Mens vi venter på Bojangles av Olivier Bourdeaut

Det er ikke ofte jeg leser debutanter fra Frankrike, men det har jeg altså gjort i dag. Bourdeaut har gjort stor suksess med debutromanen sin, som solgte over 300000 eksemplarer på et år, og er i ferd med å bli oversatt til 30 språk.

Forlagets beskrivelse av boken:
En gutt vokser opp med en mor som skifter navn en gang om dagen, en pappa som forteller skrøner og en afrikansk trane som husdyr. Foreldrene elsker å danse, aller helst til Nina Simones «Mister Bojangles». De har vendt ryggen til voksenansvar og konvensjoner for å gjøre hver dag til et eventyr. Men da skattevesenet banker på døren og tilværelsen deres blir truet, sklir moren over grensen til galskap og havner på institusjon. Faren og gutten legger en storartet plan for å få henne ut – og sitt gamle liv tilbake.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2015/på norsk 2017

Sider: 159

Kilde: Leseeksempar

Det at jeg stupte inn i denne boken uten å ane hva den skulle handle om, var nok en medvirkende årsak til at jeg fikk en fornøyelig leseopplevelse.

Historien begynner temmelig surrealistisk, hvor forholdet mellom far og mor skildres på det mest eventyrlige. Far og gutten deres veksler på å være fortellerstemmer, men det er mor som er hovedpersonen.

Da det gikk opp for meg at jeg hadde plukket meg ut en morsom bok, ble jeg først litt skeptisk, for morsomme bøker funker sjelden for meg. Men, da jeg like etter skrattlo, konkluderte jeg med at dette kan bli gøy.

Og gøy var det, selv om min omtanke for gutten gjorde at jeg var en smule skeptisk. Etterhvert kommer det også for en dag at all denne glade galskapen faktisk er galskap, og boken tar en mer alvorlig vending, uten at den blir noe dårligere av den grunn.

Olivier Bourdeaut har gjort en flott  debut med denne lille flisen av en roman, som jeg leste på en liten lørdag innimellom fjelltur og barnepass 
- anbefales gjerne videre!