Fjellturer og ferieturer

onsdag 27. januar 2016

Den tomme stolen av Vikram Kolmannskog

Fortellinger fra gestaltterapi er undertittelen til denne boken. Dette er sakprosa, og fortellingene forfatteren formidler stammer fra hans kontakt med sine egne pasienter. Jeg er ingen fagperson, og har lest og uttaler meg om boken som en interessert menigmann, intet annet.

Forlaget om boken:
Gjennom disse terapifortellingene ser vi hvordan både lidelse og lindring er mulig. Med økt oppmerksomhet og gjennom dialog kan vi oppleve mer av oss selv, den andre og verden. Vi blir helere. Og nettopp det er en god definisjon på «helse», å bli helere.
Mange vil kunne ha en interesse av denne boken. Som fortellinger om fenomener i dagens norske sinn og samfunn retter den seg mot et allment publikum. I tillegg fungerer den som en introduksjon til gestaltterapi for alle nysgjerrige, så vel som en fagbok for terapistudenter og mer drevne terapeuter.

Forlag: Flux
Utgitt: 2015
Sider: 219
Kilde: Leseeks

Min motivasjon for å lese denne boken var at jeg ville lære mer om hva en gestaltterapeut gjør som er forskjellig fra andre yrkesgrupper som arbeider med mennesker.
Forfatteren Vikram Kolmannskog bruker seg selv og sine erfaringer som utøvende gestaltterapeug, når han skal formidle hvordan denne terapien fungerer. Han gir virkelig av seg selv her, på en måte bare virkelig modige mennesker gjør, og etter jeg har lest boken vil jeg nesten si "takk for turen", for jeg føler virkelig vi har vært ute på en reise.

Det å gi av seg selv og dele sine egne spontane følelser og tanker i relasjon med "pasienten" er vel essensen av hva gestaltterapi dreier seg om. "Gestalt" betyr meningsfull helhet, og det er den oppmerksomme, dialogiske tilnærmingen terapeuten bruker for å styrke klientens oppmerksomhet.

Gestaltterapeuter bruker sine egne metoder og teorier, og måten de bruker kropp og bevegelse helt bevisst for å få løst opp i traumer, appellerer til meg. En paradoksal endringsteori som den under, sier mye om hvordan denne tilnærmingen til menneskets psyke utmerker seg fra andre teorier.

Endring skjer når man blir hva man er, 
ikke når man prøver å bli noe man ikke er. 

Mange av oss stresser voldsomt, og er preget av flink-pike syndromet hvor ansvar, innbilt eller reelt er en del av stresset. Når vi deler det engelske ordet opp og leser "response - ability", altså muligheten eller evnen til å respondere, gir denne innsikten meg en enorm aha-opplevelse.

Jeg skal ikke prøve å forklare med få ord det Vikram Kolmannskog har brukt en hel bok på å formidle, men anbefaler gjerne denne boken videre både til vitebegjærlige lekmenn som meg selv, men også til de av dere som arbeider med mennesker på denne måten.

Boken er delt inn i forord, en forklarende innledning og deretter 8 klientsamtaler med påfølgende kommentarer. Det var i løpet av disse eksemplene jeg begynte å forstå hvordan en gestaltterapeut jobber og har fått stor respekt for måten de utfører arbeidet sitt.
Han kommer inn på tema som stress og utbrendthet, om overføring av mønstre og traumer i generasjoner, utroskap og overgrep. Vi er med innenfor murene i et fengsel og får også føle hva mobbing og homofobi kan gjøre med et ungt menneske.

I dag viser forskning fordelene av selvmedfølelse fremfor selvfølelse. Å styrke selvfølelsen kan føre til mer selvopptatthet i negativ forstand og er lite robust i motgang. Det ligner med andre ord narsissisme. Styrket selvmedfølelse derimot kan bidra til økt medfølelse, også med andre og er mer stabil i både oppturer og nedturer.

I boken til Vikram Kolannskog nevner han flere ganger zen-mesteren, forfatteren og fredsaktivisten Thick Nhat Hanh. Hans bok Hvert skritt er fred som kom på norsk i 1996 er en av mine hyppigst leste bøker, selv om den har stått i hyllen en stund nå. 

Jeg sender en takk til Vikram for at han  minnet meg på denne boken, som skal leses på nytt i uken som kommer. 



1 kommentar:

  1. Jeg har bestemt meg for å pløye gjennom alt jeg kommer over vedr asperger syndromet, og kan se at det er en jobb som ikke er gjort på denne siden av 2016. jeg er etterhvert blitt mærmest pårørende (ikke familie)til en ung mann med denne diagnosen. etter som hans foreldre nærmest har gitt opp,og ikke orker ha noe med dette å gjøre.

    SvarSlett