Sistesoldater - en nydelig historie om vennskap av Finn Bjørn Tønder

Forfatteren Finn Bjørn Tønder er bergenser på sin hals. Han er journalist og har lang fartstid som krim- og kulturjournalist i de store avisene i Bergen. Selv fikk jeg ikke øynene opp for ham før han jobbet som kommunikasjonssjef hos DnS, og jeg ble litt overrasket da det "plutselig" dukket opp en roman.

Ordet "sistesoldater" sa meg ingenting, så da jeg begynte å lese ante jeg ikke hva jeg gikk til. Boken ble "nilest", kapitlene er passe lange, så det er alltid mulig å bruke unnskyldningen "skal bare lese ut kapitlet først".

Boken er bygget opp som en roman med en kronologisk utvikling. Vi begynner på (her må jeg tippe...) 70-tallet en gang? Det er forfatteren selv som forteller, og han er på en måte den karakteren som leder an i boken.
To andre hovedpersoner er med på å binde historiene sammen, den ene er Audun Reksten og den andre er Ronald, en kamerat fra miljøet i Nordnæs Bataillon.

Historiene vi får fortalt er sett gjennom øynene til en ung (og etterhvert litt eldre) journalist som startet sin kariere i Morgenavisen, og jobbet 27 år i BT. De fleste historiene er lokale, men de er ikke mindre fantastiske av den grunn.

I begynnelsen av boken er Tønder barnevakt for Audun Reksten. Konflikten han hadde med sin far og søsknene sine, tværes ikke ut, men det fokuseres på hvordan Audun hadde det, og hvordan han gjorde seg til venn med Tønder.

Vi får også høre om da Tønder sto på Varg Vikenes` dødsliste og hvordan Rådmannsaken i Bergen for mange tiår siden ga ham den førstesiden i BT som har solgt flest aviser. I forbindelse med Knausgårds Min kamp I, intervjuet Tønder ham, noe han kunne lese om i Min kamp VI, interessant og aldeles latterlig er det å høre om, og det fikk meg til å humre i skjegget.

Boken handler ikke bare om gamle politiske saker og ting som har vært i nyhetsbildet i forrige århundre. Parallelt med Tønders mimring får vi en hjertevarm skildring av nordnæsguttene, både unge urokråker fra fattige hjem, som har sitt svare strev med å holde orden på alkoholiserte foreldre, og de samme guttene som gamlekarer. Også handler det selvfølgelig litt om fotball også, ekstra gøy var det å lese om gamlekarenes tur over fjellet for å se cupfinalen.

Kallenavnene florerer, samhold og kameratskap står i fokus og guttene er lojale mot sine egne. De eldre blir vist respekt, heder og ære, og guttene er stolte over å holde tradisjonen ved like. Og jeg som trodde jeg visste hva et buekorps er for noe, fikk sannelig lære litt av hvert når jeg leste denne boken.

Uten å være ekkel mot andre, eller henge noen ut på en ufortjent dårlig måte, har Finn Bjørn Tønder skrevet en morsom og hjertevarm skildring av begivenheter i sitt liv som har satt merke. Det er sagt at det er en roman dette her, men det overser jeg. Dette er en personlig historie med flere innfallsvinkler, som gir leseren innsikt i livet som journalist og livet som buekorpsgutt.

En overskrift på BT.no sier at kun 5% av romanen er fiksjon. Boken fremstår jo som sakprosa, men at det i de 5 prosentene ligger at han har tilegnet noen av menneskene tanker og følelser han kanskje ikke har fått verifisert, kan jeg tåle. Glimrende lesning var det i alle fall, og boken anbefales alle, både bergensere, buekorpsnysgjerrige og de som ønsker å se hva en profilert journalist i Bergen har satt sin lupe på. For oss som husker Reksten-saken, Fagereng-saken, Varg Vikernes og mye av det andre han forteller om, er denne boken gull verdt!