikke lange kjøreturen fra Bergen til Ullensvang, så vi kommer garantert tilbake!

Killerinstinkt - en ungdomsbok av Thomas Enger

Thomas Enger skriver krim både for voksne og unge voksne. De fem bøkene i serien med Henning Juul har jeg fulgt med på, men den serien er dessverre avsluttet. I 2014 vant han Uprisen for boken Den onde arven, og nå er han tilbake med en ny sterk ungdomsbok.

Forlagets presentasjon:
Hvor godt kjenner du egentlig menneskene du har rundt deg? Det spørsmålet må Even Tollefsen finne svaret på når hans eks-kjæreste Mari blir funnet drept på Fredheim videregående skole morgenen etter revypremieren. En av Evens venner blir også funnet grovt mishandlet og drept, et helt annet sted på skolen.

Mistanken retter seg raskt mot Even, som aldri rakk å få svar på hvorfor Mari slo opp med ham. Snart blir det tydelig både for Even og politiet at en ulykke som krevde livet til Evens far ti år tidligere, er viktig for etterforskningen. Samtidig begynner Even å tvile på hvem av sine nærmeste – venner eller familie – han egentlig kan stole på.

Vi er i Nedre Romerike Tingrett, hvor hovedpersonen Even sitter i vitneboksen. Begivenhetene som utspiller seg i romanen spinnes ut i fra Evens vitnemål.

Handlingen er ryddig og logisk, med et plott som virker enkelt i begynnelsen, men som senere viser seg å være temmelig intrikat. Etterhvert som vi blir kjent med Evens venner og familie, bygges det opp til et klimaks og noen heftige vendepunkt, som virkelig økte dramatikken.

Her er flere minneverdige karakterer, en journalist som er, eller ikke er, litt skummel, og morens kjæreste Knut, som også gir en nerve til handlingen. Moren til Even virker temmelig ute av det, så det er godt han har onkel Imo, som er ett og alt for den farløse Even. Det kommer frem at den drepte eks-kjæresten til Even, journalistspiren Mari, drev og stilte spørsmål rundt Evens familie, og hans fars dødsfall for ti år siden.

Etter drapene blir livet temmelig intenst for Even, som både må kjempe mot ryktene som sprer seg i bygda, og mot en drapsmann som ikke skyr noen midler for å fjerne alle spor etter seg.

Dette er en godt skrevet og utrolig spennende historie, med vanntett plott og gode karakterer - jeg anbefaler den gjerne videre, til ungdom i alle aldre!

Forlag: Kagge

Utgitt: 2017

Sider: 256

Kilde: Leseeksemplar

Barsel - en diktsamling om å få barn av Kristin Storrusten

Det er ikke ofte jeg leser diktsamlinger, men jeg prøver. Jeg øver på å lese sakte og la det synke inn, jeg trekker pusten, leser halvhøyt for meg selv, og lever meg inn i det. Dikt kan være så mye, men det som går igjen er all luften på sidene. Det er ikke alltid det jeg leser treffer noe i meg, men det gjorde Kristin Storrusten sine tanker og ord om Barsel.

Fra bakpå boken:
Hvert år fødes seksti tusen barn i Norge. I seksti tusen hjem sitter noen og føler alle ting på en gang. Denne boken er tilegnet dem – og alle som en gang skal sitte der, og alle som en gang har sittet der.

Barsel er nemlig en diktsamling om å få barn. Den er mørk, morsom og setter en klissete syltetøyfinger på hvordan det er å være i permisjon. Det handler om følelsen av å være totalt ensom, samtidig som du aldri får være alene. Den er en beretning til deg som har glemt hvordan det var å ikke kunne spise et varmt måltid. Den river av skorpen på minnet om hvordan det var å våkne hver time natten igjennom.


Denne diktsamlingen hadde jeg glede av, til tross for at det er mange år siden jeg selv var i barsel. Kristin Storrusten har et fint skråblikk på de nybakte, og detaljene hun setter søkelys på er så små, at det ikke er tvil om at hun har vært der selv.


Når ingen ser meg
og jeg er alene i stuen
og det er lyd i beibikålen

Reiser jeg meg rolig
og så øker jeg farten
raskt
raskere
raskest
og sladder over kjøkkengulvet
og hopper over tinga i gangen
og bøyer meg under vinduet
og kommer med utstrakte hender inn i springkler og finner smokken

og Batman har igjen reddet Gotham by


Går det an å glemme dette? Siden jeg har hatt en smokkebruker på liggebesøk flere ganger i sommer, har jeg virkelig fått vekket til live denne gamle ferdigheten. (takk og pris for selvlysende smokker...)

Samlingen av øyeblikksbilder fra et travelt småbarnsliv, inneholder ikke bare sukk og stønn over tapt ungdom, tapt fasong og tapt nattesøvn, som dette diktet her:


Men hvilke kriterier er det egentlig du har?
spurte ekspeditøren utålmodig
Han hadde vist frem åtte ulike mobiltelefoner

Bare ett

Kameraet må være klart så raskt at jeg rekker å ta bilde av søskenkjærligheten


Denne boken må være den perfekte barselgave, en diktsamling til å le og gråte over. Til deg som ikke leser dikt til vanlig, men kanskje har lyst å se hva moderne diktskriving innebærer, er Barsel et godt valg!

Forlag: Tiden

Sider: 63

Utgitt: 2017

Kilde: Leseeks

Størst av alt av Malin Persson Giolito

Størst av alt ble kåret til årets beste svenske kriminalroman da den kom ut i Sverige i fjor. I år fikk forfatteren tildelt Glassnøkkelen for boken, et hedersbevis som gjør boken til Nordens beste kriminalroman i 2016.

Forlagets presentasjon av boken:
De rikeste rike og de aller nederst på rangstigen trenger sjelden å møtes. Bare på Djursholms almenne gymnas. Fem tenåringer og en lærer som vil det beste. Det ender med en katastrofe. Ni månder senere stilles atten år gamle Maja for retten. Det er hevet over enhver tvil at Maja skjøt og drepte kjæresten sin Sebastian og bestevenninnen Amanda. Og han som ble hardt skadd, men overlevde, Samir, hva har han å si om Majas rolle? Størst av alt er på mange måter et portrett av Sverige i dag, samtidig som det er en hjerteskjærende skildring av forholdet mellom foreldre og barn, og det å være ung.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2016/på norsk 2017

Sider: 443

Kilde: Leseeksemplar

Mine tanker om denne boken følger to forskjellige veier, den ene sier "dette er ikke en kriminalroman" og den andre sier "boken er utrolig godt skrevet".

Det evigvarende regnet i Bergen ga meg denne dagen all verdens tid til å lese. Jeg satt klistret til permene fra jeg tok boken opp, til jeg var ferdig, så det er ikke tvil om at jeg lot meg rive med. Jeg var forberedt på at dette er et rettssalsdrama, noe jeg ofte finner langdrygt, så jeg stålsatte meg. Det jeg ikke var forberedt på, var at boken hovedsaklig bærer preg av oppvekstroman, og dette medførte litt rusk i maskineriet for min lesning.

Historien starter ni måneder etter drapene i klasserommet, vi får raskt på det rene hvem som ble drept og hvem som sto med våpen i hånd når politiet ankom. Herfra følger vi 18 år gamle Maja som er den aktoratet vil ha fengslet for ugjerningen, og det er hennes versjon som blir fortalt, derfor ser vi alt gjennom en tenårings øyne.

Før vi kommer så langt som til Majas versjon av selve hendelsen, skal vi gjennom 400 sider med skildringer av ungdommenes hverdag, som er preget av den øvre overklassen familiene deres befinner seg i.

For å binde historien sammen, følger vi, i korte glimt, rettssaken uke for uke, dag for dag. Dette gir en ryddighet jeg setter pris på. Vi møter også Maja i kvinnearresten, men stort sett er det lange skildringer av hennes og ikke minst Sebastians gjøren og laden.

Frem til kapitlet "Sebastian og jeg" lengter jeg etter krim-feelingen, men etter 80 sider som kun handler om deres forhold, klarer jeg å glemme det med krim. Oppmerksomheten blir fokusert på Sebastian Fagerman, klassekamerat og kjæreste som lever et liv i randsonen av sin fars tvilsomme innfall. Den materielt bortskjemte og følelsesmessige skakkjørte gutten overtar nesten som hovedperson i romanen, siden vi etterhvert vet mye mer om ham, enn om Maja.

Størst av alt er godt skrevet, karakterene fester seg og språket er godt, ser en bort fra litt "pirk": Et utstrakt bruk av ordet "i førsten" ( istedet for i begynnelsen) irriterte meg litt, også "atal", som jeg ikke forsto ut i fra konteksten og måtte slå opp. I begynnelsen var det utstrakt bruk av tilføyelser i parentes, og oppstykkede setninger, som sikkert skulle gjøre det litt morsomt, men etterhvert ble slitsomt å lese.

Christer Svensson. Engasjert på la-oss-samles-på-torget-og-vise-hva-vi-står-for-måten; alminnelig på svinekoteletter-mose-potetene-i-fløtesaus-måten. 

Handlingen ble aldri spennende sånn som krim skal være, og det var heller ikke lagt ut frampek og cliffhangere som gjorde at jeg ventet på svar. Det eneste svaret jeg håpet på var, hvor Sebastians mor har blitt av.... reiste hun fra dem, eller ble hun truet vekk av sin mann?

Utfallet av rettssaken betydde egentlig lite for meg, og det at jeg ikke brydde meg mer om Maja blir dømt eller ikke, sier litt om hvordan jeg har blitt kjent med henne underveis. Hun er distansert og temmelig kynisk, og holder beveggrunnene sine så tett til brystet, at vi knapt skjønner hvorfor hun gjorde det hun gjorde.

Stempelet "Nordens beste krim 2016" vil nok få mange til å ville lese boken, og du som liker krim uten blod og gørr (og spenning) må gjerne velge deg denne romanen.

Bjørnebok og Medbokogpalett har også blogget om boken!

På motorveiene - av debutanten Runa Fjellanger

Romandebuten til Runa Fjellanger beskrives som en historie med høy puls og høyt tempo, skrevet i et språk med rytme og driv, klart jeg nappet til meg denne med en gang jeg fikk den ☺

Fra bakpå boken:
Anna og Ida drar fra motell til motell på kjøretur i Europa. Som barn dro Anna langs de samme veiene på telttur med foreldrene sine. I På motorveiene kryssklippes de to reisene til en rastløs roadtrip i fortid og nåtid.

Romanen er fortellingen om det skjøre og prøvende kjærlighetsforholdet mellom Anna og Ida. Det handler om makt og grenseløshet, vennskap og begjær, og om å såre dem som står en nærmest.


Forlag: Oktober
Utgitt: 2017
Sider: 138
Kilde: Leseeksemplar


Det er ganske sjelden jeg henger meg opp i det estetiske ved selve boken, men denne gangen må jeg bare si det: Se det lekre coveret da! Mitt solhungrige jeg trykker boken til mitt bryst, allerede før jeg har lest en side.

Selve teksten er preget av direkte tale, setningsstrukturen er av det poetiske slaget dvs. normal tegnsetting er satt helt til side, til fordel for en strøm av ord i lange kronglete setninger. Kapitlene er mange og korte, så på annenhver side begynner vi øverst på siden, og gjerne med Anna gjør..., eller hun går...
Begeistringen som bokens utseende fremkallet i meg, dempet seg etter få sider. Jeg kan se hvor forlaget tar dette med "rytme og driv" fra, men min indre stemme høres ut som Ari Behn når jeg leser, og for meg føles det oppkonstruert og kunstig.

Vi møter to unge jenter som vi får vite veldig lite om. Vi vet ikke hvor de er, kun Barcelona nevnes i bokens dramatiske vendepunkt ca midtveis. Vi vet ingenting om Ida, og om Anna får vi kun vite det lille som kommer frem om Anna, i kapitlene som omhandler hennes og foreldrenes sommerlige biltur.

Det er spennende å lese bøker hvor en ikke liker hovedpersonen, og dette er en sånn bok, jeg liker ikke Anna. Hun er selvsentrert og uten grenser, hun gjør andre vont, for hun biter, lugger, slår og holder hodet til Ida lenge under vannet. For å skjønne hvorfor hun er som hun er, må karakteren få mer kjøtt på beina, så jeg har ingen annen forklaring på oppførselen hennes enn at hun er ung og søkende, og helt uten grenser.

På motorveiene er satt sammen av noen få bilder fra Annas biltur med foreldrene, som skal speiles i ferieturen Ida og Anna er på nå. Vi får mange scener fra bilen, og uendelig mange detaljer fra deres gjøren og laden på motellrommene, med detaljer rundt tannpuss, dusjing, greing av hår etc. også er det all sexen da. Disse sekvensene blir for personlig for meg, jeg føler ikke at jeg har noe å gjøre under dynelakenet deres.

Den myke kroppen, den harde kroppen, huden som gnisser mot hud, hun holder Ida fast, rommet er lyst, det er morgen, veggene er lyse, lyserøde kanskje, gulvet er hardt, kaldt, sola siver inn mellom persiennene, treffer kroppene deres, treffer blåmerkene til Ida, treffer hendene til Anna rundt håndleddene til Ida, treffer ryggen til Anna, treffer Idas lukkede øyne, treffer ansiktet til Ida, Anna spør ikke om det er godt eller vondt, hun gnir seg mot Ida, hun holder henne fast, sola siver inn mellom persiennene, den myke kroppen, den harde kroppen, klokka på veggen som tikker, 

Punktum kan du se langt etter, jeg har bare referert halvparten av denne setningen, men du forstår tegningen.

Når Anna og Ida treffer Silje i Barcelona og Ida heller vil henge med henne enn med Anna, så blir Anna sjalu. Hun blir sur på Ida og til slutt tar hun bilen og kjører hjem, uten å si et ord til Ida. Sånn slutter historien, og jeg sitter igjen med flere spørsmål. Hva skjer med Ida? Kommer Anna seg hjem? Hvilken rolle har gutten som ble introdusert på siste side?

Boken gjorde meg nysgjerrig på sjalusien Anna føler, hvorfor hun er så voldelig, hvorfor all sexen men ingen snakk om følelser, er det lov å forlate venninnen sin når de er på ferie? Jeg ser heller ikke tydelig parallellene denne historien skal ha til barndommens biltur.

Debutromanen til Runa Fjellanger er i mine øyne preget av en "oppskrift" på hvordan poetiske romaner skal skrives, og ut i fra denne er hun sikkert i mål. Jeg forundrer meg ikke om litterære forståsegpåere vil trykke boken til sitt bryst, men for meg ble det for lite av noe og alt for mye av ting jeg ikke ville lese om.

Pust for meg av Cecilie Enger

Det har allerede gått fire år siden jeg hørte Mors gaver av Cecilie Enger. Den gjorde inntrykk, rett tid, rett sted og en pil rett i hjertet mitt. I årets roman stiller forfatteren spørsmålet: den dagen man ikke lenger føler seg behøvd, hvem er man da? 

Forlagets introduksjon til boken:
Anestesilegen Carla Ruud kjører fra Oslo til hjembygda for å besøke moren sin på pleiehjem. Med seg i bilen har hun den unge kvinnen Synne, som skal samme vei. I en isete sving mister Carla kontroll over bilen sin og de havner utfor en skrent. Carla opplever det store marerittet. Til tross for sin erfaring gjennom et liv som akuttmedisiner, makter hun ikke å redde livet til Synne.

Kan man tilgi seg selv for den smerten man påfører andre?


Pust for meg er en velskrevet og ettertenksom roman. Enger viser igjen stor innsikt i sinnets kronglete irrganger, og bruker assosiasjoner og tankesprang til å drive handlingen fremover.

Når Carla og haikeren Synne kjører bil, blir de så vidt kjent med hverandre, og Carla konstaterer ganske raskt at hun faktisk ikke liker Synne. Det faktum at hun like før de krasjet satt og var irritert på Synnes væremåte og forarget over noen kjappe konklusjoner Synne kom med, preger Carlas tanker om ulykken lenge.

Handlingen videre dreier seg delvis om Carlas håndtering av sjokket hun er i, etter krasjet. Politiet og alle andre er enige om at hun har kjørt forsvarlig, og veivesenet har påtatt seg ansvaret for den issvullen som forårsaket utforkjøringen. Allikevel, det er ikke til å komme forbi, hadde hun ikke kjørt bil denne dagen, hadde Synne vært i live....

I stedet for å komme tilbake til jobb etter en kort sykemelding, tar hun seg en 6 måneders permisjon, og drar hjem til barndomshjemmet for å være nær sin gamle mor. Hun på tar også på seg å skrive en bok om smertelindring, et fagfelt hun som anestesilege er ekspert på.

Herfra blir det mye snakk om meningen med smerte, og om smerte er soning eller forsoning. Arbeidet med denne boken preger den midterste delen av boken, vi får en del fakta presentert, som har med hovedtema å gjøre, men som også konkretiserer det indre landskapet som ellers er der vi befinner oss.

I og med at krasjen og dødsfallet er avslørt for leseren på forhånd, er det ikke noen spenningstopper å snakke om i denne romanen. Men, den er fin, veldig fin, her er mange fine betraktninger rundt hva smerte, sorg og skyld kan være, og vi får utvidet forståelsen for hvordan det kan være å leve videre etter å ha vært skyld i en annens død.

Carla er en karakter jeg ikke kan assosiere meg med, hun er alt for avhengig av sin datter og sin mor, til at jeg kan kjenne meg igjen i henne. Mye av romanen handler om hennes forhold til datteren, det er nesten litt krampaktig, litt klaustrofobisk og jeg blir litt sliten av det.

Slutten på romanen var veldig sterk. Den handlet ikke om bilulykken i det hele tatt, bortsett fra et par strøtanker. Det var noe ekte og hudløst over de siste scenene, som jeg satte stor pris på. (vil ikke røpe mer....)

Pust for meg er en fin roman, den er ryddig og realistisk, men uten intriger og dunkle hemmeligheter. Denne historien er fri for digresjoner og sprang i teksten, språket er pent (forsterket av Cecilie Engers vakre røst som innleser) og historien er lett å følge. Og den slutten da, tårene trillet da jeg løp ned fra fjellet 😢

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2017

Lyttetid: 5 timer og 42 minutter

Kilde: Lytteeksemplar

Liebhaberne av Anne B. Ragde - femte bind i Neshovserien

Helt siden Berlinerpoplene har jeg fulgt Neshov-serien, og gleden var stor da det kom et nytt bind i fjor, ti år etter trilogien var komplett. Jeg var litt skuffet over Alltid tilgivelse, som den fjerde boken heter, så det var med høy puls og kriblende forventning jeg startet på årets roman med den "rare" tittelen Liebhaberne - jeg  ble ikke skuffet!

Fra bakpå boken:
Tormod Neshov er vergeløs mot minnene som overmanner ham om nettene, selv om han er trygg nå, på sykehjemmet. Ikke for alt i verden vil han besøke Neshov, hvor Torunn har overtatt og er i ferd med å få skikk på den falleferdige gården, samtidig som hun blir stadig mer delaktig i driften av Margidos begravelsesbyrå.
Erlend har tatt permisjon fra jobben for å holde øye med oppussingen av villaen i Klampenborg, og livet kunne vært dejligt, hadde det bare ikke vært for Krummes nye kostholdsregime.      

Forlag: Oktober
Utgitt: 2017
Sider: 318
Kilde: Leseeks


Liebhaberne er et fornøyelig gjensyn med Neshov og menneskene som hører til her. Mens jeg leste har jeg ledd og grått, for noen situasjoner er urkomiske, midt oppi all døden, som Torunn holder på å venne seg til i begravelsesbyrået.

Handlingen tar oss med vekselvis til København og familien der, og til Torunn, Margido og gamle Tormod i Trøndelag. Når forrige bok sluttet var noe avklart mens følelser på annet hold sto i kok. I denne romanen får vi avklaring på flere ting, uvenner blir venner og dystre hemmeligheter kommer frem i lyset og sprekker som troll i solen.

Jeg likte denne boken godt, Erlend er hysterisk over både oppussing og Krummes slanking, men viser glimt av et indre som ikke ofte skimtes på den overfladiske fasaden han til stadighet holder vedlike. Margido har tatt Torunn under sine vinger, og er så lykkelig over at hun vil involvere seg i familiebedriften, at han ikke vet hva godt han kan gjøre for henne.

Historien er søt, full av tilgivelse, medmenneskelighet og håp. Jeg likte spesielt godt skildringene av Tormod på gamlehjemmet, de tanker og følelser som kommer frem, både om hans fortid og om ting som gjør ham forknytt og innesluttet i nåtid.

Kjenner du Neshovserien vet du hvilke kvaliteter som venter deg med Liebhaberne. Ragde skriver drivende godt, har til stadighet små spenningstopper på lur, som absolutt holder leseren fast til permene. Handlingen føles veldig avsluttende, siden vi får høre om Berlinerpopler fra Tormods ungdom, om Swarovskisamlingen til Erlend, og Kai Roger som vi ble kjent med i Eremittkrepsene dukker også opp.

Boken og serien anbefales på det varmeste!

Det siste barnet av John Hart - mens jeg venter på The Hush

I mars i år fant det sted et møte mellom den populære amerikanske forfatteren John Hart og vår lokale krimdronning Monika Yndestad. Heldigvis var seansen åpen for publikum, og jeg var en av dem som lot meg sjarmere av den talentfulle forfatteren. Han røpet for oss at hans aller ferskeste bok The Hush, er ferdig. Dette er en historie som bygger på Det siste barnet, så for å forkorte ventetiden snopte jeg med meg pocketversjonen av denne boken.

Forlaget om handlingen:
Tretten år gamle Johnny Merrimon hadde et perfekt liv: et godt hjem og kjærlige foreldre, og tvillingsøsteren Alyssa som han var sterkt knyttet til. Han visste ingenting om tap og svik – før den dagen Alyssa forsvant inn i en fremmed bil. 
Nå, et år senere, er Johnny ensom og alene, forlatt av alle han var blitt opplært til å stole på: Faren dro sin vei like etter at datteren ble borte, og moren har forskanset seg i en tåkeverden av alkohol, dop og mishandling. 

Ingen andre enn Johnny tror at Alyssa fremdeles er i live, og han bestemmer seg for å finne henne og redde familien. Så forsvinner enda en liten jente, og Johnny må oppsøke miljøer og mennesker som ingen barn burde bli kjent med.


Johnny er en utrolig reflektert og godhjertet trettenåring, og selv om han er sint på moren for å ha jaget vekk faren, og satt dem i den håpløse situasjonen de er i, gjør han alt han kan for henne. Han skjuler for politi og barnevern hvordan det står til, tar i mot julingen fra han som har "gitt" dem tak over hodet, og han tar seg av sin syke mor som best han kan.

Sorgen og urettferdigheten river i meg når jeg leser, det er så levende skildret at selv om ordene er få og ufarlige, sitrer teksten av følelser. Det er mørk lesning dette her, det er ingen lystige sekvenser og de mange intrigene er hentet fra et miljø som er fritt for glamour.

Johnny har ikke gitt opp å finne søsteren, og for å spore henne opp, går han systematisk til verks med kart over området, avkryssing av hus og intervjuer av beboerne. Dessverre synes ikke de som får besøk av Johnny og hans spørsmål, dette er noe kjekt så de ringer politiet, og førstebetjent Clyde Hunt ringer ham inn.

En dag lander det bokstavelig talt en mann foran føttene hans. Han har blitt påkjørt, noe som ikke var et uhell, og det siste han sier før han dør er at han fant henne, jenta som ble tatt. Johnny får da ny giv i sin søken etter søsteren.

I vekselvise kapitler følger vi Clyde Hunt og Johnny Merrimon gjennom hele boken. Johnny ser på Hunt som sine fiende, men Hunt har en "soft spot" for Johnny og hans fortapte mor Katherine. Begge fortellerstemmene er spennende å følge med på, det skjer mye i begges liv, og historiene ligger så nær opptil hverandre at det for leseren føles som en historie.

I romanen gir John Hart oss flere refleksjoner å tygge på, spesielt dette med vennskap og ikke minst tilgivelse. Betraktningene han gjør seg er tankevekkende, og elegant flettet inn i en gjennomført actionpreget setting. Det er ikke et kjedelig minutt i denne historien, som har mange overraskelser og uventede vendinger før siste punktum settes.

Det var interessant å høre John Hart fortelle om hvordan han tenkte da han ville skrive en spennende roman for voksne med et barn som hovedperson. Det er ikke ofte jeg leser bøker på nytt, men etter å ha hørt om tilblivelsen av romanen og om karakteroppbyggingen, var det spennende å lese den en gang til. The Hush er en oppfølger som skal ha sin handling 10 år etter Det siste barnet, hvor vi møter igjen Johnny som 23 åring. Blir ikke dette årets høydepunkt i 2018, vet ikke jeg ☺

Forlag: Font

Utgitt: 2009/på norsk 2010

Sider: 394

Kilde: Kjøpt selv

En familie om høsten av Jan Chr. Næss

Dette er mitt første møte med forfatteren, som siden debuten i 1999 har 16 utgivelser å vise til, bøker for både ungdom og barn, i tillegg til romaner. Etter en litt tradisjonell start, tok denne romanen grundig av i andre del, så jeg anbefaler den gjerne videre!

Forlagets introduksjon av boken:
Tonje, Henrik og deres tenåringsdatter Pernille reiser på høstferie til Rødehavet, de har planer om å dykke ved korallrevet og drømmer om å få se den sjeldne gule murenen. Men mer enn alt annet rommer feriereisen et håp om at de felles opplevelsene langt hjemmefra kan reparere den lille kjernefamilien som er i ferd med å gå opp i limingen. 
Alle relasjoner bygger på tillit, ikke minst de nære. En familie om høsten er et tettskrevet drama i to akter som handler om hva som skjer når tilliten blir brutt og gråværet setter inn.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2017

Sider: 176

Kilde: Leseeks

Bokhøsten nærmer seg, men ulest-hyllen min huser fremdeles ganske mange bøker. For å være effektiv har jeg nappet ut de tynneste bøkene fra hyllen, og da kom endelig Næss sin bok frem i lyset.

Lydboken jeg holder på med om dagen handler om en familie i oppløsning, og sannelig gjør ikke denne det også. En familie om høsten starter rolig og forutsigbart, faktisk så forutsigbart at jeg nesten slang den fra meg.

Latskap fikk meg til å holde ut til jeg var passert halvveis, men når del to startet fikk romanen en helt annen nerve. Første del tar for seg familiens strandferie i ett eller annet muslimsk land. Lite røpes av konflikten foreldrene har pakket med seg i kofferten, men etterhvert anes omfanget av problemene som skal komme.

Andre del starter når de kommer hjem, og det er nå alt kommer på bordet. Deres datter Pernille på 17 år har hele tiden vært den foreldrene skal beskytte, men også den som gir dem andre utfordringer, som Henrik og Tonje takler på hver sin forskjellige måte.

Boken er godt skrevet, du finner helt sikkert noe å kjenne deg igjen i, Næss har et fint språk som passer godt til denne type roman. Skal jeg peile meg ut noen stikkord må det bli: forutinntatthet, tillit, svik, og anger, jeg håper i alle fall at det var en dose anger inne i bildet, selv om det ikke kommer klart frem.