Pust for meg av Cecilie Enger

Det har allerede gått fire år siden jeg hørte Mors gaver av Cecilie Enger. Den gjorde inntrykk, rett tid, rett sted og en pil rett i hjertet mitt. I årets roman stiller forfatteren spørsmålet: den dagen man ikke lenger føler seg behøvd, hvem er man da? 

Forlagets introduksjon til boken:
Anestesilegen Carla Ruud kjører fra Oslo til hjembygda for å besøke moren sin på pleiehjem. Med seg i bilen har hun den unge kvinnen Synne, som skal samme vei. I en isete sving mister Carla kontroll over bilen sin og de havner utfor en skrent. Carla opplever det store marerittet. Til tross for sin erfaring gjennom et liv som akuttmedisiner, makter hun ikke å redde livet til Synne.

Kan man tilgi seg selv for den smerten man påfører andre?


Pust for meg er en velskrevet og ettertenksom roman. Enger viser igjen stor innsikt i sinnets kronglete irrganger, og bruker assosiasjoner og tankesprang til å drive handlingen fremover.

Når Carla og haikeren Synne kjører bil, blir de så vidt kjent med hverandre, og Carla konstaterer ganske raskt at hun faktisk ikke liker Synne. Det faktum at hun like før de krasjet satt og var irritert på Synnes væremåte og forarget over noen kjappe konklusjoner Synne kom med, preger Carlas tanker om ulykken lenge.

Handlingen videre dreier seg delvis om Carlas håndtering av sjokket hun er i, etter krasjet. Politiet og alle andre er enige om at hun har kjørt forsvarlig, og veivesenet har påtatt seg ansvaret for den issvullen som forårsaket utforkjøringen. Allikevel, det er ikke til å komme forbi, hadde hun ikke kjørt bil denne dagen, hadde Synne vært i live....

I stedet for å komme tilbake til jobb etter en kort sykemelding, tar hun seg en 6 måneders permisjon, og drar hjem til barndomshjemmet for å være nær sin gamle mor. Hun på tar også på seg å skrive en bok om smertelindring, et fagfelt hun som anestesilege er ekspert på.

Herfra blir det mye snakk om meningen med smerte, og om smerte er soning eller forsoning. Arbeidet med denne boken preger den midterste delen av boken, vi får en del fakta presentert, som har med hovedtema å gjøre, men som også konkretiserer det indre landskapet som ellers er der vi befinner oss.

I og med at krasjen og dødsfallet er avslørt for leseren på forhånd, er det ikke noen spenningstopper å snakke om i denne romanen. Men, den er fin, veldig fin, her er mange fine betraktninger rundt hva smerte, sorg og skyld kan være, og vi får utvidet forståelsen for hvordan det kan være å leve videre etter å ha vært skyld i en annens død.

Carla er en karakter jeg ikke kan assosiere meg med, hun er alt for avhengig av sin datter og sin mor, til at jeg kan kjenne meg igjen i henne. Mye av romanen handler om hennes forhold til datteren, det er nesten litt krampaktig, litt klaustrofobisk og jeg blir litt sliten av det.

Slutten på romanen var veldig sterk. Den handlet ikke om bilulykken i det hele tatt, bortsett fra et par strøtanker. Det var noe ekte og hudløst over de siste scenene, som jeg satte stor pris på. (vil ikke røpe mer....)

Pust for meg er en fin roman, den er ryddig og realistisk, men uten intriger og dunkle hemmeligheter. Denne historien er fri for digresjoner og sprang i teksten, språket er pent (forsterket av Cecilie Engers vakre røst som innleser) og historien er lett å følge. Og den slutten da, tårene trillet da jeg løp ned fra fjellet 😢

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2017

Lyttetid: 5 timer og 42 minutter

Kilde: Lytteeksemplar