Går, gikk, har gått - en roman av Jenny Erpenbeck

Jenny Erpenbeck er et nytt bekjentskap for meg, kanskje ikke så rart siden dette er hennes første oversettelse til norsk. Hun regisserer stykker for teater og opera og har siden forfatterdebuten i 1999 syv prosautgivelser å vise til, både novellesamlinger og romaner. Med Går, gikk, har gått setter Erpenbeck et skarpt søkelys på vår tids største humanitære krise, flyktningkrisen.

Det kan være du tenker at dette tema er litt for alvorlig, kjedelig eller lite interessant, men da må jeg få tipse deg om at Erpenbeck har en utrolig flott måte å skrive på. Språket er genialt, og allerede etter førti sider hadde jeg notert en halv side i kladdeboken min, så ikke gå glipp av denne!

Hovedpersonen Richard er en professortype som er i ferd med å bli emeritus. Han filosoferer over hva tid er, mens han pertentlig som han er, "friker ut" ved å kle seg i cardigan når han normalt sett ville brukt dressjakke. Han er en artig skrue, og en karakter jeg fort får sansen for.
Livsfilosofien hans innebærer å følge systemet som han en gang i ungdommen oppdaget var der, og som han har lært seg å like.


For Richard er kaoskontroll viktig, så mannen som ligger druknet på bunnen av tjernet i nabolaget, gir ham like mye sjeleuro, som det faktum at han gikk forbi de sultestreikende afrikanerne på Alexanderplatz uten å se dem.

Når han like etterpå hører på nyhetene at sultestreiken er avblåst, ser han skiltet deres på tv hvor det står: We become visible. Det faktum at han ikke la merke til dem da han visselig gikk rett forbi, plager ham så pass, at han oppsøker skolen i Kreuzberg, hvor 70 flyktninger har okkupert seg et hjem. Inntrykkene blir mange og kraftige for denne sarte sjelen, og siden de er opptatt med å presentere hver enkelt, blir han engstelig for at også han må fortelle hvorfor han er der, og bestemmer seg for å gå.

Hadde han ikke gått så sakte for ikke å snuble, kunne man sagt: Han flykter.

Handlingen finner sted i dagens Berlin, og det er betryggende å konstatere at tyskerne anerkjenner krigen som det den var. Flere steder i romanen blir det henvist til Tysklands herjinger, og som i utdraget under her, blir de som var voksne under krigen latterliggjort. Richard er født rett etter krigens slutt, og havnet på østsiden. Murens fall og livet som østtysker går gjennom handlingen som en gylden tråd, og viser oss kanskje østtyskerens tanker på en ny måte. Mannen i innsjøen er også en tråd som fletter handlingen sammen, og som Richard tenker mye på, i forskjellige sammenhenger.

Selv i sin fremskredne alder sliter han fortsatt med å riste av seg den protestantiske arven etter moren, anger som normaltilstand. Men heller ikke moren hadde visst om leirene. Angivelig. Hvordan var det egentlig før Luther, hva hadde da befunnet seg på det stedet i sjelen der den dårlige samvittigheten har breiet seg siden? EN viss nummenhet har rett og slett vært påkrevd som nødverge etter at Luther slo opp sine teser.

Richard er en skikkelig regelrytter, en petineter av rang, men det er denne dårlige samvittigheten da. Så han tar på seg de brune skoene (til tross for at han skal gjennom sentrum) samler sammen nøkler og månedskort, og kommer seg ut på oppdrag igjen. Hans nye status som pensjonist har gjort ham spesielt opptatt av tid, og derfor vil han oppsøke asylsøkerne, for disse menneskene som har falt ut av tiden, må være de beste til å diskutere hva tid egentlig er med.

Menneskene Richard etterhvert blir kjent med er ikke asylsøkere, men fortvilte menn som ikke får lov til å søke asyl. De klamrer seg fast under elendige forhold i Tyskland, og mens de venter og driver tiden i håp om å få lov til å søke asyl. Vi får høre om en lovgivning som ikke tar hensyn til menneskene, og mens Richard blir kjent med dem, får vi også lære om deres skjebnesvangre liv.

Dette er en utrolig engasjerende roman, som tar dagens store flyktningkrise på alvor. Måten afrikanernes tanker, følelser og holdninger presenteres er hjerteskjærende, men kanskje i overkant glorifisert, for her møter vi bare snille gutter.  Ved å løfte frem enkeltmennesker på denne måten, greier Erpenbeck å gi de fattigste av de fattige som har kommet til våre rike land, en sterk stemme.
Men, når alt kommer til alt er det Richards utvikling som gjør sterkest inntrykk på meg, heia Richard og alle de som våger det som han våget!

Dette er litteratur på sitt aller sterkeste, en roman som kan forandre leseren, åpne opp øyne for det fremmede, og rydde vei for forståelse mellom mennesker.

Artemisia og Ingalill har også lest og likt boken, 

ta gjerne en titt på deres flotte omtaler!

Forlag: Oktober

Utgitt: 2015/på norsk 2017

Sider: 321

Kilde: Leseeksemplar