Året er 1958, og den nyutdannete arkeologen Joan Seabrook reiser fra England til den urgamle byen Muscat i Oman med forloveden Rory. I sin flukt fra smerten etter en personlig tragedie er Joan oppsatt på å dra til ørkenfortet Jabrin og grave opp skattene som skal være gjemt der.
Men Oman er et hemmelighetsfullt land herjet av voldelige omveltninger, og det skal vise seg å være umulig å få tillatelse til å utforske Jabrin. Joans trøst er at hun får møte sin heltinne fra barndommen, den oppdagelsesreisende Maude Vickery.
Møtet med den uvanlige og tilbakeholdne kvinnen endrer alt for Joan. Hun lar seg forføre av det spennende nye vennskapet, og begynner ikke før det er for sent å stille spørsmål ved sine egne handlinger.
Da Joan skjønner at hun er blitt en brikke i et lumsk spill, må hun prøve å hindre begivenheter hun selv har satt i sving, før de får de frykteligste konsekvenser.
Vil piken som forlot England for å besøke dette vakre, men farlige landet, noensinne finne veien hjem?
Romanen innledes i England i 1939, og jeg luktet andre verdenskrig med en gang. Pussig nok hadde denne starten av historien, som ligger en generasjon før "nåtidshendelsene" i 1958 svært lite å gjøre med resten av handlingen.
Vi tas derimot med tilbake til en historie som starter i 1890, og begivenheter som i aller høyeste grad forklarer Maud Vickerys beveggrunner i nåtid.
I unge Joan Seabrook og den mye eldre Maude Vickery møter vi to eventyrlystne, tøffe damer. Joan lever ut sin rastløshet nå, mens Maude nå er lenket til rullestol og forteller om sine bravader. Begge to fnyser av konvensjonene som prøver å binde dem til hjemmet, og nær sagt, forhekset av ørkenen legger de modig ut på hver sin farlige ekspedisjon i ørkenen.
Katherine Webb er en mester i å legge inn intriger og nesten uoverkommelige problemer i romanene sine, og også her belyser hun tidsriktige utfordringer i begges liv. Hun er en fantasifull historieforteller, men også i denne romanen bygger hun fortellingen sin på faktiske hendelser. Krigen om Jebel i 1958-59 er et bakteppe, med den eksotiske vesirboligen og sultanens styrker som i et farefullt angrep fikk satt Talib, bin Himyar og mennenes deres forsvant fra fjellet.
Historien startet i flere tider i begynnelsen og vi ble fort kjent med en rekke karakterer, så det er bare å holde tungen beint i munnen. Etterhvert blir karakterene tydeligere, og når Joan og Maude møter hverandre går det fort fremover. Språket forfatteren bruker er lettlest og tanderer til morsomt, men hun holder alltid på de historiske formene.
Hva er det, sir Arthur? sa hun. Du ser ut som en selvtilfreds katt. Hun innså at hun etter hvert hadde utviklet en egen tone i sin omgang med menn. Det var en tone som uttrykte en sterk selvsikkerhet som hun nesten aldri følte i virkeligheten, og den var kantet med en ironisk humor som hun håpet ikke ville utvikle seg til bitterhet med årene.
Joans tur inn i landet opp på det høytliggende platået Jebel Akhdar var spennende lesning, så også Maudes kryssing av Tomhetens hjørne. Utfordringene for kvinner på ekspedisjon er uendelige, siden de stort sett ikke har lov å ferdes noe sted. Allikevel var det de personlige intrigene som fenget denne leseren mest, og jeg jublet stille inni meg når de hver for seg tok rotta på mannfolkene som prøvde å bestemme over dem.
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2016
Sider: 428
Kilde: Leseeks
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar