Møte med den kjente norske filmskaperen Harald Zwart

I disse festspilldager er det mange flotte mennesker som besøker Bergen.
På Litteraturhuset i kveld fikk vi stifte bekjentskap med den kjente filmskaperen Harald Zwart, en nordmann som virkelig har satt avtrykk etter seg. Alle med billett var velkommen, men jeg antar at de fleste fremmøtte var filmnerder på sin hals.
Siden jeg selv ikke er spesielt interessert i film, vil nok mange undre seg hvorfor jeg valgte å tilbringe kvelden sammen med filmnerder. Min motivasjon for å gå på dette synopsiset er urpremieren av musikalen Sèance som finner sted i Grieghallen i morgen. Det er Harald Zwart som har hatt idèen til musikalen, samt er ansvarlig for manus og regi. For å si det sånn, jeg fikk mye mer enn jeg kom for på kveldens besøk på Litteraturhuset, og glad er jeg for det, for dette var en fantastisk opplevelse.

Harald Zwart på Litteraturhuset i Bergen i kveld

Kveldens møte skulle altså ikke handle om Sèance men om Harald Zwarts bakgrunn og historie frem til i dag. Dette ble et meget muntert og livlig møte mellom de to på scenen og publikum. I salen satt også hans kone og samarbeidspartner gjennom mange år Veslemøy Ruud Zwart, som flere ganger måtte bruke mikrofonen for å klargjøre enkelte ting de to på scenen ikke fikk frem. Søsteren sin fikk han også øye på, på et tidspunkt, og han er ikke verre på det enn at han ropte ut sin begeistring. De stadige hilsningene til mennesker i salen, med vink og smil, gjorde hele møtet personlig og jordnært.

Siden jeg flere ganger har ergret meg over intervjuerne på Litteraturhuset, vil jeg i dag gi Henrik Hylland Uhlving et kraftig klapp på skulderen, thums up og mitt mest fornøyde smil. Han var kunnskapsrik, ekstremt godt forberedt, avslappet og hadde evnen til å la Zwart snakke seg ut av planen sin, uten at han ble stresset. Dette gjorde seansen i kveld til noe av det beste jeg har opplevd på Litteraturhuset. 

Uhlving begynte med begynnelsen, og fikk Zwart til å fortelle fra da han var 8 år og Star Wars fikk filminteressen hans til å blomstre. Begynnelsen av praten var preget av begges begeistring for det tekniske, uten at det på noen måte ble kjedelig for oss andre. Videre fikk vi høre om fire år på filmakademiet i Amsterdam, og hans første jobb etterpå som var som rekvisitør på DnS.

Harald Zwart har jobbet hardt for den anerkjennelsen han nå høster, uten at det på noen som helst måte har gått ham til hodet. Han omgås filmstjerner og filmstudiosjefer men forklarer med overbevisning at dette livet ikke er "a walk in the park". Det har til tider vært som å kjøre berg og dalbane og et rotterace uten like. Denne mannen (og damen i kulissene) vet hva de vil, og at det som skal til er hardt arbeid.

For tiden arbeider han med en gjenfortelling av historien til den høyt dekorerte Jan Baalsrud. Hitorien har blitt fortalt tidligere, i filmen Ni liv, som kom ut i 1957. Harald Zwarts film som har premiere vinteren 2017 heter Den tolvte mann, og vil ha et tydeligere fokus på de menneskene som hjalp Baalsrud til å gjøre de bragdene han ble dekorert for.

Henrik Hylland Uhlving i munter passiar med Harald Zwart 

Helt til sist i kveldens etterhvert lange prat, fikk vi høre litt om musikalen som har sin uroppførelse i Grieghallen i morgen. Et møte mellom de to kunstnerparene Karoline Kruger & Sigvart Dagsland og Herr & Fru Zwart førte til et fem år langt samarbeid, som resulterer i denne musikalen.
Musikalen er bygget på en sann historie fra Zwarts hjemtrakter, hvor norgeshistoriens mest omtalte kriminalsak blir belyst. Et av Norges mest kjente medium, Ingeborg Køber ble i 1934 anklaget for å ha druknet sin egen far.

Jeg ser med stor spenning frem til morgendagens premiere, og har begynt å drømme om at billetter til stykket er mulig å oppdrive når vi er i New York neste vår. Det er jo lov å drømme.....

Et hode kortere og andre hårreisende historier av Roald Dahl

Roald Dahl ville fylt 100 år i år, og jeg leser så det spruter fra den innholdsrike produksjonen hans. Han er mest kjent for eventyrlige historier for barn, men Et hode kortere og andre hårreisende historier er skrevet for unge voksne. Novellesamlingen ble først utgitt på norsk i 1955, med tittelen Sånn er vi.

En setning om handlingen til novellene finner du hvis du klikker på lenken over, så jeg skal ikke referere fra alle novellene, men nevner de jeg likte aller best.
Husker du Alfred Hitchcocks presentasjon av kortfilmene på tv i barndommen, aner du det litt skumle i noen av disse novellene.
Sjangeren kalles grøsser satire, og novellene kan tandere mot hårreisende med sine uventede og skremmende avslutninger.

Samlingen innledes med den morsomme novellen Skjønneren, om en som fusker i veddemål. Den neste Dypfryst skildrer en hjemmeværende husmor og hennes mann som kveles av hennes omsorg.

Vi er på forskjellige steder i novellene, og selv om stilen og språket er gjennomført det samme, tas vi med til vidt forskjellige miljøer.

Lydmaskinen og Den store automatiske diktografen viser tydelig Roald Dahl sin eventyrlige fantasi, og disse novellene ble, i tillegg til tittelnovellen mine favoritter.

Jeg frydet meg da jeg leste samlingen. Jeg passet på å lese hver novelle for seg, og brukte lang tid på boken, noe som gjorde dette til en fin leseopplevelse.

Av og til får en mer enn en ber om når en låner bøker på biblioteket. Inni mitt eksemplar av Et hode kortere lå det et skjønt kjærlighetsbrev fra Kristiane til Jørgen. Sist boken var lånt ut var i 2009 (er det virkelig mulig?) kvitteringen lå også inni boken, og jeg koste meg lenge med å fundere over hvordan Kristiane (og Jørgen) har det nå, hvor gamle de er, og om de husker hverandre :)

Hva er egentlig kreft? av Dr. Sarah Roxana Herlofsen og Nadine Liesse

Hva er egentlig kreft?  er en faktabok rettet mot barn som ønsker å vite mer om hva kreft er for noe. At barn har "lange ører" og får med seg mye mer enn vi voksne ofte tror, er helt sikkert, derfor er denne boken velegnet som støtte til voksne som vil snakke med barn om denne sykdommen som alle kjenner navnet til.

Fra bakpå boken:
Bildeboken "Hva er egentlig kreft?" er skrevet for barn som har noen i familien med kreft eller som er blitt syke selv. Med hjelp av mange fine bilder vil barna få innblikk i kroppen og bli kjent med cellene. 

De kan lese om hvordan cellene blir syke og hvordan vi kan hjelpe kroppen til å bli frisk igjen. Forfatteren har i tillegg samlet mange personlige spørsmål fra barn og barnefamilier som har blitt rammet av kreft. 

Spørsmålene er fordelt i hele boken, og gjennom dem kan barna lese hva andre barn tenker om sykdommen og forhåpentligvis finne svar på mange av sine egne spørsmål. 

Denne boken er mye mer enn en faktabok. Den er en glimrende støtte for de voksne når de skal snakke om kreft med barn. Barn undrer seg, tenker og funderer og spørsmålene de stiller er gjerne bare en brøkdel av de de har inni hodet. Det er viktig av vi voksne tar dette på alvor, og legger til rette for å snakke med barna om sykdommen. De fleste spørsmålene er nok ikke preget av fakta i det hele tatt, men rettet mot hvordan barnet selv skal forholde seg til den syke.

Kan jeg fortsatt kose med min syke bestemor?

Hvorfor har akkurat jeg blitt syk?

Kan jeg bli sint på lillebror, selv om han er syk?

Kan jeg bli som alle andre igjen?

Er det lov å glemme at pappa har kreft innimellom?

Med enkle forklaringer illustrert av artige figurer tar forfatteren oss med på en reise som starter med cellenes betydning for kroppen. På en fin måte forklares hva DNA og kreftceller er, og hvordan noen celler blir syke. Kapitlet om kroppens immunforsvar er godt illustrert med aggressive immunceller, men poengterer også det vi voksne vil anse som innlysende, at kreft ikke er smittsomt.

Forfatteren henvender seg direkte til barnet i denne boken, og relaterer det hun skal fortelle til kjente ting i barnas liv. Hun bruker et lettfattelig språk, hvor mesteparten av fagterminologien er utelatt, men kjente betegnelser som tumor, spredning, antistoffer og cellegift er brukt på en forklarende måte.

Noe av det fineste med denne boken er at barnet bli overbevist om at kreftsykdommen ikke er barnets feil og at barnet ikke kan gjøre noe galt. Den belyser hvordan det er å være det friske barnet, når lillebror har kreft, og at han ikke har bedt om å bli midtpunktet for alles oppmerksomhet. Vi voksne får også tips om hvordan barn kan involveres på en positiv måte. Det ligger jo i deres natur å ville hjelpe til, og når mor eller far er syk er det et naturlig behov for dem å ville gjøre noe.

Dette er en bok jeg håper finner veien til alle kreftrammede familier! Den er ikke trist eller tung å lese, men en positiv og fin inngangsbillett til samtaler med barn. Anbefales på det varmeste!

Forlag: Herosa

Utgitt: 2016

Kilde: Leseeks

Den engelske piken - ny roman av Katherine Webb

Liker du romaner preget av midt-østens mystikk, med den mystiske arabiske ørkenen som bakteppe, da er Katherine Webbs nyeste roman noe for deg.

Forlaget om handlingen:
Året er 1958, og den nyutdannete arkeologen Joan Seabrook reiser fra England til den urgamle byen Muscat i Oman med forloveden Rory. I sin flukt fra smerten etter en personlig tragedie er Joan oppsatt på å dra til ørkenfortet Jabrin og grave opp skattene som skal være gjemt der.
Men Oman er et hemmelighetsfullt land herjet av voldelige omveltninger, og det skal vise seg å være umulig å få tillatelse til å utforske Jabrin. Joans trøst er at hun får møte sin heltinne fra barndommen, den oppdagelsesreisende Maude Vickery.
Møtet med den uvanlige og tilbakeholdne kvinnen endrer alt for Joan. Hun lar seg forføre av det spennende nye vennskapet, og begynner ikke før det er for sent å stille spørsmål ved sine egne handlinger. 


Da Joan skjønner at hun er blitt en brikke i et lumsk spill, må hun prøve å hindre begivenheter hun selv har satt i sving, før de får de frykteligste konsekvenser.
Vil piken som forlot England for å besøke dette vakre, men farlige landet, noensinne finne veien hjem?

Romanen innledes i England i 1939, og jeg luktet andre verdenskrig med en gang. Pussig nok hadde denne starten av historien, som ligger en generasjon før "nåtidshendelsene" i 1958 svært lite å gjøre med resten av handlingen.
Vi tas derimot med tilbake til en historie som starter i 1890, og begivenheter som i aller høyeste grad forklarer Maud Vickerys beveggrunner i nåtid.

I unge Joan Seabrook og den mye eldre Maude Vickery møter vi to eventyrlystne, tøffe damer. Joan lever ut sin rastløshet nå, mens Maude nå er lenket til rullestol og forteller om sine bravader. Begge to fnyser av konvensjonene som prøver å binde dem til hjemmet, og nær sagt, forhekset av ørkenen legger de modig ut på hver sin farlige ekspedisjon i ørkenen.

Katherine Webb er en mester i å legge inn intriger og nesten uoverkommelige problemer i romanene sine, og også her belyser hun tidsriktige utfordringer i begges liv. Hun er en fantasifull historieforteller, men også i denne romanen bygger hun fortellingen sin på faktiske hendelser. Krigen om Jebel i 1958-59 er et bakteppe, med den eksotiske vesirboligen og sultanens styrker som i et farefullt angrep fikk satt Talib, bin Himyar og mennenes deres forsvant fra fjellet.

Historien startet i flere tider i begynnelsen og vi ble fort kjent med en rekke karakterer, så det er bare å holde tungen beint i munnen. Etterhvert blir karakterene tydeligere, og når Joan og Maude møter hverandre går det fort fremover. Språket forfatteren bruker er lettlest og tanderer til morsomt, men hun holder alltid på de historiske formene.

Hva er det, sir Arthur? sa hun. Du ser ut som en selvtilfreds katt. Hun innså at hun etter hvert hadde utviklet en egen tone i sin omgang med menn. Det var en tone som uttrykte en sterk selvsikkerhet som hun nesten aldri følte i virkeligheten, og den var kantet med en ironisk humor som hun håpet ikke ville utvikle seg til bitterhet med årene. 

Joans tur inn i landet opp på det høytliggende platået Jebel Akhdar var spennende lesning, så også Maudes kryssing av Tomhetens hjørne. Utfordringene for kvinner på ekspedisjon er uendelige, siden de stort sett ikke har lov å ferdes noe sted. Allikevel var det de personlige intrigene som fenget denne leseren mest, og jeg jublet stille inni meg når de hver for seg tok rotta på mannfolkene som prøvde å bestemme over dem.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2016

Sider: 428

Kilde: Leseeks

Far og Sachsenhausen av Karin Kinge Lindboe

Tidsvitner til hendelser i andre verdenskrig begynner det å bli få av nå, men med denne lille boken bidrar Steff Kinge (og datteren) med en glimrende skildring fra Sachsenhausen. Anbefales på det varmeste!

Fra bakpå boken:
Dette er fortellingen om Steff Kinge og årene som krigsfange i Sachsenhausen. Den handler om brutalitet, sykdom og nedverdigelse, men også det sterke vennskapet mellom fangene.
Og det som er med på å holde ham oppe, er brevene fra Mia. Håpet om at hun vil vente på ham, til han en dag kommer tilbake.


“Vi satt i hagen i Stavern og far fortalte om krigen. Han snakket mye om den tiden nå nesten bestandig. Jeg vil skrive ned din historie, far, sa jeg. Får jeg lov til det?”


Forlag: Liv
Utgitt: 2016
Sider: 121
Kilde: Leseeks

Boken er kort, og jeg er nær ved å si "takk for det" for det er tøffe ting vi får høre om her. Det at beretningen er, til de grader komprimert, uten at forfatteren for egen regning har prøvd å "pynte" på det, gjør at det føles veldig ærlig og rett på sak.
Jeg hadde ingen grunn til å stille spørsmål ved noe som helst, og jeg levde meg virkelig inn i historien som ble fortalt.

Vi vet at Steff Kinge overlever oppholdet sitt i Sachsenhausen, så det ligger ingen spenning i om han gjør det, men det han opplever er dramatikk nok for meg. Hvordan han ble med i gruppen som ble arrestert av tyskerne, reisen ned, oppholdet og returen er alt beskrevet på en lavmælt måte. Vi tar del i følelsene deres, men det er ikke en vond bok å lese, her er mye latter og samhold mellom fangene.

Vekslingen mellom forfatterens samvær med far i dag, er glimrende og hans skrøpelighet og graden av forvirring bidrar til å gi historien et ekstra nivå.

En dag fikk jeg egen seng, en egen smal køyeseng, der jeg ålte meg inn gjennom en åpning i fotenden. Og jeg fikk en sovepose. Jeg sydde et lommetørkle fast inni soveposen, der hvor jeg hadde hodet, som et putevar, og vasket lommetørkleet hver uke. Det var det eneste rene i køya, ellers ble soveposen stiv av skitt, og hver kveld gled jeg ned på denne blanke skitten, som på en sklie.

Historien er rystende, men et så flott tidsbilde at jeg håper mange får den med seg!

Buzz Aldrin hvor ble det av deg i alt mylderet? av Johan Harstad

Johan Harstad sin debutroman, med den besnærende tittelen Buzz Aldrin hvor ble det av deg i alt mylderet? kom ut i papirformat i 2005. Boken har siden blitt utgitt i flere enn ti land, og i 2011 viste NRK en tv-serie basert på romanen. Jeg hadde ikke fått med meg denne romanen, men slang meg rundt da jeg så at den kom ut som lydbok i disse dager.

Boken er på 633 sider, så det er det mange kaller en murstein. Når en lytter til lydbokversjonen skjønner en at boken er lang, på den rolige og grundige måten handlingen er bygget opp på.
Jeg må med en gang si at jeg er sjeleglad for at jeg fikk Ingar Kristiansen til å lese for meg, for hadde jeg lest selv hadde jeg ikke tatt de kunstpausene som må til for å få fullt utbytte av boken.
Måten han leser på fikk meg etter noen timers lesning til å undre meg over om dette er en ungdomsroman, for det hele fremstår i starten som litt "barnslig".



Hovedpersonen Mathias fra Stavanger, er introvert og litt "treg", og har som største mål i oppveksten å gå i ett med tapetet. Handlingen har en "nåtid" hvor Mathias, er rundt de 30. Han har hatt en kjæreste gjennom flere år, og jobber som gartner. I tilbakeblikk lærer vi om barndommen hans, om foreldrene og de få vennene han faktisk har. Han vil ikke vises, og gjør alt for å unngå oppmerksomhet. Han har mange tanker om hvor bra det er å være nummer to, og her finner vi sammenhengen med Buzz Aldrin.

Når han blir med til Færøyene som lydmann for kameratene som har et band, skifter romanen takt og får en helt annen feeling. Nå kjenner vi Mathias godt, og hans grunner for å gjøre sånn eller slik trengs ikke å males tydelig frem. Jeg liker godt denne delen, jeg liker det som skjer med Mathias og hvordan forfatteren greier å beskrive stemninger og følelser, nesten uten å sette ord på dem. Mathias virker ikke treg og nærmest tilbakestående lenger, men leseren skjønner at han har psykiske problemer.

Skildringene av Færøysk kultur og natur er pirrende, og jeg misunner de som skal på ferie hit med det første. Disse skildringene er godt pakket inn i en hverdagslig handling, så romanen fremstår absolutt ikke som en turisthåndbok. Av grunner jeg ikke skal røpe blir Mathias på Færøyene en stund.

Vi får aldri vite helt konkret hva det er med ham, og hvorfor han er som han er, men vi lærer mye om hvordan det er å leve med psykiske utfordringer og også om følelser rundt det å greie å ta imot råd og hjelp. Vennene han får på Færøyene har også sine historier, og spesielt Carl sin historie fra Srebrenica-massakren i 1995 var vond å lytte til.

Når boken nærmer seg slutten speedes tiden opp litt, og når den avsluttes er Mathias rundt de 50. Da er vi ikke lenger på Færøyene, og spørsmål og problemstillinger som har blitt introdusert blir avrundet på en troverdig og fin måte.

Boken er godt skrevet, til tider så glimrende at jeg sukker fornøyd. Den er medrivende, på den måten at jeg unnskylder meg, og går ut på tur når jeg streng tatt ikke behøver, bare for å snike meg til noen timer til med Mathias, ja da fenger boken skikkelig.

Romanen har et månelandings- eller astronauttema, men dette er mer en rød tråd og en assosiasjonstrigger enn en handling. Av forfatterens andre bøker har jeg bare lest den prisbelønnede ungdomsromanen Darlah, en bok som i mye større del har sin handling knyttet til opphold på månen.

Les gjerne BokbloggBerits flotte omtale av boken!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2016 

Lyttetid: 19 timer og 15 minutter

Kilde: Anmeldereksemplar 

Mennesketyvene av Robert Wilson

Mennesketyvene er den tredje boken om kidnappingskonsulent Charles Boxer. Jeg hoppet rett inn i serien på bok to, Dere finner meg aldri, og likte den godt. Den første boken heter Den største straffen.

Forlagets presentasjon:
I løpet av 32 timer blir seks barn av svært rike familier kidnappet i London. Kidnapperne er profesjonelle og ekstremt godt organisert. De hevder de ikke krever ikke løsepenger, men vil ha 25 millioner pund per barn til å starte med.

Familiene til barna leier inn kidnappingsekspert Charles Boxer. Han unner ingen å oppleve det samme som han selv opplevde da hans egen datter forsvant. Han er villig til å strekke seg langt, om så utenfor loven. Samtidig blir det hele overvåket av Storbritannias etterretning. Foreldrene som er rammet, har mektige forbindelser over hele verden, og ikke alle er like lovlydige.

Kidnapperne vil ikke si hva som er målet deres, og Charles Boxer jobber i blinde. 


Siden det ikke ble noe krim i april, så jeg frem til å ta fatt på Mennesketyvene. Jeg kjøpte Stealing people da jeg var i London i mars, så denne gangen hadde jeg ambisjoner om å lese vekselvis på norsk og engelsk. Det endte med at jeg ga den engelske pocketutgaven til min mann, og vi samleste i stedet for.

Robert Wilsons krimserie, og også denne boken er av det klassiske slaget. Hovedpersonen Charles Boxer kan se tilbake på en broket fortid, både når det gjelder yrkesvalg og privatliv. I denne boken har han en kjæreste Isabel, og også en ekskone han fremdeles har kontakt med, både gjennom deres felles datter Amy og profesjonelt.
Historien er tett knyttet opp til Boxers familie, siden Amy jobber for faren og blir venninne med datteren til en av de savnede menneskene.
Den andre hovedpersonen i boken er ekskona til Boxer og mor til Amy, Mercy Danquah. Hun arbeider i politiet og har en lederrolle i jobben med å finne de kidnappede menneskene. For å smøre enda tjukkere på, blir for sikkerhetsskyld hennes lugubre og hemmelige kjæreste Marcus Alleyne også kidnappet.

Mennesketyvene har sin handling både i det nære og kjære, men storpolitikk, CIA, MI6 og MI5 er også involvert i en forrykende historie som  inneholder kidnapping, smugling, langing og dealing med både våpen og narkotika.

Persongalleriet er stort, men ikke vanskelig å holde styr på. De mange bakgrunnshistoriene til alle de kidnappede gjør handlingen mangfoldig, og etterhvert kan leseren begynne å danne seg et bilde av hva det er som foregår. Karakteroppbyggingen er spennende, og spesielt hemmeligholdelsen av forholdet mellom Mercy og Marcus gjør det spennende.

Underveis i lesingen ble jeg distrahert av et par andre bøker som presset på, og da Mennesketyvene hadde blitt liggende halvlest en uke, var det tungt å ta fatt igjen. Den var en smule langdryg etter første halvdel, for de kidnappede forble kidnappet og de forskjellige som skulle finne ut av hva kidnapperne ville og hvor disse bortførte menneskene opphold seg tok sin tid. Det ble litt for mye snakking etter min smak, og jeg syntes spenningen avtok mot slutten.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2015/på norsk 2016

Sider: 432

Kilde: Leseeksemplar

Treskulpturer og annet gøy - søndagstur i Bergen sentrum

Når en legger søndagsturen til de sentrale deler av Bergen, er det ikke vanskelig å spotte gode objekter for kameralinsen. I dag skulle jeg oppsøke 4-5 utgaver av katte-streetart og samtidig svinge innom treskulpturene, som i år er utstilt langs Store Lungegårdsvann.

Bilen ble parkert på Bystasjonen, og første del av turen gikk opp Kalfaret mot gamle Hansa fabrikker, hvor en av kattene skulle ha tilhold. Denne katten fant jeg ikke, men jeg brukte mye tid på å studere de flotte villaene i denne delen av Bergen. Pleiestiftelsen for spedalske besøkte jeg også, til tross for alle de bøkene jeg har lest om lepra, om DC Danielsen som styrte stiftelsen og Dr. Gerhard Armauer Hansen som forsket her, har jeg ikke vært innom dette bygget som er på imponerende 1249 kvadratmeter.

Området rundt gamle Hansa fabrikker har for lengst blitt pusset opp til boligformål, og det er skikkelig fint her. Noe gatekunst av en katt fant jeg ikke, men la turen videre mot Store Lungegårdsvann hvor jeg ville se årets utstilling av treskulpturer.

Utstillingen har vært plassert på forskjellige steder i Bergen, men her rundt vannet passet den veldig godt. Skulpturene ser skrøpelige ut, med sine tynne pinner, men de er solid skrudd sammen, og publikum er velkommen til å gå gjennom dem, og klatre på dem.

Disse var nesten litt magisk å se på

Stilig hva? Likte godt at de plasserte denne akkurat der, kanskje det ikke var tilfeldig?

Når en følger turstien langs vannet kommer en forbi et flott krigsminnesmerke. I oktober 1944 ble en Lancaster ND 332 skutt ned her hvor minnesmerket sto. Det var en australsk skvadron og hele besetningen på seks ble drept. Det får meg til å undres over hvor mange fly tyskerne greide å skyte ned over Bergen...

Denne kulen treffer du på på runden rundt Store Lungegårdsvann

Det er ufattelig at det har blitt skutt ned fly over denne fredelige byen

En flott badenymfe ved pilarene til broen

Nygårdsparken

Kaffebrenneriet har en god atmosfære og utstrakt urtedyrking utenfor

Endelig har Bergen fått bysykler, her utenfor Cornerteateret. Så dem flere steder på runden min i dag

Vel, vel... min tur videre mot Møhlenpris gikk fredelig for seg. Nygårdspaken er ryddet for narkomane, og fremsto i dag som en nydelig, om enn noe våt perle. Jeg fortsatte opp på høyden på Menneskerettighetenes plass, alltid et fint sted å besøke, med en av mine favoritter innen gatekunst på veggen.

Kunstverk på Møhlenpris signert Vest

Musèhagen ligger rett ved siden av, og her er det alltid lurt å ta seg tid. Til tross for regnet var blomstringen nydelig, og jeg fikk også tatt et bilde av Armauer Hansen, som var en av grunnleggerne av Naturhistorisk museum, som ligger her.
Streetart var ikke det jeg hadde i tankene inne i hagen, men da jeg kom hjem leste jeg at nettopp her har det kommet opp et skikkelig kult kunstverk, så turen må gå tilbake hit med det første! Bergen har et blomstrende gatekunstmiljø, og mange flotte sider på fb en kan følge. Her er den i Musèhagen:
https://www.facebook.com/AFKstreetart/

Herfra gikk jeg bort til Johannes kirken og ned "Spansketrappen", denne trappen som etter å ha vært en skam i mange år, nå fremstår som et vakkert kunstverk, men flotte fliser, blomster og vannkunst.

Turen min tilbake til bilen skulle gå gjennom Kong Oscarsgate og Marken, for her skulle disse kattene jeg var på jakt etter være. Jeg så ikke noe til dem, bortsett fra den store jeg tok bilde av i går.

Byste av Armauer Hansen i Musèhagen 

Fontene i Musèhagen

På vei fra Møhlenpris

Ved Menneskerettighetsplassen

Dette verkret av Yatzy hadde jeg ikke sett før - på høyden

Fontene med fart i på toppen av Spansketrappen

Den nydelige trappen

Ingen ungdom som styrte Beffen i dag heller...

Den japanske elskeren av Isabel Allende

Isabel Allende har skapt seg et velkjent navn som forfatter, men skulle jeg nevnt noen av hennes titler hadde jeg ikke kommet lengre enn Åndenes hus. I en alder av 74 skriver hun fremdeles romaner, og Den japanske elskeren, som kom ut i fjor, er den siste i rekken.

Forlaget om handlingen:
Unge Alma Belasco blir i 1939 sendt fra et Polen i nazismens skygge til sin velstående onkel og tante i San Francisco. Her treffer hun Ichimei, den stillferdige sønnen til familiens japanske gartner. Uten at noen omkring dem merker det, gryr en øm kjærlighet mellom Alma og Ichimei, men etter japanernes angrep på Pearl Harbor blir de to brutalt revet fra hverandre.
Flere tiår senere, da Almas lange og begivenhetsrike liv går mot slutten, blir pleieren Irina kjent med den eldre kvinnen og barnebarnet hennes, Seth. Sammen finner Irina og Seth en rekke mystiske gaver og brev som er blitt sendt til Alma i årenes løp.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2015/på norsk 2016

Sider: 345

Kilde: Leseeksemplar

Romanen er ikke bare en nydelig kjærlighetshistorie, men også en flott skildring av livet til japanerne i USA i tiden rundt andre verdenskrig. Skjebnen til de amerikanske japanerne er et spennende kapittel i krigshistorien, som jeg så vidt har vært innom tidligere. Etter å ha lest denne romanen, frister det å forfølge tema enda litt.

Det japanske keiserrikets overraskelsesangrep på Pearl Harbor i desember 1941 ødela atten skip fra den amerikanske marinen, kostet to tusen fem hundre mennesker livet mens tusen ble såret, noe som førte til at nordamerikanernes isolasjonistiske innstilling ble snudd på under tjuefire timer. President Roosevelt erklærte Japan krig, og bare noen dager senere erklærte Hitler og Mussolini, som far allierte med Den oppstigende sols rike, krig mot USA.

Vi møter to sterke kvinner i denne beretningen, to kvinner som ved starten av livet fikk utdelt dårlige kort. Heldigvis møter de mennesker som tar seg av dem, og livene deres tar en annen og mer positiv vending. Romanen er skrevet i nåtid og er noenlunde kronologisk, så handlingen er lett å følge med på. I tilbakeblikk og via brevene som er datert på forskjellige tider utfylles bakgrunnshistorien som inneholder troverdige tidsbilder, og ikke minst en kjærlighetshistorie i lys av datidens propaganda og bakvaskelser.

Når vi beveger oss bort fra krigsårene, bærer romanen mer preg av hendelsene i Almas liv. Forfatteren har en litt gåtefull stil, og holder hele tiden tilbake informasjon om karakterene sine, slik at den nerven som finnes, blir holdt ved like. Allende bruker et pent språk, som passer til karakterenes stand og tiden historien er satt i. Intrigene i romanen har noe litt "oppkonstruert" ved seg, men hun greier å holde på min oppmerksomhet boken ut.

Har du lest noe annet av Isabel Allende, og hva er din favoritt?

Vakre Bergen......

Den nydelige hagen foran Lepramusèet

Forrige helg var det løp opp Løvstakken, hvor rekordmange deltok. Selv var vi i Lærdal og føk opp Storehaugen, så i dag var det gøy å være med på sidelinjen når bergenserne skulle forte seg FløyenOpp. Jeg var som alltid ute i god tid, og fikk anledning til å fotografere den vakre byen vår, før løperne satte igang.

Før jeg gikk hjemmefra i dag fikk jeg greie på at noe kunstnerisk hadde foregått i Kong Oscarsgate. Heldigvis var C215 sitt verk lettere å lokalisere enn de forrige gatekunstverkene jeg har leitet etter. Bare et lite obs: se høyt opp når du kommer til den indiske restauranten! Jeg presterte å gå rett forbi, men ikke så galt at det ikke er godt for noe, da fikk jeg også sett det vakre treet foran Lepramuseet.

Blodfersk streetart i Kong Oscarsgate 

Bergen bugner av blomster

Dette treet på vei opp til Fjellveien, tar jeg bilde av hvert år :)

Statsraad Lemkuhl 

Ingen bilder fra løpet denne gangen, det er grenser for hvor mange bilder av svette løpere som får plass i en litteratur og kulturblogg :)  - god helg alle sammen!!

Fortielsen av Jørgen Jæger - kommer ut 26 mai!

Følger du Jørgen Jæger sin serie om Ole Vik og Cecilie Hopen i Fjellberghavn, vet jeg at du går og tripper etter å få tak i neste utgivelse. Jeg er en av de heldige som har fått lese den litt før lanseringen, og jeg kan berolige deg med at du trygt kan skru opp forventningene.

Forlagets introduksjon til handlingen:
Noen ganger er det for mye som må skjules! Fortielsen starter der megasuksessen Monster slapp. Cecilie Hopen er i Drammen for å finne ut hva som har skjedd med samboeren Bernhard. Har han forsvunnet frivillig, eller har det skjedd noe kriminelt? 
Når drammenspolitiet ikke vil hjelpe Cecilie i jakten på svar, kommer Ole Vik for å hjelpe til. De vikles inn i et nettverk av grov menneskehandel og prostitusjon, og alt snører seg til når Cecilie blir fengslet mistenkt for drap. 



Forlag: Juritzen
Utgitt: 26 mai 2016
Sider: 463
Kilde: Forhåndseksemplar

I denne niende boken i serien får vi mange svar på spørsmål som har hengt litt umerkelig igjen fra de forrige bøkene. Slutten var faktisk så avklarende og endelig at jeg ble ikke lite nervøs for at JJ skal forlate disse karakterene sine. En bekreftelse på at nye episoder er på vei, mottas med takk, for denne serien blir bare bedre og bedre.

Det handler mye om Cecilie og Bernhard denne gangen, faktisk så mye at jeg ikke fikk tid til å irritere meg over at etterforskerne blir involvert i sin egen etterforskning. (Min personlige hangup...) Spørsmålet som skulle besvares, "hva er det med Bernhard?" var et jeg virkelig ville ha svar på, og selvfølgelig pakker forfatteren svaret på spørsmålet pent inn i 463 sider med spenning.

Selv om både tidligere lensmann Ole Vik og overbetjent Cecilie Hopen ved Fjellberghavn politikammer, ikke har ansvar for etterforskningen det handler om denne gangen, så er de delaktige hver på sin måte. I denne boken er vi nemlig ikke i Fjellberghavn, men i Drammen, og det er politikammeret her, og etterhvert Kripos, som står for etterforskningen.

Det er en fryd å følge med på udugeligheten til politiinspektør Gunnar Berg og flere av de andre i Drammen, som presterer å fengsle Cecilie og la alle andre bevis i saken stå uutforsket. Mer vil jeg ikke røpe, for her er det mange overraskende vendinger og geniale fremstøt som holder spenningen ved like. Boken er ikke makaber eller ekkel på noen måte, men det er absolutt ikke noen "kosekrim".

Jeg liker godt at Jørgen Jæger stiller spørsmål ved menneskesmugling, og i romanform belyser hvordan dette kan gå for seg. Det er viktig å ta vare på de som kommer hit, enten det er på den ene eller andre måten.

Liker du god krim har du med denne serien nå ni bøker å boltre deg i. Det kan føles som et langt lerret å bleke å skulle starte på bok en, så jeg vil anbefale deg å la det stå til og hoppe inn i serien der du føler for det. Monster som kom ut i 2015 har nå kommet i pocket, så da bør jo sommerkrimmen være sikret :)

Rekkefølgen:

Skyggejakten

Kameleonene

Dødssymfoni

Blodskrift

Karma

Stemmen

Ridderkorset

Monster

Fortielsen

Andre bloggere om Fortielsen: Artemisias verden, Bokbloggeir, I Bokhylla

Gutt - fortellinger fra barndommen av Roald Dahl

Forfatteren poengterer selv, aller først i boken at dette IKKE er en selvbiografi, for selvbiografier er jo full av kjedelige detaljer. Vel, denne boken er langt fra kjedelig, så han har muligens helt rett.

I historien om seg selv forteller Roald Dahl om sin oppvekst frem til han var ferdig med all skolegang. Noe av det han forteller om er hendelser som har gjort inntrykk på ham, og som har formet ham som menneske. 

I boken snakker forfatteren direkte til leseren, og det er viktig å ikke glemme at boken er beregnet på barn. Språket er deretter, men Roald Dahl har alltid hatt en oppmerksom og respektfull måte å snakke, både om og til barn på, så det er fint også for oss voksne.

Han begynner med å fortelle om sin far og mor, om hvordan de havnet i Cardiff og om hva faren gjorde gode penger på. 


Deretter får vi høre lystige og ikke fullt så lystige historier fra da han gikk i barnehagen og på skolen. Det var gøy å høre om det store musekomplottet mot den sure Mrs. Pratchett i godtebutikken. Rektoren Mr. Coombes var også en skrekkinngydende person i Roald Dahls liv, som med stokken sin, slo seg inn i hukommelsen til den lille gutten.

Denne skoleerfaringen skal følge ham gjennom hele livet også i kostskolen han gikk på de siste årene. Når han var klar for universitetet og fikk valget mellom Oxford og Cambridge valgte han ingen av dem, men forlot skolesystemet til fordel for en spennende jobb.
Målet var å finne et firma og et yrke hvor han helt sikkert ble sendt utenlands. Utforskertrangen var stor, han ville gjerne lære og fly og han ville gjerne til Afrika, men den første turen hans ble til Newfoundland.

Hver sommer fra han var fire til han ble sytten reiste hele familien på sommerferie til Norge. Alle barna snakket norsk, og turene til Tjøme hver sommer, står i hans minne som den reneste idyll. Slutten på denne beretningen er ikke akkurat idyllisk, for da har han som ung mann blitt RAF flyger, krigen er brutt ut og han flyr bombefly.

Har du lyst å bli kjent med Roald Dahl er dette et fint sted å begynne. Boken er beregnet på barn, men for å danne seg et bilde av forfatterens oppvekst er dette en fin bok å lese. Han skriver på en måte som drar leseren inn i handlingen, og det er ikke vanskelig å se for seg det han forteller om. Siden jeg har lest noen av de fantastiske historiene hans i det siste, var det lett for meg å kjenne igjen enkelte av menneskene fra hans fortid, med karakterer i bøkene hans.

Foto: Gyldendal sin side

Gratulerer med nasjonaldagen alle sammen!

Håper alle har hatt en fin 17 mai feiring. Vi fikk ikke organisert noen tur i år, så vi var strandet her hjemme i dag. Da er man enten med eller ikke med, og siden Sondre for en gangs skyld hadde dress og finsko, valgte vi å busse til byn og se på livet. Jeg smøg meg inn i bunaden, og trippet forsiktig avgårde til bussen. Heldigvis hadde noen gode venner holdt av bord til oss på en restaurant midt i ruten for prosesjonen, så vi fikk med oss stemningen uten å stå oss skakke på fortauskanten.

Været var ikke noe å skryte av med sine 7 grader og evinnelige yr som aldri ga seg. Da hovedprosesjonen var slutt, gikk vi en liten runde før vi busset hjem, hoppet i joggebuksen og spiste rømmegrøt.

Ingenting er som Bergen på 17 mai, med sin fantastiske hovedprosesjon med buekorps, russetog, barnetog, tulletog og sitt folkehav.  Her er et menneskemylder uten like, alle har pyntet seg og bortsett fra noen russ som ser i kryss, er her ingen fyll og spetakkel. Ekstra gøy er det å se cruiceturistene som tilfeldigvis er innom Bergen i dag, med store, forbausede øyne og enda større smil. Gratulerer med dagen alle sammen!

Et folkehav foran Den nationale scene i formiddag

Blomstene står på sitt aller fineste, og var sikkert lykkelig for det første regnet på mange uker

En av mange fine biler på geledd i toget i dag

Ikke akkurat bauekorps, men gjester fra Scotland

Etter hoveprosesjonen var det kapproing på Vågen - her er vinnerne!

Se disse tøffingene i dress på vannscoter! 

Noen aktive dager i Lærdal - Galdane rundt og Kongeveien

Et knippe glade bergensere på topptur i Lærdal

Motbakkeløpet StorehaugenOpp lokket oss til å tilbringe pinsehelgen i Lærdal. Når vår gode venninne Elisabeth ønsket oss velkommen til å bo i hytten hennes, ble helgen perfekt. Om ikke dette var nok, ble vi på kvelden invitert på grillfest med gode venner, bare en liten kjøretur unna Lærdal.

Morgenen pinseaften var det kaldt i Lærdal, men turen opp til 908 moh. gjør at en får blodpumpa igang, så det var ingen som frøs. Jeg stilte i morsjonsklassen og gikk (med nummer på brystet) opp litt før de andre, så jeg kunne være klar med bjelle og fotoapparat når løperne kom opp. Stemningen var stor, og siden vi tilbrakte morgentimene sammen med vinneren av løpet Stian Angermund-Vik, visste vi at han var selvskreven vinner, med ambisjoner om å sette ny pers.

Morgenstund - med Stian på slak line 

Turen jeg brukte i underkant av to timer på (tusletempo...) brukte Stian 30,18 på - det er bare å bøye seg i støvet.
Sondre stilte i gutter 15 klassen, og fikk komme opp på podiet for å hente seg en pokal til odel og eie.

Borgund stavkirke

Dagen etter var vi klar for tur og kultur. Elisabeth er lommekjent i området, og viste oss to rundturer med mange kulturelle innslag.
Først parkerte vi ved Borgund stavkirke. Herfra går det flere turveier med historisk sus. Den bergenske postvei Vindhelleren, ble først bygget i 1793, en bratt vei med stigning på 1:4, som snirkler seg i krappe svinger oppgjennom dalføret. Veien ble bygd om i 1843, men også denne utgaven ble for bratt for hest og kjerre. Ingeniørkunsten er imponerende, hvor murene på yttersiden noen steder er opp mot 12 meter.

Sverrestigen er ferdselsstien som opprinnelig lå her, en trasè som Kong Sverre brukte, da han red gjennom Lærdal med følget sitt i 1177.

En nydelig tur som passer for alle

Bakken er så bratt at hest og vogn har problemer med å komme seg opp her

Familien hilser på selveste kongen 

Da vi kom ned til Borgund igjen, lånte vi avtredet i besøkssenteret før vi kjørte det lille stykket frem til der vi parkerte for å gå Galdane rundt. Dette er også en rundtur hvor vi først gikk litt langs den gamle riksveien 630. Etter å ha krysset elven, vandret vi på nydelig sti langs elven, forbi gården Galdane, som nå holdes vedlike med støtte fra Norsk kulturminnefond, og har mange interessante oppslag om gårdens historie. Denne turen er preget av nydelig kulturlandskap, med bosetninger fra den tiden hvor de fant seg ly under klippefremspring. Runden på 8,7 km har mange oppslag med informasjon, den er lett å gå og virkelig en tur verdt å få med seg.

Gården Galdane som er nydelig ivaretatt og en god kilde til norsk kulturhistorie

Gravdalsmuren, en mur som gjør veien farbar mellom to dype juv (se på det flotte underlaget...)

Oppslag som dette er det mange av langs ruten, dette handler om Den bergenske postvei

Har du lyst og anledning til å strekke på beina i Lærdal, så anbefaler jeg begge disse turene. Selv håper jeg å komme tilbake til Lærdal 15 oktober og delta på Galdane rundt 2016.