Marcel Proust - Sodoma og Gomorra bok 4

Med På sporet av den tapte tid bidro Proust til å endre romankunsten. Den tradisjonelle psykologiske romanen ble avløst av en mer utforskende og bevegelig fortellerform. For Proust er den indre verden den eneste virkelige, og det kommer sannelig frem i hans mesterverk, som anses som et hovedverket i europeisk litteratur.
Sodoma og Gomorra er bok fire av i alt syv bøker, som tilsammen utgjør en helhet, så nå er jeg halvveis i mitt lille prosjekt som går ut på å lese hele verket.

Denne boken er som de andre delt i to deler, men denne gangen er første del betydelig kortere enn del to.
I første del er vi fremdeles i Paris, hvor vår hovedperson fordriver tiden med å spionere på Monsieur de Charlus, og gjør en oppdagelse når han ser på Charlus komme Jupien i møte med en hengiven mine.

Dette er opptakten til en del av romanen som belyser noe som i dag er vanlig og akseptert, men som i bokens samtid var strengt tabubelagt, nemlig kjærlighet og samkvem mellom det samme kjønn.

Vår mann er en mester i å kamuflere sine reaksjoner, og bruker mye tid på å tolke de mekanismer som foregår i et menneskes ansikt i møte med andre mennesker.


Som tidligere nevnt bruker Proust mange ord, og i side etter side skildrer han alle tings flyktighet, og en mengde forbigående stemninger. Han gjør sine betraktninger rundt de enkleste fakter og bevegelser, blikk og bemerkninger som faller mellom menneskene.

Her er lite direkte handling, og vi hører lite om det hovedpersonen sliter med, som hans sykdom og hans dårlige nerver, men tidlig i romanen får vi bekreftet at han fremdeles har lange kriser hvor han er sengeliggende men søvnløs.
Et møte med legen som behandlet bestemoren før hun døde, ga noen sider med handlingsdrevet fremdrift, som jeg satte pris på. Vi får også innblikk i morens sorg over å ha mistet sin egen mor, og skjønner kanskje litt av hvorfor hun er så fraværende i hovedpersonens liv.

I del to skal vår hovedperson delta i en mottagelse hos prinsessen av Guermantes, en bankett han egentlig ikke er invitert i, men som han vil delta på. Deretter reiser han tilbake til Balbec og livet på landet, hvor han også tar opp kontakten med Albertine. Han vil ha henne som selskap, men påstår at han ikke er forelsket i henne, men når hun omgir seg med andre jenter blir han sjalu.

Jeg er fornøyd med å konstatere at jeg er i rute etter leseplanen, halvveis i mine forsetter om å lese alle syv bindene i storverket På sporet av den tapte tid. I januar fortsetter jeg med neste bok som heter Fangen, og er spent på om det er hovedpersonen selv som er denne fangen, eller noen andre. 

På denne lenken kan du lese om prosjektet og omtaler av de andre bøkene.