Det er heldigvis ingen som trenger meg av Liv Marit Weberg

Noe eller noen må ha pirret min nysgjerrighet nok til at jeg stilte meg i kø på eBokBib. Da jeg begynte å lese ante jeg derfor ikke hva jeg gikk til, og det var først da jeg hadde lest ferdig det gikk opp for meg at dette er en bok beregnet for barn/ungdom (12-15).

Forlagets presentasjon:
«Jeg lever i beste velgående. Dessverre. Jeg bare lever og lever og lever»

Det begynner bra, men snart innser jeg-personen i «Det er heldigvis ingen som trenger meg» at det skal mer til enn en kjæreste for å bli et vellykket menneske.
Nå skal hun prøve alt. Hun bestemmer seg for å knekke koden til det sosiale spillet alle snakker om. 
Fra nå av skal hun være akkurat som alle andre.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2015
Sider: 167
Kilde: eBokBib


Det er heldigvis ingen som trenger meg er en fri fortsettelse på forfatterens debutroman fra 2014 Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til, som hun fikk Kulturdepartementets litteraturpris for. Jeg har ikke lest den første boken, men vil påstå at det ikke forringet opplevelsen av denne siste.

Jeg-personen i boken forblir navnløs, så hun får hete Jeg her også. Hun bor i Tromsø med kjæresten, og de jobber begge i hans tantes dyrebutikk. Det tårner seg litt opp for henne og med ett flytter hun hjem til mor sør i landet. Mor har latt en ny kjæreste flytte inn på rommet hennes, så det går ikke lang tid før Jeg flytter på hybel i Oslo, og får seg jobb i dyrebutikk der.

I Oslo møter hun Yasmin som hun har gått på skole med, og speilet opp mot henne blir plutselig Jeg en raring av dimensjoner. Hun går fra å være sær og litt hjelpeløs til å bli følelsesløs og forvirret. Romanen får et snev av selvhjelpsmanual over seg, når Yasmin etterhvert kommer med mange gode tips for hva som er normalt og hva Jeg må si og gjøre. Vi får tips om BSU sparing og om hvordan unge kan komme seg inn på boligmarkedet, og her begynner jeg å ane at dette ikke er en roman for voksne.

Også viser det seg bare, på alle kanter, at jeg ikke kan snakke i det hele tatt.
   Det er bare så pinlig.
   Det er som om jeg skulle ha gått rundt hele livet med buksesmekken åpen, eller enda verre, gått rundt hele livet fullstendig naken.
   Det er faktisk det jeg har gjort.

Jeg har følelsen av å leve et unødvendig liv. Hun liker ikke noe, foretrekker ikke noe fremfor noe annet og har ingen mening om noe er pent eller stygt. Hun er ikke dum så hun legger bevisste strategier for å virke mer selvsikker og kunnskapsrik, enn det hun føler seg. Hun ser på de andre og tilegner seg fakter og væremåter som er helt unaturlig for henne, men hun ser at det er det som skal til for å virke normal.

Jeg er helt utslitt av pinlighet når Roy endelig betaler regninga. 
    Du vi`kke være med hjem da? sier han når vi har kommet oss ut av restauranten, han stiller seg altfor nærme og legger en slags arm over skulderen min. 
Jeg blir langt stivere enn en stokk. Jeg føler at jeg får tusenvis av åreforkalkninger i løpet av et sekund.

Her var et par morsomme frekvenser, faktisk mer enn et par, men stort sett så var det fascinerende å krype inn i hjernen og følelseslivet til en som er så forskjellig fra en selv. Forfatteren skriver godt, og jeg merker at jeg ikke greier å formidle sjargongen og eller belyse hvorfor jeg-personen er så spesiell.

Jeg fant ingen bloggomtaler av boken, bare noen ungdommer som har skrevet om den på Uprisen.no og de var ikke særlig fornøyd. Uansett er dette en bok jeg vil anbefale videre, kanskje ikke til 12-13 åringer men de som er litt eldre.