Gaven av Ellen Vahr - bygget på en sann historie

Gaven forteller historien til Ellen Vahrs tipptippoldemor, som blir betegnet som Norges mest kjente kloke kone. Handlingen starter i 1830 når Anne Brannfjells bare var femten år gammel. Vi følger henne de neste atten årene av hennes liv.

Forlaget om boken:
Siden hun var liten, har husmannsjenta Anne visst at hun er født med en gave, en evne til å se, og et kall til å hjelpe syke og lidende. I stedet for å være stolt over denne gaven, gjemmer hun den bort. Hun vil ikke være annerledes.
Vinteren 1841 reiser Anne fra Vardal til Christiania for å tjene hos byens mest berømte gullsmed og hans unge, vakre kone. Hun har valgt den veien hun tror er den rette. Det eneste hun har med seg er noen tørkede planter, en sort bok og en hemmelighet. Livet i Christiania er ikke som hun hadde trodd, og det er først da hun tror at hun har mistet alt, at Anne finner kraften til å stole på hvem hun er.

Gaven er en historie om dyp fattigdom, svik og krenkelser, men det er også en kjærlighetshistorie om mot, håp og om å finne veien hjem.

Gaven er nominert til årets Bokhandlerpris, og det var først og fremst derfor jeg valgte å lese debutromanen til Ellen Vahr. Dette skulle vise seg å være et glimrende valg, for boken var veldig fin.

Romanen skildrer livet til en berømt klok kone, men handlingen overrasket litt med å dreie seg mest om livet hennes før hun kom skikkelig i gang med arbeidet sitt. Denne vinklingen gjør at mye av fokus går på Annes søken i seg selv, og refleksjoner rundt lovligheten og de etiske spørsmålene. I etterordet kan vi lese at Anne ble 90 år gammel, og virket som klok kone helt frem til sin død. Jeg skulle gjerne visst mer om hvordan livet hennes utartet seg,  det er vel ikke håp om en fortsettelse?

Livet for de fattige på midten av 1800-tallet var skrekkelig, og Anne slapp ikke unna. Skildringene av dette livet er gjort på en fortreffelig måte, og det var ikke få ganger jeg måtte brette ned underleppen for å unngå at tårene sprutet.

Ellen Vahr har gitt ut en velskrevet og innsiktsfull roman, som fenget denne leseren. Den er lettlest og griper en om hjerterota, uten på noe tidspunkt være sentimental eller søtladen. Jeg anbefaler den gjerne videre, og tenker den er en sterk kandidat til Bokhandlerprisen.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2016

Sider: 393

Kilde: Leseeksemplar

Kunstmagi av Bjørg Thorhallsdottir og Mette D. Torstensen

Kunstmagi er først og fremst en sakprosabok for barn. Om disse barna er så heldige å bli lest for av en engasjert voksen, er jeg sikker på at de begge vil ha en fantastisk lesestund. Det er kunstner Bjørg Thorhallsdottir og kunsthistoriker Mette Dybwad Torstensen som har laget denne boken, som på en leken måte presenterer kunsthistorie.

Fra forlagets presentasjon:
Visste du at en do ble til kunst for hundre år siden? Eller at kunstneren van Gogh skar av seg øret og sendte det til vennen Gauguin for enda lenger siden? Her får du mange inspirerende innblikk i hvordan en rekke store kunstnere arbeidet. Til hvert kapittel hører det også en filosofidel, kuriositeter og en kunstoppgave. Her kan du lage action painting slik som maleren Pollock gjorde det, eller legge din egen mosaikk. Denne boken heier på kreative barn, leken og oppdagelsen - og på veien oppstår det en fin stund mellom voksne og barn: kunstmagi. 

Forlag: VigmostadBjørke
Utgitt: 2016
Sider: 181
Kilde: Leseeksemplar

Dette er en utrolig mangfoldig bok som kan være til glede for barn og voksne i alle aldre. Bjørg Thorhallsdottir sine akvareller smykker mange av sidene, og hennes strek er nok kjent og kjær for mange.

Aller først presenterer kunstneren/forfatteren seg, før vi får vite litt om hva kunst er for noe. Deretter presenteres de forskjellige epokene innen kunsten, antikken, middelalderen og renessanse/barokken. Her beskrives tiden menneskene levde i, noe kunst og noen kunstnere fra fra de forskjellige periodene.

Deretter tar hvert kapittel for seg en kunstart, alt fra skulptur, arkitektur, surrealisme, portrett, foto, kunsthåndtverk og mange flere.

Hvert kapittel har har en del med "fun facts" og deretter en oppgavedel, med kunstneriske utfordringer til barna. Her finnes også et filosofihjørne, med spørsmål som er fine til å sette igang gode samtaler med barn om kunst.

Sidene består av litt tekst, men mest oppgaver, bilder og eksempler på det det snakkes om. Boken er veldig oversiktlig og artig å lese i, dette er en sånn bok som ikke blir lagt vekk men stadig vendt tilbake til. Jeg anbefaler gjerne denne boken videre!

Verden - siste bok i METO, en dystopisk serie for ungdom

METO-serien er en dystopi for ungdom, som er skrevet uten noe overtydelighet eller fjortisfjas. Ungdommer som nærmer seg femti vil også ha glede av serien, så lenge de er ørlite interessert i å lese en roman hvor handlingen utspiller seg i en ødelagt verden. Jeg likte de to første bøkene Huset og Øya veldig godt, og denne tredje boken skuffet ikke den heller.

Forlagets introduksjon:
Meto og brødrene er igjen innesperret i Huset. Men noe er annerledes. Meto blir skilt fra de andre guttene og utpekes som forræder. Han føres til den hemmelige delen av Huset, reservert for elitetroppen som utfører oppdrag utenfor øya. Kommer han noen gang til å se de andre igjen? Vil Cæsarene la ham reise til fastlandet? og kommer han endelig til å finne ut av sannheten om Huset?

Forlag: Mangschou
Utgitt: 2016
Sider: 351
Kilde: Leseeksemplar

Serien er en blanding av fantasy, sience fiction og psykologisk thriller - rene kinderegget!

Slutten på andre bok Øya overrasket, så når handlingen starter i Verden, er vi faktisk tilbake i Huset. Denne gangen har Meto en helt annen frihet enn han har hatt tidligere, og det varer ikke lenge før farlige oppdrag gjør at han kan ta båten inn til fastlandet.

Guttene som bor i Huset har fått slettet hukommelsen sin, og er så vettskremt at de ikke tørr annet enn å gjøre som herskerne deres sier, ellers blir de satt i det forhatte "kjøleskapet". Meto derimot, har en lengsel i seg som sier ham at livet burde være noe annet. Han fornemmer tanker og følelser som burde vært fortrengt. I Verden får han snart vite noe om familien sin, han møter for første gang en jente, og han begynner så smått å spore opp de vennene sine som overlevde frihetskampen som avsluttet forrige bok.

Handlingen i METO-serien finner sted i en fantasifull verden. Menneskene er delt inn i grupper, hvor mange må jobbe hardt og atter mange skal herske og kontrollere at ingen stikker seg ut, og vil gjøre opprør. Begivenhetene, følelsene og tankene til karakterene er troverdige nok, og handlingen gir flotte refleksjoner rundt det å være menneske, å trenge nærhet til familien, og ikke minst at av og til må en våge å være "ulydig" for fellesskapets beste.

Jeg likte denne serien godt. Den minner meg om dystopien til Hugh Howey, så likte du den vil du synes METO er glimrende lesning!

Min sønn på 15 leser nå Verden, og det er en fryd for en leseglad mamma og se ham med nesen i boken både sent og tidlig. Han spør om familien til Meto, og er interessert i det som skjer, så uten at han utdyper så veldig, nikker han begeistret når jeg spør om det er spennende. Sondre leser ikke uten å bli kraftig fristet, men etter å ha lest første bok i denne serien, har han faktisk spurt etter bok II og så bok III, bedre skussmål fra en nesten-ikke-lesende ungdom får en ikke :)

Mafiela av Hogne Hongset

I fjor leste jeg Den femte dykkeren av Hogne Hongset, denne handlet om nordsjødykkerne, og var både interessant og veldig spennende. Når han i år gir ut en spenningsroman om kraftbransjen, tenkte jeg først at det var en underlig industri å se nærmere på, men sannelig var det mye å lære her også.

Forlaget om boken:
Dagbladet avslører at tidligere olje- og energiminister Fred Kvarme har hatt store beløp på hemmelige kontoer i Seychellene. Kvarme nekter å kommentere, og mediene spekulerer i hvor pengene kommer fra. Siri Wickstrøm kjenner Kvarmes kone Elisa, har også hilst på Kvarme. Avsløringen av Kvarmes hemmelige kontorer i utløser dramatiske hendelser, og Siri blir dratt inn i et spill om store verdier. Kraftmarkedet i Norge ble liberalisert i 1990, og fra da av har kraftbransjen arbeidet systematisk for å presse strømprisene opp til et kunstig høyt nivå. Dette arbeidet fortsetter, med stadig mer kreative løsninger.

Forlag: Hobi
Utgitt: 2016
Sider: 414
Kilde: Leseeksemplar

Hogne Hongset sine romaner byr først og fremst på spenning, men handlingen tar også for seg et miljø det er kjekt å få vite mer om. I Mafiela er det kraftbransjen som gjelder, og måten han fletter samtidshistorie og dagsaktuelle hendelser, sammen med den oppdiktede historien, er fantastisk bra.

Først blir vi kjent med hovedpersonen Siri Wickstrøm, en nevenyttig, rastaflettet "nestenprest" med litteraturstudier bak seg. Hun er datter av norske foreldre som bor i Uganda, og kom ikke til Norge før hun var 15. En veldig artig karakter å bli kjent med, og måten informasjon om henne ble gitt oss litt etter litt, likte jeg godt.

Når Fred Kvarme blir funnet død ber hans kone Elisa, Siri om hun kan skrive en biografi om ham. Siden hun bare fungerer som vikarprest og kjæresten er på vei til utlandet, takker hun ja til tilbudet. Hun får med seg pc og arkivbokser fra hans kontor hjem, men før hun i det hele tatt får sett på materialet skjer det som ikke skal skje.

Med fare for å ødelegge all "morroa" for dere, skal jeg ikke si mer om handlingen enn at den byr på mye spenning, med uventede vendinger som gir handlingen høyt tempo. Persongalleriet er stort, men alle spiller en rolle i handlingen, og det er ikke vanskelig å holde dem fra hverandre. Ugjerningsmannen vi er på jakt etter er med hele tiden, noe som er et pluss, så det er bare til å la de små grå gruble på hvem det kan være, mens du leser.

Bakteppet som omhandler kraftbransjen er ganske så nedtonet. Vi er langt ute i boken før det dukker opp i noen samtaler, og jeg måtte ivrig konstatere at det jeg lærte forbauset og interesserte meg. Jeg noterte flittig, men min formidlingsevne kommer nok til kort hvis jeg skulle gjort et forsøk på å reflektere rundt det han forteller. Jeg har ikke problemer med å tro på betraktningene forfatteren gjør seg rundt det politiske miljøet som skildres, og ryster lett på hodet over forholdene rundt restrukturering av energiloven.

Liker du å lese krim med "noko attåt", så er Mafiela et glimrende valg!

Flere bloggere om boken: Boktimmy,

Hålke av Helene Uri

Helene Uri er med Hålke nominert til Bokhandlerprisen 2016. Jeg har lest 8 av de 10 andre bøkene som er nominert, og vet at konkurransen om denne hedersprisen kommer til å bli stor.

Forlagets presentasjon:
Ebba og Karl har delt sorger og gleder, de har oppdratt barn sammen, elsket, sveket og bedratt. Sår har oppstått, blåmerker er blitt leget. Nå er de pensjonister, med aldrende kropper; ute er det vinter, og når verden en dag er glasert i tykk og hard is, når kommunen ikke har råd til å strø, når en brukken lårhals kan bety begynnelsen på slutten, da holder de seg inne.

Kaffen tar slutt, matskapene blir tommere. I én dag, to dager, flere dager har de bare hverandre. Innestengtheten, isolasjonen, samlivets dynamikk … i løpet av noen vinterdager blir fortidens svik, brutalitet og uvisshet igjen levende, og reiser farlige og umulige spørsmål:
Hva er kjærlighet verdt?
Hvem eier sannheten om et ekteskap?

Settingen i denne romanen er skremmende klaustrofobisk siden disse to gamle føler seg tvunget til å bli i leiligheten sin over mange dager. Ebba kjenner mest ubehag ved å være innestengt, kanskje fordi hun er den mest rastløse av de to, og det er Karl som bestemmer at de stadig må vente en dag til med å gå ut.

De tøfler rundt i leiligheten og får dagene til å gå med å holde seg til sine innarbeidede rutiner. De lager mat, småpludrer med hverandre og titter ut gjennom vinduet. Dette høres idyllisk ut, men under fasaden skimtes det et annet bilde av dette ekteparet.

Det kommer tidlig frem at Karl er bråsint og kaller henne for sjuske og det som verre er. Blåmerker på retur vitner om at han fremdeles er brutal, noe han også var tidligere i livet deres. Vi får høre om en utroskapsaffære Ebba hadde med en kollega i unge år, og hvordan Karl har brukt dette som våpen for å holde henne i sjakk resten av livet deres.

Til tross for denne uhyggen som omgir dem, så flørter de ganske kraftig med hverandre fremdeles. Selv måtte jeg jobbe med å få denne voldsomt intime oppførselen og Ebbas enorme beundring for mannen, til å harmonere med redselen hun føler for ham. De er begge akademikere, tidligere lærere, men det er Ebba som har hatt ambisjoner og gått videre med utdannelsen sin. Dette forteller oss jo ganske tydelig at hun er en oppegående dame, ikke en sånn som lar seg kue til skremsel av sin mann, men det er akkurat det hun gjør. Eller ikke? Hun oppfører seg jo fremdeles som en nyforelsket tenåring, som til de grader forguder mannen sin.

Litt langdrygt ble det å oppholde seg en uke inne i leiligheten, (også for leseren), men handlingen bød på tilbakeblikk i livene deres og også litt spenning i nåtid. Den litt dramatiske og overraskende slutten sa litt om Ebbas følelser for Karl, men den forklarte ikke hvorfor hun har blitt i ekteskapet gjennom et langt liv.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2016

Sider: 234

Kilde: Leseeksemplar

Nominerte til Bokhandlerprisen 2016

(Har du funnet din favoritt?)

Marcel Proust - På sporet av den tapte tid bok 2

Den andre av totalt syv bøker i Marcel Proust sitt klassikerverk På sporet av den tapte tid, heter på norsk  I skyggen av piker i blomst. Denne boken er i likhet med den første delt i flere deler, hvor vi i den første delen lytter til fortellerstemmens tanker om sin kjærlighet til Gilberte og i andre del møter han Albertine.

Omkring Madame Swann 232 sider:
Hovedpersonen vår som var liten i forrige bok er nå blitt ungdom. Han bor hjemme hos foreldrene i Paris, og blir tatt godt vare på siden han lider av svak helse og en nervøs natur. Han drømmer om å få gå i teateret og se La Berma på en matinè, men foreldrene mener han er for svak til å kunne gjøre dette.

Heldigvis kommer fars venn ambassadøren Monsieur de Norpis på banen, og han får foreldrene til å skifte mening. Vår venn får nå store kvaler rundt det faktum at han nå føler seg forpliktet til å bli glad og begeistret over stykket, og velger nesten å takke nei til tilbudet om å gå i teateret.

I tillegg til denne episoden (som skildres gjennom maaaaaaaaange sider) hører vi mye om kjærligheten mellom Swann og Odette.

Hans egen forelskelse i Gilberte får en dramatisk ending, og med en kort liten setning nevnes Albertine, som jeg vet vi skal høre mer om i de senere bøkene.

Handlingen gir oss mange nydelige skildringer av tiden romansyklusen er lagt til. Her beskrives flotte antrekk, adspredelser og forpliktelser som piker og pene damer fordriver tiden med i Paris, med teselskaper og rivaliserende salonger.

Balbec 335 sider:
Hovedpersonen vår har svak helse og et komplisert indre liv som til stadig gjør at han må hvile seg. Legen anbefaler et lengre opphold ved kysten, derfor tar bestemoren hans ham med til Balbec. Han har drømt om sterke stormer og uvær, og ser for seg at han skal få oppleve dette når de er ved kysten, men været er fint, og omgivelsene idylliske.

Starten av boken er preget av avreisen, hvor "jeg" er engstelig for adskillelsen fra sin mor. Vi tar del i alle detaljer rundt forberedelsene av reisen, både de praktiske og alle de filosofiske som hovedpersonen spinner på i hodet sitt. Hver minste detalj har en betydning, og for en utålmodig leser kan det rent sagt bli for mye av det gode.
Forberedelsene, reisen og ankomsten til Balbec, vi er halvveis i boken. Vi får ikke høre mye om sykdommen hans, men det skinner gjennom at han til stadighet må hvile, og bestemoren passer godt på at han har det godt.

I mange år hadde jeg gjort mitt ytterste for å modellere dagens sinnstilstand etter gårsdagens. I Balbec kunne ikke en ny seng, hvor man om morgenen brakte meg et frokostbrett som var annerledes enn det jeg fikk i Paris, romme de tanker som min kjærlighet til Gilberte hadde næret seg av; ved å bli på samme sted bringer man dagene til stillstand, og det er tilfelle (sjeldne riktignok) da det beste middel til å vinne tid, er å skifte oppholdssted. Min reise til Balbec var som den første spaserturen til en rekonvalesent som bare trengte å komme seg ut for å oppdage at han allerede var frisk. 

En dag får han øye på en gruppe unge blomstrende piker på stranden, en av disse er Albertine. Det er mest hans behov for å ha noen å være med som gjør at han innynder seg hos jentene, og han opplever ikke den type forelskelse som han gjorde med Gilberte.

Det har blitt høst og kaldt på hotellet i Balbec. Hovedpersonen er trist og har ikke energi til å ta del i festlighetene på standen, så denne boken slutter med et hjertesukk over hvilken skuffelse oppholdet har vært siden han ikke fikk oppleve den store stormen han drømte om.

Neste bok heter Veien til Guermantes, som skal leses i november. Med en bok i måneden skal jeg bli ferdig til 1 april 2017. Jeg trenger ikke legge skjul på at dette ikke akkurat er lystlesning, det er en tung materie å dra seg gjennom, ikke fordi språket er dårlig for det er det ikke, men det er utrolig lite direkte handling og fremdrift.

Følg gjerne prosjektet mitt ved å klikke på denne lenken!

Det er ein elefant i barnehagen av Bjørn T. Bøe

For noen år siden leste jeg en bok som het Det er en gris i barnehagen. Denne gangen er det Bjørn T. Bøe som har skrevet en spennende og eventyrlig historie om en elefant i barnehagen.

Forlagets presentasjon:
BRRRROOOOOOOIIIIIIP!!!!!! Kva er den rare lyden i barnehagen? Det er ikkje ein vanleg barnehagelyd. Kan det vere ein ... elefant? 
Dei vaksne seier at det ikkje finst elefantar i barnehagen, men kva kan lyden elles vere? Maren er sikker i si sak - det må vere ein elefant i barnehagen. Og den elefanten skal ho finne.

Forlag: Samlaget
Utgitt: 2016
Sider: 32
Kilde: Leseeks

I denne boken møter vi en gjeng herlige unger, og Bernt som jobber i barnehagen. Rutinene i barnehagen er sånne som barna kjenner seg igjen i, så dette er noe alle kan relatere seg til. Barna setter i gang en stor leteaksjon for å finne opphavet til den høye lyden de hørte på morgenen. De er enige om at det er en elefant, hva annet kan det være da?

De går inn til styreren og spør henne om denne elefantlyden, og de snakker med vaktmesteren, selv om de egentlig er redd ham. De har samlingsstund men Maren som er hovedpersonen greier nesten ikke være med, for hun grubler sånn over hvordan de kan finne elefanten.

Mye skjer, de setter opp en elefantfelle, men det går ikke helt etter planen...

Dette er en kjempefin historie, barna er inkluderende og snille og de voksne deltagende. Boken har store talende bilder, og akkurat passe med tekst. Boken passer for barn på stor avdeling, for her er masse en 3-6 åring kan kjenne seg igjen i. Boken er skrevet på nynorsk, men hvis dette ikke er ditt naturlige morsmål, så går det helt fint å simultanoversette til bokmål "as you go".

Hjertet er en ensom jeger av Carson Mccullers

Da Carson Mccullers ga ut denne boken i 1940 var hun bare 22 år. Det er utrolig at en så ung dame kan debutere med en skikkelig tungvekter, både når det gjelder menneskekunnskap, og et modent og nyansert blikk på samfunnet. Jeg er veldig glad for at jeg fulgte anbefalingen fra Vegard og leste boken.

Forlagets introduksjon:
Døvstumme Singer blir en slags skriftefar, eller klagemur, for en fargerik samling mennesker i en liten sørstatsby på 1930-tallet. Alle som én betror de seg til han: Ungpiken som elsker musikk, den sorte doktor Copeland, den godhjertede barkeeperen og den krakilske kommunisten. Singer er der for alle, mens han lengter intenst etter sin greske venn Antonapulos som ble lagt inn på asylet i en annen by.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 1940/2016

Sider: 383

Kilde: Leseeksemplar

McCullers gir et lavmælt og krystallklart bilde av den daglige kampen omkring klasse, rase og kjønn og skildrer det fattige og harde livet i byen. 

I denne romanen blir vi kjent med en rekke karakterer av ganske så ulikt format. Det er den døvstumme Singer som knytter dem sammen, etterhvert som de kommer inn i livet hans. 

Dette er ikke en tradisjonell "sørstatsroman" selv om spørsmål om rase er et av temaene som tas opp. Skildringene av dagliglivet til disse fattige menneskene er fantastisk lesning, hvor leseren virkelig får kjenne på både gleden og fortvilelsen deres. 

Persongalleriet er en smeltedigel av svarte og hvite mennesker, og det blir ikke gjort noe nummer av hvilken farge de forskjellige karakterene har. De lever i det samme samfunnet og har problemer alle som en, her er det ikke to forskjellige klasser. Portia er hushjelp i huset hvor lille Mick bor med foreldrene, to yngre søsken og noen leieboere. Far til Portia, Dr. Copeland har en sterk rolle i romanen, han er skuffet over de fire barna sine som i hans øyne er doven og likegyldig, og han føler hele tiden på ensomheten det ligger i å mene at "de andre" ikke forstår hva som gjelder. 

Dette litt udefinerte problemet går på menneskelige spørsmål som frihet, likhet og ikke minst rettigheter. Han er farget og praktiserer legeyrket sitt blant de fargede i byen, noe som mer enn ofte byr på utfordringer. Hans gamle far har en helt annen og mer kuet holdning til de hvite, noe dette utsnittet beskriver:

Jeg skal stå foran Jesus med alle barna, barnebarna og oldebarna mine, i lag med slekt og venner, og så skal jeg si til han: "Jesus Kristus, vi er en gjeng med sørgmodige, farga mennesker." Og så vil Han legge sin hellige hånd på hodet vårt, og med ett blir vi hvite som bomull. Det er slik jeg har tenkt og sett det for meg i hjertet, så mange, mange ganger. 

   Stillheten stenket seg i rommet. Doktor Copeland rettet på mansjettene og kremtet. Han hadde rask puls, og det snørte seg i halsen. Der han satt i hjørnet av rommet, følte han seg isolert og sint og alene. 

Romanen har mange slagferdige kommentarer rundt hvordan de fargede føler seg underdanig de hvite, samtidig som stoltheten deres forfekter at de er like mye verdt som dem. Denne dualiteten bidrar til å gjøre handlingen troverdig og veldig overbevisende. 

Dr. Copeland snakker om de hvites stilltiende skamløshet, samtidig som en tung følelse beskrives som en svart negerfølelse. 

Det er familien Kellys hus, som er samlingspunktet for handlingen. Unge Mick må stadig drasse rundt på lillebrødrene sine, og det er ikke sjelden de går sultne til sengs. Selv om denne familien og leieboerne deres er hvite, så er ikke livet en dans på roser for dem heller. 

Jake Blount er en fyllik og en selverklært galning. Han får seg jobb på et tivoli, men livsoppgaven hans er i likhet med Dr. Copelands tanker å få menneskene til å forstå. 

Det er Singer som er romanens gjennomgangsfigur. Selv om de andre karakterene får mye plass, er det historien til Singer som leder oss pent i land på den andre siden. Han er i likhet med vennen sin Antonapolus døvstum, og de to lever et fint liv sammen. Vennen havner på asyl ganske tidlig, og Singer bruker mye tid og penger på å reise å besøke ham.

Singer bor hos familien Kelly men spiser tre måltider om dagen på New York Cafè som Bill Brannon eier. Singer får god kontakt med Bill, som med alle de andre, til tross for, eller kanskje på grunn av at han lytter mye mer enn han prater. Singer leser på munnen, og svarer bare en sjelden gang ved å skrive på et stykke papir. 

Gjennomgangstema er ensomhet og tomhetsfølelse. Følelsen av å ikke bli forstått, sett eller hørt er overveldende, og spesielt Mick som ikke får innpass i vennegjengen er trist lesning. Rettferdighet er også et viktig tema, og tankene rundt at det er viktigere å vite hvorfor ting skjer i stedet for å fokusere på hva som har skjedd, gjorde inntrykk på meg.

Hjertet er en ensom jeger er en sterk roman, som peker på mange aspekter av livet. Den kortfattede måten forfatteren skriver på, gjør boken handlingsmettet og lett å lese. 

Sykt godt - en vegansk kokebok av Mari Hult

Min fartstid som ikkekjøttspiser har passert 14 år. Noe av det første en lærer seg når en slutter å spise kjøtt er å lage mat. Kokkekunstene har blitt gode etterhvert, og selv er jeg uhyre kresen på kokebøker. Mari Hult som er forfatteren av denne boken skriver også Vegetarbloggen.no en blogg jeg titter innom med jevne mellomrom.

Forlaget om boken:
Sykt godt er en vegansk fest, et oppslagsverk med 115 oppskrifter på vegansk mat, alle nydelig illustrert. Det er en kombinasjon av lesernes favorittoppskrifter på bloggen og splitter nye oppskrifter. Her får du taco, burger, pizza, kaker, desserter, vårruller, turmat, julemat og egentlig alt du kan tenke deg.

Fire hovedsteg med økende vanskelighetsgrad, det første er for totalt nybegynnere som handler på Joker, det neste for de som handler på godt assorterte dagligvarebutikker. Det tredje steget blir all in for deg som vil lage all mat på vegansk vis, det fjerde steget er glutenfritt og med en del rå mat.



Sykt godt er en liten ballettdanser av en kokebok, med freshe bilder og delikat presentasjon av rettene. Med den flotte inndelingen etter vanskelighetsgrad, vil jeg påstå at den passer for alle, både nybegynnere og oss som er gammel i gemet.

Oppskriftene er preget av at Mari er veganer, men holder du deg til "vanlig" vegetarkost, kan du jo bare gjøre det enkelt for deg selv, der hun presenterer alternativer til egg og melkeprodukter.

Oversiktene over mulig ukjente og litt spesielle råvarer, gjør det mer ufarlig å ta fatt. De fleste råvarer kan skaffes i butikken eller i innvandrerbutikken. Er du nysgjerrig på hvordan du erstatter animalske matvarer i kostholdet ditt, finner du en del med basisoppskrifter på vegansk melk, krem, majones og ulike sauser.

Listen over råvarer og hvilke oppskrifter du kan bruke dem i, er genial. I min iver laget jeg en lang handleliste, løp på butikken og satte i gang med kokkeleringen, men jeg hadde problemer med å huske hvilken oppskrift jeg hadde kjøpt TVP eller røykt paprika til, og da var det bare til å slå opp bak i boken.

Denne lørdagen endte jeg opp med å lage fire retter fra boken. Først laget jeg BBQ-saus, av de 11 ingrediensene til retten var jeg kun tom for Dijonsennep, resten var ting jeg alltid har i skapet. Når jeg får en ny kokebok i hendene blir jeg alltid mest interessert i de ingrediensene jeg ikke har brukt før, så turen min i dag gikk til innvandrerbutikken for å se om de hadde jackfruit. De hadde bare den i sirup på boks, men jeg kjøpte noen biter de hadde i frysen. Etter resultatet å dømme, tenker jeg at det sikkert også var i sirup, for da de sto til tining, luktet det sterkt av fersken på boks i hele huset.

Siden jeg allerede hadde laget barbequesausen, hadde jeg alle de andre ingrediensene i skapet (en god indikasjon på at oppskriftene er "overkommelige") Vår Pulled jackfruit taco ble kjempegode, i tillegg til jackfruiten laget jeg ananassalsa og cashewnøtter med chilli og agavesirup, lettlagede og yummi-velsmakende begge disse rettene. Inni tacoen puttet vi disse tre tingene, samt salatblad og avokado, og hadde et herremåltid uten like.

Mulig jackfruiten fra fryseren var av det søte slaget...

Ananassalsa, cashewnøtter, BBQ-saus og jackfruit

Litt mer om boken...

Mari Hult byr på seg selv i denne ganske så personlige kokeboken. Først i hver oppskrift snakker hun til oss, og forteller litt om bakgrunnen for retten, og deler gjerne minner og hilsener til mormor, familie, venner og kolleger.
Jeg tok en luftig high five med henne da jeg leste at hun liker peanøttsmør med syltetøy, min favoritt! og vi har også oppdaget de samme favorittrestaurantene i London :)
Alle rettene i denne boken, er enkle og raske å lage, som hvem helst kan få til, det handler vel bare om å kunne lese, og ha litt "guts".

Etter en liten innføring åpenbarer den første delen seg med oppskrifter på Gresskarcurry, risotto, suppe, pizza og pasta. Her er det mange gode ideer å hente, spesielt den tyrkiske pizzaen fristet.

I andre delen får vi oppskrift på falafel, burgere, nøttestek og "kjøtt"kaker, men også enklere ting som humus og dhal. Ingen av oppskriftene er ekstremsport, men så vidt jeg kan se (og dette skal testes...) lover rettene om ekstrem nytelse i det de spises.

Oppskriften på Pulled jackfruit som jeg laget på lørdagskvelden, befant seg i seksjon tre, og jeg kan skrive under på at det ikke var en komplisert affære å få til. Godt smakte det også, til tross for at jeg nok har valgt den søte varianten. Del tre har også enklere retter som Spansk omelett, Squashquiche, (jeg fikk lyst å reise tilbake til Berlin...) Tapaspoteter (gratulerer med stavmixeren!) og Tacopizza.

Da jeg handlet i dag kjøpte jeg TVP, noe jeg aldri har brukt før (liker egentlig ikke soya, tofu og sånt) men lasagnen til Mari må testes. Hun forteller at denne oppskriften er den mest leste av hennes oppskrifter på bloggen, og siden jeg innbiller meg at min lasagne er verdens beste, må jeg sjekke ut hvordan hennes smaker.

Gleder meg til å teste lasagneoppskriften til Mari med TVP

Dette skravlete innlegget vitner mest om iver og glede over en flott bok med enkle, velsmakende oppskrifter, med kort ingrediensliste. De fleste er opptatt av at matlaging skal ta minst mulig tid, noe som stemmer bra med denne boken.
Jeg sitter her, proppmett etter å ha laget middag etter kokeboken og kan nesten ikke vente til i morgen når jeg skal teste lasagneoppskriften. (og Pavlovaoppskriften, går det virkelig an å bytte ut eggehvitene med laken fra kikertboksen?)

Enten du er vegetarianer eller veganer, bare glad i å lage og/eller spise god/sunn mat, så er dette en bok jeg gjerne anbefaler deg!

Sykt godt er blodfersk fra trykkeriet, og lanseres i Bergen tirsdag 25 oktober!

Forlag: Frisk

Utgitt: 2016

Sider: 334

Kilde: Leseeks

Alle mine demoner - en novellesamling av Nikolaj Frobenius

Er du glad i å lese noveller må du få med deg Nikolaj Frobenius` debut som novellist. Alle mine demoner er en samling bestående av ni urovekkende noveller med en helt spesiell feeling. Nikolaj Frobenius er ingen lettvekter innen litteraturen, han har skrevet mange romaner og Mørke grener som kom ut i 2013 var utrolig bra!

Forlagets presentasjon av boken:
Fortellingene tar ofte utgangspunkt i helt hverdagslige situasjoner, men raskt begynner tilværelsens skjøre fasader å slå sprekker. Uhyggen pipler fram. Idyllen blir grotesk. Tilsynelatende vennlighet blir til språklig og fysisk vold. I sin første novellesamling retter Nikolaj Frobenius blikket mot de paradoksene som går som en understrøm i menneskenes liv i det velregulerte moderne Norge, og bretter ut enkeltmenneskets uro i en kraftfull fortellerstil.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2016
Sider: 199
Kilde: Leseeksemplar


Skiløperen er den første novellen i samlingen, og etter den tok pusten fra meg, var det med stor forventning jeg gikk løs på fortsettelsen.

Pasient 134 er presentert som en utskrift av en lydfil, spilt inn av en samtale mellom lege og pasient. En snodig historie hvor en mann blir til en hund, hvorpå han angriper et menneske som er ham selv. Utrolig bra skrevet, men foruroligende å lese.

Strålende utsikt gir oss innsikt i et dypt plaget sinn. Hvordan hovedpersonen ble så forstyrret som han ble bunner i en nabofeide uten sidestykke. For et dilemma familien kom i, og for et utslag det ga på livet deres.

Asyl tegner et fantastisk bilde av hvordan det kan være å måtte flykte fra et land i krig, og bosette seg i Norge. Med få ord greier forfatteren å skildre ensomheten og forvirringen en voksen mann kan føle når han skal finne fotfeste i Norge.

Elskede jævel handler om en voksen mann hvis aldrende far drar til Sao Paulo og slår seg sammen med en 30 år yngre dame. Når han ligger for døden må sønnen reise til Brasil, og her blir han kjent med sin fars kone. Novellen legger ikke føringer for hva en skal føle, og slutten er den mest åpne av disse ni novellene.

Bankene er en katalogtekst skrevet til den stille og beskjedne kunstneren Kurt Mangors utstilling. Han var fotograf og filmskaper, men tidlig i novellen får vi vite at han har valgt å ta sitt eget liv. Kunsten hans besto i å ta bilder av finansbygninger verden over. Kirken er full når begravelsen finner sted, noe fortelleren undrer seg over siden Mangor fremsto som en tilbaketrukken og anonym person.

Sovesyken forteller historien til en ung smittelege som reiser til Kinshasa i Kongo for å forske på utbredt smitte av sovesyke. Handlingen er satt litt frem i tid, noe som minner meg på dystopiene jeg har lest i det siste og jeg får et ekstra grøss i kroppen. Skildringene av professor Mandraak er kjempefine, en professor uten professorale nykker, det kan jeg like.

Billen skildrer et trist narkotikaliv og en kjemisk forstyrret hjerne. Jeg blir litt forstyrret selv av å lese denne, hvor en mor snakker med sin sønn, men hun oppfører seg som mennesket hun har foran seg er en fremmed person. For fire år siden så jeg forvandlingen av Kafka, og det var ikke fritt for at denne novellen minnet meg på hans roman.

Min er den siste novellen, og den jeg synes er mest urovekkende. Det begynner med idyllisk båtpuss, men etter at paret grunnstøter med et skjær, endrer stemningen seg. Siden er mannen avvisende og fraværende og kona, som er fortellerstemmen blir mer og mer fortvilet.

Det er noe følsomt over disse novellene, samtidig som de er brutale. Drømmer har en stor plass i de fleste novellene, noe som normalt interesserer meg lite, men her fungerer det på et vis. Karakterene sover, er ruset, de er døde eller bare syke, og alle driver de inn og ut av virkeligheten som vi kjenner den. Det er ikke forvirrende å lese, og de mange temaene som blir tatt opp er sterke og til tider rystende. 
Novellesamlingen anbefales på det varmeste!

Jeg fant ikke flere bloggomtaler av novellesamlingen, så siden jeg tenker Bokbloggpris hadde det vært gøy om noen flere vil lese boken!

Min omtale av Mørke grener

Heksejakt - om heksebrenning i Europa av Aina Basso

Aina Basso skriver både for barn, ungdom og voksne. Tidligere har jeg lest voksenboken Finne ly og ungdomsboken Inn i elden, som ble nominert til den første barne- og ungdomsprisen til Nordisk Råd. Jeg har vært begeistret for det jeg har lest av henne, så det var med forventning jeg begynte å lese hennes første sakprosa for barn.

Fra bakpå boken:
Frå 1400-talet og fram til rundt 1700 blei 100 000 kvinner og menn stilte for retten og skulda for hekseri og trolldom i Europa. Rundt 50 000 av desse blei avretta. Her i landet blei over 300 såkalla hekser drepne. Dei var vanlege kvinner, gifte og ugifte, fattige og rike, unge og gamle.

Historikaren Aina Basso fortel om hekseprosessane i Europa og i Noreg. Her blir vi kjende med hekser som franske Jeanne d’Arc og tyske Merga Bien, men også norske hekser som Anna Pedersdotter Absalon og sunnmørske Sva-maska. Vidare får vi historia om den siste og aller verste av hekseprosessane i Finnmark. I 1662 blei 31 kvinner skulda for å vere hekser. Av desse var det seks småjenter. Kven var heksene? Og korleis i alle dagar kunne noko slikt skje?

Hekser og heksebrenning er fascinerende lesning, og et tema jeg har vært borti flere ganger før. I denne boken får vi lære om hva en heks er for noe, om hekseprosessene og om reformasjonen, som ble som en katalysator for heksejakten.

I 1517 var det så mye uenighet blant de kristne, (les: katolikkene) at en gruppe brøt ut. Dette er de vi kaller protestanter. Protestantene mente at den katolske messen var kilden til trolldom, katolikkene mente protestantene var sataniske og at Martin Luther var djevelens avkom. Katolikkenes inkvisisjon hadde som hovedoppgave å kvitte seg med kjettere, for å beholde makten hos paven i Roma.

Det var artig å lese om hva den barnslige trylleformelen "hokus pokus!" kommer fra, dette og flere andre "fun facts" gjorde boken underholdende å lese. Vi får vite om hva en heks er, litt om demonologi og hvordan heksebrenningen foregikk i Europa.

Ekstra spennende var det å lese om Jeanne d`Arc og bergenske Anne Pedersdotter, som jeg kjenner historiene til fra før. DnS satte opp teaterstykket Anne Pedersdotter i fjor, og i 2010 var jeg på en opera med samme navn!

Forlaget går ikke ut med hvilken aldersgruppe de mener boken passer for, men etter å ha lest den vil jeg tippe på 8-12. Teksten er tydelig og forklarende og til tider repeteres informasjonen i ny contekst, noe som bidrar til "få det inn med teskje" følelsen.

Hvert nytt kapittel er illustrert av Christian Bloom, med morsomme, og til dels grufulle bilder. I tillegg finner vi mange gjengivelser av autentiske bilder som ble ført i pennen i tidsepoken vi befinner oss i. Til sist i boken finner leseren en ordliste med forklaring på ord som en voksen nok er familiær med, men som kan være oppklarende for barna. Helt til sist oppgis kilder og litteratur, som seg hør og bør en fagbok.

Aina Basso imponerer igjen med sin fagkunnskap og brede nedslagsfelt, boken anbefales gjerne videre! 

Få gjerne med deg flere omtaler på bloggene  Beathes bokhjerte og Les mye!

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2016

Sider: 168

Kilde: Leseeks

Som om jeg var fantastisk av Sofia Nordin

Sofia Nordin tok meg med storm med den første boken i serien Ett sekund om gangen. Deretter kom Spring så fort du kan som er en frittstående fortsettelse av denne, og nå i høst kom den tredje boken Som om jeg var fantastisk. Dette er dystopi på sitt aller beste, skrevet for ungdom, men glimrende lesning også for oss gamlisser.

Forlagets presentasjon:
Hva ville du gjort dersom alle døde og du var den eneste overlevende?

Feberen har rast gjennom landet, og nesten alle er døde. Fem ungdommer har skapt seg et slags liv på en forlatt gård, men nå har Ella overtalt Nora til å forlate lillebroren og gården for å se om det finnes andre overlevende. Ella vet at Nora gjør alt hun vil - for Ella er en sånn som får andre til å gjøre det som er best for henne. Men reisen blir slett ikke det fantastiske eventyret de håpet på. 

Forlag: Mangschou
Utgitt: 2016
Sider: 208
Alder: 13++
Kilde: Leseeksemplar

Etter en liten nedtur med bok nummer to, var det med skrekkblandet fryd jeg startet å lese bok tre i serien. Jeg ble IKKE skuffet, for i denne boken stemmer alt!

Først var det bare Hedvig, helt alene i verden etter at en feber har tatt livet av menneskene. Så dukker Nora opp, og mot slutten av første bok finner de den forfrosne og utsultede Ante i skogen. Bok to handler mye om posisjoneringen mellom de to jentene og den ene gutten, og fenget ikke denne tilårskomne leseren like mye. Mot slutten av bok to dukker syv år gamle Malte opp sammen med storesøsteren sin Ella, og denne tredje boken forteller historien om Nora som forelsker seg i Ella og er villig til å følge hennes drøm.

Den dystopiske settingen handlingen utspiller seg i, er akkurat så lite utdypet, at det på et snodig vis blir realistisk. Leseren har fått veldig få detaljer rundt hendelsene som førte til den nesten totale utryddelsen av menneskeheten. På samme måte dveles det ikke ved de mange praktiske detaljene en kunne hengt seg opp i, men forfatteren går ut i fra at vi tar forutsetningene for handlingen for god fisk.

Ungdommene er bare 13-14 år gamle, og er selvfølgelig opptatt av det samme som ungdom i denne alderen hadde vært opptatt av, om de hadde levd i en normal verden. På en besnærende måte holdes denne tematikken i romanen, uten at jeg som voksen dame føler det påtrengende eller kjedelig.

Ella og Nora er to tøffe jenter som overkommer både motforestillinger og aversjoner for å komme seg ut på jakt etter flere medmennesker. Den ytre kampen for mat og trygghet er et fint speilbilde mot kampen som utspiller seg i følelseslivet til de to. Dette er rett og slett glimrende lesning, språket er utsøkt lyrisk, og jeg må ta mange små pustepauser for å nyte det lesingen gjør med meg.

Det at vi aldri vet hva som kan forventes rundt neste sving, gjør romanen ganske intens, men den er uventet alvorlig og setter fokus på mellommenneskelige relasjoner, som vekker tankene. Heldigvis er gjennomgangstonen utpreget optimistisk og følelsen jeg sitter med når jeg leser er udelt positiv.

Som om jeg var fantastisk er tredje bok i serien, som (om jeg ikke husker feil) er en trilogi. Romanen har en fin avslutning både på serien og boken, men jeg har blitt grådig og skulle gjerne hatt mer. Kanskje en bok 0? eller en "om 10 år" bok... Mitt voksne hode stiller voksne spørsmål om kloden og verden og hvordan noe sånt muligens kan skje, hvor lenge hadde vi overlevd og til hvilken kostnad?

Det er ikke tvil om at boken engasjerer selv voksne mennesker, så jeg anbefaler den gjerne videre!

Amsterdam - litt maraton og mye kos

Olympiastadion i Amsterdam (OL i 1928)

Søndag gikk Amsterdam Maraton 2016 av stabelen, og vi var med! Vel, vi og vi fru Blom, Frode representerte familien med spreke ben mens jeg tok meg av fotografering. Morgenfugler som vi er, fløy vi til Amsterdam tidlig fredag morgen, og kunne sjekke inn på WestCord Fashion Hotel kl 09:00 og gjøre unna sightseeingen denne dagen. På kvelden fikk vi selskap av Hege og Øivind, som hadde samme arbeidsfordeling seg i mellom som oss, når det gjaldt løpet på søndag.

Har en øyene med seg er det mye fint å se innimellom trærne

Høsten var ikke kommet så langt i Amsterdam som hjemme

Før vi kom så langt tilbrakte vi lørdagen med å gjøre oss kjent med byen. Gutta boyz måtte starte dagen med å hente startnummer og stasj, mens damene besøkte Anne Franks Hus.

Da jeg var her i fjor på denne tid, gikk køene for å komme inn i dette besøkssenteret rundt kvartalet, nå har de ordnet det sånn at en må kjøpe billett på forhånd på internett, hvis du vil inn midt på dagen. Dette var en glimrende løsning, for når vi kom til avtalt tid, var det bare å gå rett inn.
Etter å ha blitt ønskt velkommen med et stort "fotografering forbudt-skilt" startet til vår store skuffelse køen på innsiden. Etter å ha bevegd oss som to skviste snegler inn, opp alle trappene og ned igjen, kunne vi konstatere at den beste delen av opplevelsen var å slippe ut i det fri igjen. Huset er ribbet for inventar, så en går bare rundt i tomme rom, og må prøve å forestille seg hvordan de har hatt det her inne. I tillegg undret vi oss over hvor stor plass de hadde, selv om de var 8 mennesker som gjemte seg her i to år, så hadde de jo to fulle etasjer, og både Anne og Peter hadde egne rom.

Fra den flotte Vondelparken

Fullt fokus på neste godbit

Etter denne lille nedturen fant vi sammen med mennene våre igjen, og sammen deltok vi på en kanaltur som tok oss med helt ut mot åpnere farvann. Siden noen av oss skulle på en lengre løpetur dagen etter, trikket vi tilbake til hotellet og nøt noen ettermiddagstimer her før vi gikk til den libanesiske restauranten Cedars, hvor jeg hadde bestilt bord til oss. Restauranten var kjempefin, helt full kl. 19:30 og med veldig god mat.

Søndag og løpsdag. Etter å ha spist en stor frokost og vært x antall ganger på do, forsvant Frode og Øivind ut av dørene. Like etter bega Hege og jeg oss i vei for å finne 14 og 24 km passeringen, hvor vi har avtalt å stå og heie. Vi måtte ta metroen og gå gjennom en fin park. Løypen går på dette stedet ned langs en kanal og opp igjen på andre siden, derfor kunne vi med letthet få se løperne to ganger.
Det var nydelig fint her ute, og de som løp kunne fortelle om landlige omgivelser i et fasjonabelt strøk nedover (oppover?) kanalen.

Etter at de fleste hadde passert 24 km tok vi metroen til Olympiastadion hvor målgang var. Menneskemengden var enorm, og vi hadde problemer med å få øye på andre enn de vi hadde avtalt møtested med. Noen så vi i mål, så vi fikk knipset litt.

Dette var et flott løp! Jeg har aldri vært support på et stort by-løp før, men dette ga mersmak. Løypen hvor løperne oppholdt seg, var til tider ganske så fullpakket, men det så ut som de fleste hadde det gøy (i alle fall så tidlig i løpet som vi observerte dem...)

En sliten mann har endelig fått medaljen rundt halsen

Sistesoldater - en nydelig historie om vennskap av Finn Bjørn Tønder

Forfatteren Finn Bjørn Tønder er bergenser på sin hals. Han er journalist og har lang fartstid som krim- og kulturjournalist i de store avisene i Bergen. Selv fikk jeg ikke øynene opp for ham før han jobbet som kommunikasjonssjef hos DnS, og jeg ble litt overrasket da det "plutselig" dukket opp en roman.

Ordet "sistesoldater" sa meg ingenting, så da jeg begynte å lese ante jeg ikke hva jeg gikk til. Boken ble "nilest", kapitlene er passe lange, så det er alltid mulig å bruke unnskyldningen "skal bare lese ut kapitlet først".

Boken er bygget opp som en roman med en kronologisk utvikling. Vi begynner på (her må jeg tippe...) 70-tallet en gang? Det er forfatteren selv som forteller, og han er på en måte den karakteren som leder an i boken.
To andre hovedpersoner er med på å binde historiene sammen, den ene er Audun Reksten og den andre er Ronald, en kamerat fra miljøet i Nordnæs Bataillon.

Historiene vi får fortalt er sett gjennom øynene til en ung (og etterhvert litt eldre) journalist som startet sin kariere i Morgenavisen, og jobbet 27 år i BT. De fleste historiene er lokale, men de er ikke mindre fantastiske av den grunn.

I begynnelsen av boken er Tønder barnevakt for Audun Reksten. Konflikten han hadde med sin far og søsknene sine, tværes ikke ut, men det fokuseres på hvordan Audun hadde det, og hvordan han gjorde seg til venn med Tønder.

Vi får også høre om da Tønder sto på Varg Vikenes` dødsliste og hvordan Rådmannsaken i Bergen for mange tiår siden ga ham den førstesiden i BT som har solgt flest aviser. I forbindelse med Knausgårds Min kamp I, intervjuet Tønder ham, noe han kunne lese om i Min kamp VI, interessant og aldeles latterlig er det å høre om, og det fikk meg til å humre i skjegget.

Boken handler ikke bare om gamle politiske saker og ting som har vært i nyhetsbildet i forrige århundre. Parallelt med Tønders mimring får vi en hjertevarm skildring av nordnæsguttene, både unge urokråker fra fattige hjem, som har sitt svare strev med å holde orden på alkoholiserte foreldre, og de samme guttene som gamlekarer. Også handler det selvfølgelig litt om fotball også, ekstra gøy var det å lese om gamlekarenes tur over fjellet for å se cupfinalen.

Kallenavnene florerer, samhold og kameratskap står i fokus og guttene er lojale mot sine egne. De eldre blir vist respekt, heder og ære, og guttene er stolte over å holde tradisjonen ved like. Og jeg som trodde jeg visste hva et buekorps er for noe, fikk sannelig lære litt av hvert når jeg leste denne boken.

Uten å være ekkel mot andre, eller henge noen ut på en ufortjent dårlig måte, har Finn Bjørn Tønder skrevet en morsom og hjertevarm skildring av begivenheter i sitt liv som har satt merke. Det er sagt at det er en roman dette her, men det overser jeg. Dette er en personlig historie med flere innfallsvinkler, som gir leseren innsikt i livet som journalist og livet som buekorpsgutt.

En overskrift på BT.no sier at kun 5% av romanen er fiksjon. Boken fremstår jo som sakprosa, men at det i de 5 prosentene ligger at han har tilegnet noen av menneskene tanker og følelser han kanskje ikke har fått verifisert, kan jeg tåle. Glimrende lesning var det i alle fall, og boken anbefales alle, både bergensere, buekorpsnysgjerrige og de som ønsker å se hva en profilert journalist i Bergen har satt sin lupe på. For oss som husker Reksten-saken, Fagereng-saken, Varg Vikernes og mye av det andre han forteller om, er denne boken gull verdt!

Høstmøte med Aschehoug og to spennende forfattere

Unni Lindell, Kjersti Myre Lessum og Ketil Bjørnstad

Atter en vakker høstkveld i Bergen ble tilbrakt i lystig samvær med andre leseglade mennesker. Beathe og jeg var så heldige å bli ønsket velkommen til Aschehoug sin høstlansering på Chagall, hvor vi fikk servert deilig mat og drikke, hvorpå forlaget etterpå gikk gjennom de viktigste bøkene de gir ut i høst.
Det er ikke tvil om at de har mye spennende på gang, og jeg skrev så det sprutet både på julegavelisten og ønskelisten.

Etter en liten pause var det tid for bokbad hvor Unni Lindell og Ketil Bjørnstad satt i samme kar og ble badet av Kjersti Myre Lessum fra forlaget. Syttitallet og Jeg vet hvor du bor befinner seg ikke i samme sjanger, men allikevel ble det en prat om litteratur som fløt godt, og ga oss mye å le av. Unni Lindell kunne fortelle at hun bruker angsten sin når hun skriver, og at dreiningen i fokus som overgangen til Marian Dahle som hovedperson ikke er tilfeldig. Hun sier selv at det faller helt naturlig for henne å skrive om en gærn dame.

Ideen til Jeg vet hvor du bor kom til henne i et selskap, da hun i hagen fikk øye på en flekk med nyoppspadd jord. De som har lest boken vet nøyaktig hva denne flekken har å si for handlingen i boken. 

Hun kunne også fortelle at i tillegg til sine egne redaktører også har fått hjelp av redaktøren til Jo Nesbø, så det forklarer kanskje hvorfor årets krimroman fra Lindell er hakket mer grotesk enn det vi er vant med fra henne. 

Ketil Bjørnstad startet med å fortelle oss om sjenanse og hvordan det å være ekstremt sjenert har påvirket ham. Bokserien hans dreier seg rundt hans eget liv, men er lansert som en romanserie. Med tanke på debatten rundt virkelighetsromaner kunne han berolige oss med at "alt er ment sant". Han fortalte også i kveld om arbeidet med de dramaturgiske linjene i bøkene, og forklarer at det er så mye drama i politikken, at det er nok å ta av til å sette de personlige aspektene i perspektiv med tiåret vi er i. 

Hva er det med kattemennesker som møtes? Selv på dette bokbadet ble det snakk om kattene til de respektive forfatteren. Unni Lindells katt Knut, var oppkalt etter tre Knut`er, en historie som resulterte i latter i salen. Ketil Bjørnstad kunne fortelle om den gang hans katt Kaos stakk av, og han løp gatelangs og fortvilt ropte Kaos! Kaos! også til hoderystende latter fra forsamlingen.

Disse timene i lystig lag gikk fort, og før vi viste ordet av det tutlet vi hjem, med magen full av latter, hodet av bobler og posen fylt med spennende bøker. Med på tur til Amsterdam i helgen følger Carson Mccullers Hjertet er en ensom jeger, Vegard Byes favorittbok, som han har brukt 8 år på å overtale forlaget å gi ut på nytt.

Les gjerne Beathes tanker om kvelden!

Med hjem i flott uglenett kom disse bøkene

Helenas hemmelighet av Lucinda Riley

For en kapasitet denne forfatteren har! Mens blodfansen nå venter på bok nummer tre i Syv søstre-serien, har hun samtidig skrevet enda en frittstående roman. Jada, det er et idyllisk landskap med en kvinnerygg på fremsiden, men man skal som kjent ikke dømme en bok på dens cover.

Fra bakpå boken:
Det har gått tjuefire år siden Helena tilbrakte noen magiske uker på Kypros, der hun forelsket seg for første gang. Etter å ha arvet det forfalne huset Pandora av gudfaren, vender hun nå tilbake for å tilbringe sommeren der sammen med familien sin.
Men Helena vet at det sjarmerende stedet skjuler et nett av hemmeligheter hun har holdt skjult for ektemannen William og sønnen Alex. Tretten år gamle Alex slites mellom ønsket om å beskytte moren sin og å bli en del av voksenverdenen. Samtidig er han desperat etter å få vite sannheten om den virkelige faren sin.

Når Helena ved en tilfeldighet treffer på ungdomskjæresten sin, settes en kjede av hendelser i gang som gjør at fortidens hendelser truer med å ødelegge idyllen. Både Helena og Alex vet at livet aldri vil bli det samme igjen hvis Pandoras hemmeligheter blir avslørt.

Eller skal man det? Ofte har jeg blitt positivt overrasket når jeg setter i gang med enda en roman av dette formatet, og liker det jeg leser, men denne gangen gikk jeg på en smell.

Historien blir drevet frem av flere hemmeligheter, som selvfølgelig blir avslørt mot slutten. Det er bare det at slutten som kjent, kommer ganske langt bak i boken, og til tross for at det er Lucinda Riley dette her, føltes veien mot slutten eviglang. Det er sjelden jeg bruker ord som klisjèfylt og kjedelig om denne forfatterens bøker, men denne gangen er jeg ikke imponert.

Hun har en fin karakteroppbygging, og spesielt stedatteren Chloe fremstilles originalt. Alex er det de kaller "et begavet barn", men fremstilles som en småfeit lesenerd med dårlig selvtillit, uten at det han er god på kommer klart frem. Den begavede delen av ham får ingen oppmerksomhet, og han virker bare ynkelig med alt maset sitt om hvem som er faren.

Romanen er full av vidunderlige skildringer av smaker, lukter, nydelige stemninger og alt som hører med når en er på ferie i et middelhavsland. Språket er skildrende men langt fra lyrisk, og ingen av karakterene har en skarp tunge som kunne fått meg til å humre litt. Boken er bygget opp kronologisk med en historie, hvor flyten kun blir avbrutt av Alex sine dagboknotater.

Når hemmeligheten rundt Alex`opphav endelig ble avslørt, tenkte jeg bare "okei ?", og pustet lettet ut over å kunne ta fatt på en ny bok. Jeg gleder meg til bok tre i serien De syv søstre, og håper inderlig at grunnen til at det slette håndtverket i Helenas hemmelighet skyldes at hun jobber hardt med den store serien sin.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2016

Sider: 475

Kilde: Leseeksemplar

Den som forvolder en annens død av Chris Tvedt

Det er med lett hjerte jeg ønsker Mikael Brenne velkommen tilbake! I forhold til de fem foregående bøkene i serien har forfatteren nå valg å være tydelig på hvor Brenne har sitt virkefelt. Tidligere har det aldri kommet klart frem at vi er i Bergen, men nå er det ikke tvil.

Fra bakpå boken:
En tidligere voldsdømt rockemusiker, som nå opplever suksess som forfatter, blir dømt for drap på sin litterære mentor. Forsvarsadvokat Mikael Brenne får saken. Aldri still et spørsmål hvis du ikke kjenner svaret, det er regel nummer en i retten. Mikael Brenne trodde at det verste som kunne skje hvis han glemte den regelen, var å tape. Han tok feil. Å tape en rettsak er ille, - å tape livet er mye verre.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2016

Sider: 365

Kilde: Leseeksemplar

Mikael Brenne er forsvarsadvokat i et lite advokatfirma som han driver sammen med Synne. De er veldig forskjellig men tar vare på hverandre som kolleger og gamle venner skal. Kontoret deres går ikke så godt, så når Brenne får en høyprofilert sak å jobbe med, går de lysere tider i møte.

Krimromanen er genialt bygget opp med et plott som lar fantasien løpe løpsk. Handlingen har mange overraskende vendinger som gjør at gjerningsmannens identitet holdes skjult helt til det siste, noe som også bidrar til høy puls til siste side.

Dette er spennende saker, og allerede etter et par siders lesning har kroppen min registrert at jeg har noen herlige timer foran meg. Med frydefulle grøss synker jeg ned i lesestolen, jeg smiler fornøyd og vet langt inni sjelen at dette blir bra. Jeg ble ikke skuffet, det ble lest både inne og ute, men jeg kokte tevann og pisket krem, og hele tiden ville jeg vite mer.

Chris Tvedt har selv jobbet som advokat, så det jeg leser føles troverdig. Historien er godt balansert mellom krimplott og det som skjer med hovedpersonen på det personlige planet. Jeg liker at forfatteren ikke er overforklarende med hver minste detalj, men overlater til leseren å trekke noen enkle slutninger. Språket er en fryd, kjemisk fritt for verbale unoter som det er, men med små morsomheter som lirker på smilebåndet.

Vi er godt uti boken når Mikael Brenne gjør kardinalfeilen sin, og det tok pusten fra denne leseren. De etiske dilemmaene han nå må forholde seg til er utrolig kjipe, og det er nesten så jeg har lyst å krype inn i boken og tørste ham. Det er ikke tvil om at lesegleden var på topp da jeg leste denne krimmen, og må gi den full pott på terningen!

*****

Serien med Mikael Brenne i rekkefølge:
Rimelig tvil - 2005
Fare for gjentakelse  - 2007
Skjellig grunn til mistanke  - 2008
Rottejegeren  - 2009
Dødens sirkel  - 2010
Den som forvolder en annens død  - 2016

Du er så lys - en ny frittstående roman av Tore Renberg

Kompani Orheim tok meg med storm for mange år siden, og etter det har jeg lest mye av det Tore Renberg har skrevet, bortsett fra den til nå siste Angrep fra alle kanter. Jeg ble grundig irritert på Hillevågsgjengen og lovet meg selv å ikke lese mer av Renberg. Grunnen til at jeg brøt mitt løfte til meg selv, er at Du er så lys ikke handler om disse menneskene, men er en frittstående roman med helt nye karakterer. Jeg har blogget om
Vi ses i morgen og Dette er mine gamle dager.

Forlaget presenterer:
Kva kan vi eigentleg vite om livet til 
dei andre?
Det er eit nytt år i den lille bygda. I gata til Jørgen og Vibeke kjem det glede og endring når ein familie på tre flyttar inn i nabohuset. Faren Steinar er noko for seg sjølv, det står liksom ein eigen vind om han. Dei to familiane blir gode vener, men når fedrane reiser på fotballtur til London saman, får Jørgen sjå noko som gjer han uroleg. Det viser seg at Vibeke kjenner på den same uroa. Kven er Steinar? Kva held han på med? Kva er det som gøymer seg i krafta hans?

Denne historien er fortalt i etterpåklokskapens lys. I første del vet vi ikke hva som har skjedd, men det tomme nabohuset som vitner om at de nye naboene har flyttet igjen, sier oss noe om utfallet av historien.

Det er noe veldig sjarmerende å lese om en middelaldrende mann som elsker "kåno si" og vet å sette pris på det livet de har. Hovedpersonen Jørgen er en stødig familiefar som jobber som miljøterapeut på et hjem for mennesker med vanskeligheter. Her har han møtt Finn, og de få dryppene vi får om ham, er hjerteskjærende.

Så flytter Steinar og familien inn i huset på den andre siden av hekken. De har et hull i hekken, og i starten av romanen bidrar dette hullet i hekken til en creepy stemning. Jeg føler på en uro overfor nabofamilien, og hodet mitt begynner å jobbe med hva det er som har skjedd, hva er tema for denne romanen?

Handlingen tar oss med til London, hvor Jørgen og Steinar skal å se West Ham spille kamp mot Tottenham, denne turen og den store hagefesten som Steinar krasjer er to høydepunkt i boken, som definitivt holder på spenningen.
Hva var det egentlig Steinar gjorde i London da han skulle vært på fotballkamp? Hvorfor oppfører konen til Steinar seg så rart...

Jeg vil ikke røpe mer av handlingen eller tematikken, for det at du ikke vet, er med på å tilføre nerve i romanen. Dette er Tore Renberg på sitt beste, han skriver godt og han leser godt. Det flater litt ut mot slutten, og delen med Steinars dagbok ble oppstykket og kjedelig. Jeg kunne godt ha tenkt meg å få denne avklaringen på en annen måte. Slutten var også litt i overkant flytende, og det var flere løse tråder som ikke ble nøstet sammen,
men til tross for dette er det ikke tvil om at Tore Renberg er tilbake i varmen hos meg med denne romanen.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2016

Lyttetid: 6,5 time

Kilde: Lytteeksemplar

Arv og miljø av Vigdis Hjorth

Debatten har rast rundt forfatteres hang til å bruke sin private historie, og derved henge ut familiemedlemmer, i romanene sine. Vigdis Hjorth og romanen Arv og miljø havnet midt oppi denne debatten, noe som først gjorde at jeg utsatte lesingen, men etter å ha lest noen positive omtaler av boken heiv jeg meg rundt, og det angret jeg ikke på.

Fra bakpå boken:
At ingen av dere på noe tidspunkt har spurt meg om min historie, har jeg opplevd og opplever jeg som en stor sorg..

Det er Bergljot, den eldste datteren i familien, som formulerer seg slik i en mail til sine søstre, etter at det har pågått en heftig diskusjon om forskudd på arv.

Kjernen i arveoppgjøret er fordelingen av to sommerhytter som ligger ved siden av hverandre på Hvaler i Østfold. Et barndomssted, som alle har et forhold til.

To døtre har tatt seg av stedet og foreldrene i mange år. De skal arve hyttene. Men så er det altså to barn til, som delvis har brutt med familien. Hvorfor melder de seg nå på i arvetvisten?

Under samtalen om arv løper en annen beretning, som setter voldsomme krefter i sving. Bergljot erfarer at det skal mot til for å uttrykke sin versjon av familiehistorien. Men bare gjennom å ta sine egne opplevelser på alvor og å prøve å sette ord på dem, er det mulig å komme videre.

Forhistorien til den store arvetvisten, er traumene de to eldste barna Bergljot og storebroren Bård var utsatt for i sin tidlige barndom. Bergljot har ikke blitt hørt eller trodd når hun i 23 år har forøkt å forklare hvorfor hun ikke klarer å forholde seg til foreldrene, og i sin søken etter sjelefred har hun trukket seg bort fra dem.
Bård har sin historie, som kommer frem delvis i et brev han forfattet til faren, et brev som gjorde sterkt inntrykk på meg, og som viser at han har en annen grunn for å hate, spesielt faren.

Disse to forholdene har ikke noe med arvetvisten å gjøre, men gir en forklaring på hvorfor både de to eldste barna har havnet der de er, i krangelen om fordeling av arven, og sier litt om hvorfor foreldrene sier noe og gjør noe annet.

Drømmer har en plass i denne romanen, og både Freud og Jung bidrar med sine tanker om drømmer. Boken er litt i lengste laget, det vil si at enkelte sekvenser hadde for lite fremdrift, eller gjentatte ganger terpet på det samme. Skulle noen sekvenser blitt klippet bort, ville jeg satt en finger på det som hadde med drømmer å gjøre, for det stykker opp handlingen. At romanen er glimrende håndtverk er det ikke tvil om. Hjorth klarer på en flott måte å skildre usikkerheten og mismotet som oppstår når mennesker ikke blir hørt, trodd eller sett.

Et lite men sterkt sitat fra boken

Bergljot er en person som vil gjøre det rette overfor seg selv, hun holder på sin selvrespekt ved å tørre å være ærlig med søstrene sine, derfor vil hun også støtte broren i hans krav om at de to eldste også skal arve hytter på Hvaler. Hun har ikke villet ha noe med foreldrene å gjøre, men når faren dør, endrer bildet seg og hun søker oppreisning ved å kreve arv på lik linje med søsknene.

... takknemlig for at Klara fantes og for at det fantes mørke puber som man kunne gå inn og drikke seg full i, for om alt skulle være opplyst hele tiden, måtte man bære mørket inne i seg, og det ville ikke være til å holde ut.

I tillegg til Freud og Jung blir vi i romanen kjent med barna og vennene til Bergljot, og mange hendelser står helt alene, og ikke satt tydelig og naturlig inn i sammenhengen. Boken er forholdsvis kort med sine 343 sider, og siden få av disse sidene er fullskrevet (noen har bare et par linjer) så undrer jeg meg over hvorfor jeg brukte så pass lang tid på boken som jeg gjorde. Romanen har et heftig tema, og måten forfatteren pakker inn de bakenforliggende hendelsene, gjør at ting avklares litt etter litt.

Arv og miljø er en roman, det er det ikke tvil om. Når man leser er det ingenting som får leseren til å undre seg over om forfatteren skriver om seg selv, til tross for at ryktet sier at hun gjør det. Som leser brukte jeg ikke energi på å ergre meg over sannhetsgehalten, eller gremme meg over at hun henger ut familien sin, siden romanformatet er så tydelig.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2016

Sider: 343

Kilde: Leseeksemplar

Etter å ha blitt litt satt ut av diskusjonen i media rundt blant andre denne boken, var det Artemisias omtale av Arv og miljø, som fikk meg på banen igjen. Ta gjerne en titt på Aftenpostens omtale av boken, hvis du vil lese mer om boken og debatten.
På bloggen Medbokogpalett kan du også lese en fin omtale av romanen.