Den femte dykkeren av Hogne Hongset

Nordsjødykkerne var med på å skape den velstanden vi i Norge nyter godt av. Det var en tøff jobb, med livet som innsats, noe de aldri ble tilstrekkelig kompensert for. I 2009 frikjente Høyesterett de norske myndighetene i striden med dykkerne. Det er et veldig interessant bakteppe Hongset har i denne thrilleren sin - anbefales på det varmeste, også til deg som ikke leser krim!

En loslitt, gammel mann truer seg inn i VG`s nyhetsredaksjon, og viser frem et brev han vil ha trykt på forsiden av VG. Etter å ha fått forsikringer fra redaksjonssjefen om at det vil bli trykt, skyter han seg selv foran øynene på alle som er til stede. Teksten han vil ha på trykk nevner en dødsulykke på 70-tallet som har blitt holdt skjult, og det er denne ulykken som er utgangspunktet for plottet i denne historien.

Samtidig blir vi kjent med Arve Meyer. Han er etterforsker i Økokrim, men det er som sønn av en tidligere nordsjødykker han utfører sin etterforskning. Når hans mor dør, arver han noen dagbøker, hvor faren har dokumentert livet sitt som nordsjødykker. Werner Meyer tok livet av seg da Arve var 15 år, noe Arve tok tungt, og aldri helt har forsonet seg med. Nå benytter han sjansen til å finne ut mer om farens dødsfall.

Det var 5 dykkere som var involvert i ulykken 32 år tidligere, og disse stifter vi nærmere bekjentskap med. To dødsfall som har blitt avskrevet som selvmord blir sett nærmere på, og snart har politisjef  Melvin Bertheussen en sak å jobbe med.
Heldigvis har han den supersmarte, initiativrike og ultrapositive studinen sin å støtte seg til. En godt brukt klisjè ja, men det må påpekes at det kun var fremstillingen av studenten Grete Varhaug jeg reagerte på som noe velbrukt.

Har du plukket opp denne boken fordi du interesserer deg for dykking, eller nordsjødykkernes historie, så får du masse innsikt i dette. Det meste av "fagstoffet" er samlet i de ti dagbøkene som Arve etterhvert leser. Dette er merket i kursiv og egne kapitler, så det er lett å hoppe over, hvis du heller vil holde trykket oppe.
Jeg syntes det var spennende å lese om trykkfallsyke, dekomptabeller og hvor brutalt dype dykk er på leddene. Hogne Hongset ser også med et skråblikk på den spede starten av det norske oljeeventyret, noe som kan få enhver til å spinne i gang noen etiske tanker.

Alle kapitlene er godt merket med tid og sted, så selv om vi befinner oss på forskjellige steder og det er flere handlingstråder involvert, er det ikke vanskelig å henge med. Den femte dykkeren er ikke en krim hvor løsningen på gåten ikke blir røpet før på siste side. Vi vet hvem som er synderen, men dette har ingenting å si for action nivået. Her er det dramatikk til tusen!

Hongset har tjue år bak seg i oljebransjen, blant annet ti år som informasjonssjef i Statoil. Det er tydelig at han har blitt inspirert til å skrive, for alle fire bøkene han har gitt ut etter han ble pensjonist har sitt bakteppe i oljelobbyens hemmeligheter.

Forlag: Hobi

Utgitt: 2015

Sider: 391

Kilde: Leseeks

Kvikksand en erindringsbok av Henning Mankell

Den nylig avdøde Henning Mankell har et betydelig forfatterskap bak seg. Kvikksand som kom ut nå i høst ble påbegynt etter Mankell hadde fått kreftdiagnosen, og her deler forfatteren med leseren, sine tanker om hva det innebærer å være menneske.

Romanen er satt sammen av mange anekdoter hvor forfatteren fra ulike synsvinkler belyser evighet og udødelighet. Kapitlene er korte, og skiller historiene fra hverandre, noe som gjør boken lett og lese. Han tar oss med på reiser i tid og til fremmede kulturer som f.eks. Kreta og Hagar Qim-tempelet på Malta. Han forteller om oppdagelsen av forhistorisk kunst som ble skapt 1300 generasjoner tilbake, og tidsspennet går fra istid til mulig ny istid og dreier seg om hundretusen år.
Henning Mankell har levd et langt og innholdsrikt liv, og i denne boken illustrerer han sin egen, men også menneskehetens iboende nysgjerrighet og kraft til å ville forstå det som skjer rundt oss. Vi presenteres for hvordan man gjennom livet bygger seg et palass for minner men også etterhvert benytter seg av glemselens rom.


Temaene er mange i denne boken og spenner så vidt som pest, krig og krigsveteraner, Uri Geller og røntgen, og nær sagt, selvfølgelig er forfatteren innom hvor viktig lesing og skriving er for menneskene.

Handlingen drives av et forløp som utvikler seg, men kapitlene kunne godt vært stokket om på, uten at det hadde gjort så mye. Hvert kapittel starter med en innledning, gjerne bare en setning som sier noe om ham selv og hans liv. Dette gjør nytten som et springbrett til de refleksjoner han har tenkt å by på i kapitlet. Her er ingen overveldende spenning eller dunkle hemmeligheter i denne boken, men ser du på den som en lavmælt avskjed fra en elsket forfatter, vil du nok sette pris på det du leser.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2015

Sider: 346

Kilde: Leseeksemplar

Bror din på prærien av Edvard Hoem

Leste du Slåttekar i himmelen vet jeg at du også kommer til å lese denne. Jeg valgte å høre den første boken, og forfatteren leser så bra, at det var ikke tvil i min sjel om at jeg ville høre Bror din på prærien også.

Forlaget om handlingen:
Eilert Knutsen er berre seksten og eit halvt år gammal da han går om bord i dampskipet i Kristiansund med kurs for Amerika. På kaia står far hans, slåttekaren Knut Hansen Nesje, blinda av tårer. Seks veker seinare bankar Eilert på døra hos tante Gjertine i Day County, Sør-Dakota.
Eilert er ein vakker ung mann, godt over seks fot høg, og jentene i det nye landet ser ikkje vekk, dei set snarare blikket rett på han. Da han kysser den dragande Jenny Mortenson, er det både med sterk lyst og frykt for å bli bunden. Han forsøker å la arbeidet styre han.

Det skal kome ei stor og gjennomgripande omvending i Eilerts liv, som om han har vore på feil spor. Etter tolv år som fri arbeidshand i Sør-Dakota, Minnesota og Wisconsin, bryt han opp – på same måten som 50 000 andre nordmenn – og startar på den lange reisa til Albertaprærien i Canada. Han tar land ved Hesteskoen i Donalda hausten 1905.
Heime i Norge ser Nesje at åra går, og han uroar seg for om han nokon gong skal få sjå sonen sin att i dette livet.

Eilerts møte med sin stolte og egenrådige tante Gjertine blir ikke sånn som han hadde tenkt seg. Hun lider av depresjon, og tar ikke imot den unge gutten på den måten han hadde forventet. Heldigvis vet Eilert råd, og mannen hennes Ole vet å lytte til gode råd.

Handlingen veksler mellom det som skjer hjemme hos far Knut i Rekneslia og Eilerts liv i Amerika, og senere i Canada. Eilert er en gudfryktig ung mann, som når han kommer til Amerika, holder både jenter og festivitas på en armlengdes avstand. Han tenker seg om både en og to ganger hver gang han skal ta et valg, noe som fører til at han blir en ensom ung mann. Etterhvert blir han lei av seg selv, og når tiden kommer for at han skal "ta land" på Albertaprærien begynner det å haste med å finne seg et koneemne. Heldigvis dukker Marta opp på bakeriet han jobber, og ting ordner seg.

Vi får mange skildringer av hvordan en må forholde seg for å skaffe seg gård og grunn. Spesielt godt likte jeg å høre om hvordan Eilert bestilte møbler, før han bygget hus.

Eilerts liv i Amerika byr på mange utfordringer, men det er hjemme i Norge den største dramatikken oppstår. Her tar vi del i livene til mor og far, Serianna og Knut Nesje, som begynner å bli gammel. Av søsknene til Eilert hører vi ikke så mye om halvbroren Hans og søsteren Kristine.  En bror skaper brudulje når han rømmer landet, etter å ha blitt innkalt til førstegangstjeneste. Yngstemann, Anton Edvard ble i forrige bok satt vekk til onkelen, finsnikkaren som ikke fikk noen egne barn. I denne boken er han snart voksen og føler for å reise ut, i stedet for å bli værende hos de to gamle på den lille gården bak fjellet.

Et av de fineste avsnittene er når førsteslåttekar Nesje litt ufrivillig blir pensjonert, 65 år gammel. Da tvinger arbeidsgiveren ham til å legge ljåen på hyllen, for Jervelgården har kjøpt maskiner til å gjøre arbeidet som han har gjort et helt liv.

Romanen er fylt av tro og tvil, sorg og glede, savnet av barna som har flyttet vekk og tristhet over at ingen vil overta gården, som Nesje endelig blir eier av. Til tross for at handlingen går litt i moll, er det en positiv roman med fremtidshåp. Handlingen er bygget rundt faktiske hendelser i Edvard Hoems slekt, så personer og stedsnavn er plassert korrekt og i rett årstall.

Edvard Hoems formidable måte å lese på passer så godt til handlingen at denne vil jeg anbefale deg på det sterkeste å høre. Han leser fort og med ganske lite tonefall, men dette er helt perfekt. Måten han leser alle de amerikanske benevnelsene på, bidrar til den autistiske følelsen en får når en lytter til denne boken.

Det er ikke bare jeg som er begeistret, se bare her:
Sukkerrør, Kleppanrova og BokBloggBerit

Forlag: Lydbokforlaget

Boken: Oktober

Utgitt: 2015

Lyttetid: nesten 12 timer

Kilde: Lytteeksemplar

Hvite jenter kan ikke synge blues av Martine Johansen

Året nærmer seg slutten og superlesere rundt omkring leser norske forfattere for harde livet, så vi skal få mye å velge mellom når vi skal stemme frem de beste bøkene til Bokbloggerprisen for 2015. Det var bloggeren Lukten av trykksverte som tipset om boken, og heldige meg fant den ledig på eBokBib.

Forlagets introduksjon av boken:
Hvite jenter kan ikke synge blues er en energisk og heltent roman om June, en musiker uten spillejobber, som legger ut på reise i Europas storbyer med en gitar og farens LP-samling i bagen. Her møter hun kunstnere, dagdrømmere, idealister og fatalister som alle er på leting etter lykke. Romanen beskriver kunstens og de nye generasjoners Europa. Og forener blues, beatpoesi, ungdommelig frustrasjon og togturer med et røft språk.

Forlag: VigmostadBjørke
Utgitt: 2015
Sider: 274
Kilde: eBokBib


For en utrolig herlig roman, og en debutant attpåtil! De kjappe og velplasserte replikkene gjør at en får lyst å notere sitater på hver annen side. Selv om min oppvekst minner lite om June sin, er mange av følelsene som beskrives gjenkjennelig til tusen.

På toppen av fjellet ved en liten kafè som har utsikt langt forbi båtens fortøyning, blir vi servert et måltid italienerne stolt kaller lokal spesialitet. Vin og vann følger måltidet og styrker barnetroen. Vin helles i glassene våre fra en blåmalt keramikkmugge, og vi skåler høylytt. Spiser focaccia og pesto som får meg til å sette spørsmålstegn ved det jeg har kjøpt hos bakeren hjemme i Norge.

At vin og vann på en italiensk cafè styrker barnetroen har jeg selv erfart, så jeg smiler fornøyd når jeg følger June videre på hennes ferd til Paris, Berlin og Amsterdam. Det er ikke for å besøke storbyer hun har pakket gitarvesken på ryggen og lagt i vei, men i en søken etter å forstå bluesen inni seg selv.

Har du ingenting å si?
Det er tydelig at han egentlig ikke ønsker at jeg skal si noe mer. Han trenger en utvei, og jeg er villig til å gi ham en.
Nei, jeg har ikke det, svarer jeg.
Man skal aldri la en sjanse til å holde kjeft gå fra seg.

Det handler om å trenge hverandre og om å være lite materialistisk men emosjonelt sulten. June er en udisiplinert gatemusiker uten ambisjoner, noe som ikke plager henne, men irriterer kjærestene hun etterhvert møter. Penger er av og til et tema, men aldri et problem. June lever fra hånd til munn, og selv om hun av og til føler seg likestilt med jukeboksen i hjørnet, greier hun å overleve på spillingen sin.

Romanen har et hendelsesforløp som følges kronologisk, men via tilbakeblikk, minner og lengsler lærer vi June og kjenne, og forstår mer og mer av hvor hun kommer fra. Slutten som indikerer hva som hender med June er glimrende, og summer egentlig opp den ferden vi har vært med på.

Hvite jenter kan ikke synge blues er absolutt en bok jeg vil anbefale deg å titte nærmere på, og en roman jeg kommer til å nominere til Bokbloggprisen 2015.

Haruki Murakami - Hør vinden synge og Flipperspill, 1973

Haruki Murakami har gitt ut en mengde romaner, hvorav 15 stykker er oversatt til norsk. Mange av romanene hans er bejublet av publikum, og han har skaffet seg en solid fanskare. Mellom permene i denne boken finner vi to kortromaner som ikke har vært gitt ut på norsk tidligere. Romanene som han kaller "kjøkkenbordromaner" var skrevet i 1979 og 1980 og i forordet til boken, forteller forfatteren litt om hvordan de ble til.

Forlagets beskrivelse:
I tiden rundt og etter studiene tilbringer den navnløse fortelleren og vennen hans Rotta tiden på Jay’s Bar i hjembyen. De drikker øl, hører låter på jukeboksen og snakker om litteraturen, livet og om jenter. Noen år senere jobber fortelleren som oversetter og bor sammen med to identiske tvillinger som brått har flyttet inn. Han hjemsøkes av minnet om et tidligere forhold og om et helt spesielt flipperspill som ikke vil slippe taket.

Allerede i disse fascinerende debutbøkene møter vi mange av de temaene Murakami er blitt så kjent for, som ensomhet, oppvekst og studentliv, men også jazz, amerikansk litteratur, matlaging og ung kjærlighet. Bøkene kombinerer det velkjente nære og underfundig murakamiske med en frisk og fri og ungdommelig holdning til livet og skrivingen.

Hør vinden synge og Flipperspill, 1973 utgjør første og andre del av den såkalte «Serien om Rotta», som ble avsluttet med Sauejakten og Dans dans dans. Dette er obligatorisk lesning for alle Murakami-lesere og tilhengere av nyskapende, moderne litteratur.

Det er sjelden jeg setter så stor pris på et forord som jeg gjorde da jeg hadde lest de 10 nyskrevne sidene, Murakami spanderte på oss i denne boken. Jeg har lest både Kafka, 1Q84 og den siste Fargeløse Tsukuru, men kom til kort da jeg skulle prøve meg på Sauejakten og Dans dans dans. Når jeg nå ser at disse to kortromanene er opptakten til de to sist-nevnte bøkene, skjønner jeg hvorfor denne boken virket så kjent.

I forordet forteller Murakami om hvordan han arbeidet seg frem til skrivestilen han etterhvert har blitt så kjent for, og det hjalp meg på en måte til å forstå ham bedre. Han er tro til stilen sin i alle romanene jeg har lest, kanskje bortsett fra Fargeløse Tsukuru, som jeg vil betegne som litt mer "normal".

Livet raser forbi, og ingen av oss klarer å holde noe av det igjen.

  - Det er slik vi lever livene våre. 

Denne gangen vil jeg i liten grad gå inn på handlingen i de to kortromanene. De har et snev av oppvekstroman over seg, men de strekker seg over for få år, til at en egentlig kan kalle dem det. Hverdag, er det mye av i Hør vinden synge. Jeg-personen røyker og drikker mye øl på Jay`s Bar, og når han ikke snakker med bestevennen Rotta eller innehaveren på baren, tenker han dype tanker.
Det skjer ikke så mye i romanen, og etter en har fulgt den røde tråden rundt mange avledninger er det plutselig slutt. Han er grei og sier det som det er med et enkelt "med dette slutter egentlig historien min", før han gir oss en enkel oppsummering av hva som skjedde etterpå, og vi føyses videre til neste historie Flipperspill, 1973.

Da jeg våknet, lå det to jenter i senga mi, en på hver side av meg. De var tvillinger. Det var ikke første gangen jeg våknet med jenter i senga, men tvillinger var en  ny opplevelse, må jeg innrømme.

Denne historien har også mange små fortellinger i seg, men den har allikevel en strammere regi enn den forrige. Jeg-personen starter et oversettelsesbyrå sammen med en venn, og arbeidet her, sammen med skildringer av hverdagslivet med tvillingene preger hans del av historien. En liten bihistorie er den om flipperspillet, som en innskutt bisetning kommer den mot slutten av romanen, uten å gjøre så mye av seg, på underfundig Murakami-vis.

Den andre delen er Rottas historie. Han lever et ensomt liv, og denne gangen er det han som holder Jay med selskap i baren. Han finner etterhvert ut at han må bryte opp og flytte fra byen, men han kvier seg for å si det til Jay.

Stillhet. Hva ville være igjen når de ytre lagene ble skrellet av? Rotta visste ikke. Stolthet? Han lå på senga og stirret fra den ene hånda til den andre. Et menneske kunne ikke leve uten stolthet. Men å leve bare på stolthet var en nedslående tanke. Veldig nedslående.

Det var spennende å lese Murakamis første bøker, og tenke på at han allerede helt i starten av sitt forfatterskap hadde et så stødig grep om pennen. At han har sin helt egen måte å skrive på, er helt sikkert, og jeg anbefaler gjerne denne boken videre!

Tusen takk til Beathe for boken! Jeg fant ingen andre bloggomtaler om boken, så skrik ut om du har skrevet om den!

Forlag: Pax

Utgitt: 1980/på norsk 2015

Sider: 277

Kilde: Gave fra Beathe

De skyldige av Odd Karsten Tveit - om konflikten i Midtøsten

Konflikten i Midtøsten betegnes som "alle krigers mor", og i denne mursteinen av en bok gir Odd Karsten Tveit oss sin fremstilling av hva som skjedde og hva som har pågått helt frem til i dag.

Forlagets introduksjon:
Det handler om Israels kriger og palestinernes kamp for hjemlandet, en kamp som også flyttet seg til Europa og Norge. I boken fortelles historier om skjult og åpent samarbeid mellom nordmenn, israelere og palestinere.

Odd Karsten Tveit har mer enn noen annen norsk utenriksreporter fulgt det dramatiske konfliktspiller i Midtøsten på nært hold. Gjennom flere tiår har han skaffet seg et enestående kontaktnett på alle sider av frontene, spesielt i Israel, Palestina og Libanon. I De skyldige beskriver han fortrolige møter og samtaler med politiske og militære ledere, etterretningsfolk på alle nivåer, militsledere og attentatmenn – og deres ofre.

Vi ser også konflikten gjennom blikket til norske og amerikanske diplomater og etterretningsfolk, fra Lillehammer-drapet til Oslo-prosessen og senere. Han har samlet og analysert et enormt kildemateriale og gir oss både de dramatiske øyeblikksbildene og de lange linjene i konflikten, i freds- og krigsdiplomatiet. For alle med et minimum av empati er dette sjokkerende og tøff lesning.

For meg som er et helt vanlig menneske som kan skille mellom rett og galt, er det vanskelig å ikke fordømme israelerne for det de har gjort. Odd Karsten Tveit beskriver i denne boken først og fremst det politiske spillet, men har også noen hjerteskjærende skildringer av de tusenvis av palestinere som på noen timers varsel ble fordrevet fra hjemmene sine. Etter 6 dagers krigen i 1967 ble 12 000 palestinske innbyggere deportert fra det nyreformerte området Vestbredden.

* Oljeberget har fått sitt navn etter de flotte olivenlundene som var der
* Det er 10 minutter å gå fra Oljeberget til Getsemane have
* Tempelhøyden er viktig både for de kristne, jødene og muslimene
* Kong Hussein av Jordan byttet på 60-tallet ut ordet palestiner
   med ordet araber i alle skolebøkene

Boken som er på over 1000 sider, gir oss mange detaljer rundt konflikten og urolighetene. Mange kjente navn fra 60- og 70-tallet dukker opp, og det er ikke vanskelig å få frem bilder fra barndommen av reporteren, der han sto og snakket om flykapringer og gisseltaking.

Det er sikkert de færreste av oss om vil påstå at de vet alt om denne konflikten, jeg for min del fikk mange aha-opplevelser da jeg leste. En sånn liten ting som medvirkningen til nabostatene, Jordan, Kuwait, Egypt, Syria og Saudi Arabia, var det veldig interessant å lese om.

Vi får høre om piggtråd, minefelt og barrikader, om okkupanter men også KGB agenter, CIA spioner og MI6. Og selvfølgelig FN-observatører og Sikkerhetsrådet.
Norge sin medvirkning kommer også frem i lyset, og verken Haakon Lie, luringen Martin Siem hos Aker Mek. eller den, den gang ganske så naive handelsministeren vår Kåre Willoch, slipper fra det med all ære i behold.

Odd Karsten Tveits kompetanse på dette feltet skinner kraftig igjennom, og selv om ingen detaljer er uteglemt (mine ord) så dveler han ikke unødig ved hver hendelse. Han trekker heller ikke sine egne følelser og meninger nedover hodet på leseren, men lar denne selv ta til seg og tolke, etter beste evne.

Boken er lang og detaljert, og ble i drøyeste laget for meg. Du bør være politisk interessert hvis du skal ha glede av 1000 samfulle sider med detaljer om konflikten. Nå skal det sies at jeg er en utålmodig leser som alltid har bøker liggende på vent, så kanskje det var det som fikk meg til å skumme litt innimellom. Mye bok for pengene får du i alle fall!

Forlag: Kagge

Utgitt: 2015

Sider: 1000!

Kilde: Leseeks

Vennskapets pris av Kjell Askildsen - en novellesamling

Vennskapets pris er forfatterens syvende novellesamling. Jeg har ikke stiftet bekjentskap med den 85 år gamle Kjell Askildsen før, og det er kanskje ikke rart siden det er 19 år siden hans siste utgivelse.

Forlagets presentasjon:
De fleste av de 12 novellene i samlingen er skrevet i årene 1998–2004. Forfatteren forfølger sine motiver i en rekke nye variasjoner, og novellene er preget av skarpe sansninger og stor klarhet.
Kjell Askildsen gir som ingen andre språk til den indre uroen og det uforløste i møter mellom mennesker. Personene i disse novellene beveger seg ofte innenfor fastlagte mønstre, som betraktere eller under oppsikt av andre, fanget i uutholdelige eller uavklarte situasjoner, uløste samtaler og øyeblikk av plutselig innsikt, stillhet eller konfrontasjon.

Novellene har det til felles at de skildrer møter mellom mennesker. Ofte er jeg personen navnløs, så den modne stemmen til innleseren påvirker meg til å tenke at hovedpersonen er en tilårskommen mann. Terje Holtet Larsen leser forøvrig fint, med passe mye innlevelse og i et greit tempo.

Alle novellene er lavmælte og ærlige, men det forekommer like ofte et snev av humor eller ironi i bunn av handlingen. Konrad T besøker sin far, en mann tar bilder, for deretter å gå inn i motivet. Willy Hassel får øye på en person i skogen, for å etterpå ikke finne ham igjen. Innfallsvinklene er veldig forskjellige, og det er fantastisk at han greier å si så mye med så få ord. Noen historier føles litt ubehagelig, mens andre er snodig. Vi er innom erotikk, ensomhet og løgn og bedrag, så jeg opplevde denne samlingen som variert, selv om novellene har den samme grunnfølelsen.

Noen novelleforfattere har en tendens til å la slutten komme brått og med en uventet vri. Askildsen avrunder sine noveller på en forståelig måte, som gjør at leseren finner fotfeste før neste historie.

Noen tolker min dårlige hukommelse for navn for manglende interesse

Det røde huset må være den novellen jeg likte best. Her var det en nerve jeg ikke fant i de andre 11 novellene, og bildet av den tafatte mannen var ekstra sterkt her. Novellene er i det hele tatt sterkt preget av tilårskomne menn som lever litt i sin egen boble. 

Kjell Askildsen er hyllet som etterkrigstidens største prosaforfattere i Norge. Jeg er veldig glad for at 85 åringen har gitt ut denne novellesamlingen, så også jeg fikk øynene opp for ham, selv om det spørs om jeg kommer til å dykke inn i forfatterskapet hans. Askildsen debuterte med en novellesamling i 1953, og har siden det 15 utgivelser til på samvittigheten, flest novellesamlinger men også fem romaner, hvorav en av dem har blitt filmatisert.

Marianne med bloggen Ebokhyllami har også skrevet om boken (les også starten på blogginnlegget!) Gleder meg til å lese omtalene til Beathe og Anita, som jeg vet har lest Askildsens bok.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2015

Lyttetid: 1 time og 42 min.

Kilde: Lytteeksemplar

Agnes Ravatn besøkte Åsane bibliotek i går

Det er ikke hverdagskost at mitt lokale bibliotek inviterer til forfattertreff. Da Agnes Ravatn vant Bokbloggerprisen 2013 var jeg tilstede da hun mottok prisen, så jeg har "truffet" henne en gang før, men den gang varte bokbadingen bare i 10 minutter.

Agnes Ravatn og Charlotte Myrbråten 

Gårsdagens møte varte adskillig lengre. Hun ble intervjuet av litteratur- og teaterviter Charlotte Myrbråten, som hadde forberedt seg grundig uten å ta høyde for Ravatns lange og fyldige svar. Møtet ble uformelt og hadde nesten et litt "hjemme hos" preg over seg, hvor forfatteren bød på seg selv i akkurat store nok doser til å fryde publikum. 

Ja, for vi var en god del som møtte opp, og sammen humret oss gjennom en time med prat om humor, litteratur og kjønn i skjønn forening. Etter en rask introduksjon av forfatterskapet til Agnes Ravatn fortalte hun hvorfor hun etter 8 år i Oslo har tatt med seg mann og baby og flyttet tilbake til Hordaland. Gården de har bosatt seg på i Valevåg, har vært i hennes manns familie siden hans tippoldefar, og her har Agnes tenkt å finne tilbake til sine røtter, som hovedpersonen i Fugletribunalet også gjorde. Selv om Agnes poengterer at hun flytter på landet, mens Allis i boken hennes flykter. Etter å ha sett den meget erotisk ladede teateroppsetningen valgte jeg å ikke dvele mer ved at Allis "er" Agnes. 

Agnes Ravatn fortalte at hun er en lettdistrahert person som trenger å være frakoblet. Etter å ha lest hennes lille "selvhjelpsbok" Operasjon sjølvdisiplin, føler jeg at jeg kjenner henne litt, og nikker anerkjennende til hennes behov for å skrive for hånd. Ja, for hun gjør det, skriver alle bøkene sine for hånd, før hun "fører inn" på pc`en. For å ikke la seg distrahere, og fordi den kreative høyre hjernehalvdelen jobber mye bedre når den utformer bokstaver enn når den trykker på taster. It makes sense!

Humor var et tema som ble diskutert mye. Agnes Ravatn har et skråblikk på verden i alt hun skriver, hvor tvisyn og ironi i tekster gjør samme nytten som salt i maten. 

Hun liker ikke å bli forespurt om å bidra med tekster fordi hun er kvinne, til og med en morsom kvinne eller fordi hun "er" nynorsk for den saks skyld. Da hun lo litt oppgitt av folk som sier "jeg merket nesten ikke at det var nynorsk" når de beskriver språket hennes, følte jeg meg litt truffet. Jeg vet jeg har sagt det, men var spent da jeg sjekket omtalen min av Fugletribunalet, om jeg faktisk har skrevet det også. Det er godt ment Agnes, for det er mange bergensere som aldri i verden ville lest en bok på nynorsk, og når du har greid å "omvende" meg, unner jeg andre den samme gleden.

Det var veldig interessant å høre hvordan hun jobbet seg frem til Ikkje, langdiktet hun skrev i forbindelse med stemmerettsjubileet. Hun har, det jeg kaller et sunt forhold til feminisme, og det er artig å høre henne snakke om disse tingene. 

Hun fortalte oss også om sitt pågående prosjekt, en bok om Einar Økland som nå er hennes nabo i Valevåg. De har kjent hverandre i 7 år, og etterhvert vil det bli en bok ut av samtalene dem imellom. 

Takk for besøket Agnes, med 2 timer og 20 minutter på kystbussen til Bergen, så håper jeg du kommer snart tilbake! 

Slipp hold en ungdomsroman av Heidi Sævareid

Denne boken hadde jeg ikke tenkt å lese, og det på grunn av temaet. Suspension er en del av handlingen, og det hadde jeg aldri trodd det kunne bli god litteratur utav. At boken er nominert til årets Bragepris gjorde meg nysgjerrig, og heldigvis ga jeg etter, for denne ungdomsromanen ville jeg ikke gått glipp av. Om jeg ville kjøpt den til min 15 år gamle datter er jeg mer i stuss over.

Forlaget om handlingen:
Mari og Torger har vært sammen lenge. Hun vet ennå ikke helt hvor hun har ham. Han er litt for opptatt av å vite hvor
han har henne. Hvordan kan Mari komme tilbake til den hun var før? Hvor langt kan hun gå for å sprenge nye grenser?
Og går det an å overgi seg til noe uten å gi opp hele seg?

«Du er så pysete», hvisker han og klemmer hånden min. Jeg rister på hodet for meg selv, det er ikke sant. Det er mange ting jeg ville prøvd som han aldri ville gjort.

Bevissthet skapes aldri uten smerte 

- Carl Gustav Jung

Mari studerer søm og design, driver med yoga og kler seg i litt uvanlige gevanter. Faren er død og moren bor i Stavanger, så hun bor i kollektiv i Oslo sammen med to jenter og en gutt. Gutten Oliver lever også litt på siden av normalen, siden han er en kraftig tatovert veganer som driver med suspension.
Torger er kjæresten til Mari og han er av den straighte sorten. Mari kjenner på at hun faktisk er ganske kontrollert av Torger som er et ryddig skolelys som alltid bruker hjelm og er mye sammen med familien sin.

Første del av romanen byr på mange kontraster. Mari liker yoga mens Torger vil at hun skal jogge, han streber etter 6`ere, mens hun tar det mye mer med ro, hun er rotete mens han har alt på stell. Det er jo dømt til å gå skeis, men det er ikke før Mari møter August, det går opp for henne hvor ulike hun og Torger er.

August er kompissen til Oliver som Mari bor med. Han driver i likhet med Oliver med suspension, og når Mari møter ham blir hun fascinert av denne litt mørke gutten og aktivitetene han driver på med. Detaljene rundt dette skal du få oppleve når du leser boken, jeg vil bare røpe at det har med kroker i huden og heisemekanismer å gjøre. Fordommene er mange mot dette, og det får Mari merke når venninnene hennes hører hva hun har "rotet seg bort i".

Romanen handler om å pushe grenser, om rastløshet og om å spørre seg selv hva det er som gir frihetsfølelse? Boken er absolutt velskrevet, og selv om den er beregnet på ungdom på 15+, så engasjerte den også meg, som er betydelig eldre.

Språket er ikke utpreget ungdommelig, selv om enkelte uttrykk forekommer som jeg ikke bruker. Handlingen er ryddig og logisk oppbygget, noe som gjør romanen lett å lese. Suspensionmiljøet er skildret på en overbevisende måte, så jeg føler at jeg har fått utvidet min horisont, etter å ha lest denne boken. Romanen anbefales på det varmeste, og er den boken jeg heier på til Brageprisens barne- og ungdomspris.

Forlag: Mangschou

Utgitt: 2015

Sider: 230

Kilde: Leseeks

Oppdageren - tredje bok i Harlan Cobens trilogi for barn/ungdom

Harlan Coben er en amerikansk forfatter som skriver krim og thrillere med et litt maskulint snitt. Jeg har lest serien hans om Myron Bolitar, og når han for noen år siden kom med første bok i en serie hvor hovedpersonen er Myron sin nevø, kunne jeg ikke motstå fristelsen.

Forlagets beskrivelse:
Det er gått åtte måneder siden Mickey så faren død i en trafikkulykke. Det har vært en tid preget av løgner, mørke hemmeligheter og ubesvarte spørsmål. Samtidig har Mickey andre problemer. 

Vennen Spoon er på sykehuset, Rachel greier ikke bestemme seg for om hun vil være sammen med ham, og basketball-laget hater ham. Og så er det Ema som plutselig forteller at hun har en kjæreste på nettet, at han er forsvunnet, og ber Mickey om hjelp.


Mickey og vennene trekkes stadig dypere inn i mysteriene rundt Abeona Shelter. De risikerer livet for å finne svarene - inntil det sjokkerende klimakset da Mickey endelig får vite sannheten om faren.

Harlan Cobens lange erfaring som forfatter gjør trilogien om Mickey Bolitar til en serie som preges av godt håndverk. Plottet er gjennomtenkt og handlingen fortelles på en måte som danner tydelige bilder av hva som foregår. Spenningen bygger seg opp i hver bok, og selv i de to første bøkene Beskytteren og Jægeren blir avslutningen gjort på en ordentlig måte.
Det er ikke før i Oppdageren at det store spørsmålet om hva faren til Mickey egentlig drev med, får sitt endelige svar.

Mickey har selskap av vennene Spoon, Rachel og Ema som hver for seg har problemer å stri med. Mickey selv har levd et omflakkende liv sammen med foreldrene sine, og prøver fortvilet å vinne innpass i basketballmiljøet på skolen. Faren ble drept for 8 måneder siden, og etter det gikk moren i frø og er innlagt på institusjon. Mickey er bitter på onkel Myron for hendelser i deres fortid, men søker seg forsiktig nærmere onkelen, den eneste familien han har.

Tematikken i romanen tar for seg tilhørighet og selvbevissthet, noe som skinner gjennom akkurat passe sterkt. Måten boken er skrevet på tilsier en målgruppe på 10+, både gutter og jenter. Handlingen er tydelig, kanskje i overkant tydelig for meg som er voksen, men tatt i betraktning at det er skrevet for barn så er det greit. Jeg vil påstå at bøkene er av ypperste kvalitet, og medrivende til tusen, så jeg anbefaler dem gjerne videre!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2015

Lyttetid: 8 timer og 17 min.

Kilde: Lytteeksemplar

Bipolar Superstar fortalt av Bipolar Superstar

Forfatteren bak pseudonymet Bipolar Superstar, Stig Mass Andersen, er selv bipolar, men ser på utfordringen som en resurs. Til daglig spiller han konserter og holder foredrag om livet sitt som bipolar. Boken ser, ved første øyekast, ikke ut til å være et seriøst innslag om en alvorlig lidelse, men la deg overraske du også, du vil ikke angre.

Forlaget om boken:
Dette er den styggvakre historien om Oliver og hans liv med bipolar lidelse. Oliver tror han er en superstjerne, en artist for de store arenaene. Vi møter ham for første gang da han legges i håndjern av politiet på Telenor Arena, hvor han, som han selv forklarer, forbereder seg til kveldens konsert med bandet sitt AlligatorX.

Hendelsen resulterer i innleggelse på psykiatrisk avdeling, men alt er ikke bare negativt. Her møter Oliver Elin, og romanen tar form av en kjærlighetshistorie med vage grenser mellom virkelighet og mani, sinne og redsel, glede og sorg. Men mest av alt handler romanen om viktigheten av å slippe andre mennesker innpå oss, og stå skulder til skulder.


Det er ikke tvil om at jeg flirte litt i skjegget da jeg begynte å lese, men etterhvert skinte alvoret gjennom, og jeg ble mer tankefull enn fnisete.

Når historien starter jobber Oliver som ordrebehandler, og noe skjer på jobben som kommer til å følge ham videre. Han bor sammen med en kjæreste som går fra ham, og når bandet hans skal være oppvarmingsband for CC Cowboys og han ikke får hilse på vokalisten i bandet, sa rakner det helt for ham. Han er en superstjerne helt inn i margen, og skjønner ikke hvorfor ikke alle andre behandler ham som en.

I del to tar vi noen steg tilbake og vi får høre om hvorfor han har så dårlig forhold til sine foreldre, og vi får også høre litt om broren Kai som er død. Oliver ser for seg scenarioer, som for ham er reelle, og han blir forvirret av andre menneskers reaksjoner.
Så går han på en smell. Det ene fører til det andre, stressnivået og forvirringen øker dramatisk og via Legevakten havner han på psykiatrisk klinikk.

Her er mange herlige passasjer i teksten, en av de såre som jeg likte godt var reaksjonen til Oliver når mammaen leste opp det Fredrikstad Blad hadde skrevet om konserten deres. Noe så hjerteskjærende, og jeg kjente at jeg ville reagert akkurat sånn som han gjorde, jeg også.

Oliver føler seg hudløs og kraftløs, han ytrer tankene sine høyt, noe som fører til uheldige situasjoner. Han er redd og føler seg forfulgt og konspirasjonsteoriene begynner etterhvert å hope seg opp. Det er ikke fritt for at boken som begynte morsomt og gikk over i noe tankefullt, ender som en stor parodi. Jeg har litt kjennskap til sykdommen, uten at jeg vil påstå at jeg kan så mye om den, men avslutningen på romanen, gjorde at det virkelighetsnære bildet av en som er bipolar, på en måte forsvant.

Romanen byr på to alternative slutter, og forfatteren råder leseren til å lese den ene eller den andre. For meg var det naturlig å lese begge to, og gjorde meg selvfølgelig opp en mening om hvilken som var best, uten at jeg skal røpe hva jeg syntes.

Er du interessert i å lese om menneskesinnet, og vil velge deg en bok som på en måte ufarliggjør sykdommen, så er dette absolutt boken for deg.

Forlag: Tigerforlaget

Utgitt: 2015

Sider: 266

Kilde: Leseeks

Dagen opp ned - en bok for de aller minste skrevet av Martine Grande

Det er en egen kunst å skrive barnebøker med swung over. For oss som jobber i barnehage er det gull verdt å finne en bok hvor en fengende historie fortelles med få ord, og bildene er store og talende. Martine Grande sin Dagen opp ned er en sånn bok.

Historien handler om Oda og Ida som er søstre. De er våken om natten og sover om dagen, naturlig nok siden de er flaggermus. En dag våkner lillesøster Ida midt på dagen av noen merkelige lyder. Hun rusker storesøsteren våken, for Oda er alltid stor og aldri redd, mens Ida er aldri stor og alltid redd. 
De flyr ut av hjemmet sitt og ser verden på en motsatt måte. Kaldt er varmt og mørkt er lyst, og nå får de høre at dyrene de bare har sett sove stille, har lyder. 

Når de skal fly hjem stikker en liten jente hodet frem og sier hei! Oda blir livredd, men Ida ble ikke redd. 

Denne boken kan inspirere til mange fine samtaler med små barn som holder på å utvikle språket sitt. Det er lite tekst på hver side, men mulighetene for å utforske er mange. Barna blir kjent med dyrene på bondegården og lydene de lager. Tegningene er enkle men fargene stemmer med virkeligheten, så her kan det øves på farger og antall, når barnet har lært seg navnene på dyrene og lydene deres.
På første og siste side er dyrene avbildet i sjablonger, en fin innfallsvinkel for barn til å gruble seg frem til hvilket dyr det kan være.

Hvis du ikke er vant med å lese på nynorsk, så fortvil ikke. Ønsker du det, er det lett å simultanoversette "as you go". Mesteparten av det som blir sagt når du koser deg med et barn og denne boken, kommer uansett fra deg og barnet, noe som gjør hver gjennomlesing av denne boken til en unik opplevelse. Anbefales for målgruppen 1-4 år.

Tusen takk til Samlaget for leseeksemplar på denne boken, som ble utgitt i 2015.

Pasta og Pizza - en helt spesiell bok om italiensk matkultur

Boken er ført i pennen av Dag Tjersland, Christian Brun og Margrethe Fosterud. Førstnevnte er utdannet servitør, vinkelner og kokk, og har vært restauranteier siden han var 24 år gammel. Har du besøkt Skur 33 Trattoria di Mare som åpnet i 2014 har du vært i en av hans restauranter.
Det er fotograf Christian Brun som har tatt de flotte bildene i boken, mens  grafisk designer Margrethe Fosterud har hatt ansvar for utformingen. Sammen har de fått til en unik bok, som ikke bare gir oss gode oppskrifter men en masse annet på kjøpet.

Mitt første møte med boken endte med en lang og spennende handleliste og en helg hvor smaksløkene virkelig fikk boltre seg. Vår familie har vært mye i Italia og vi vet, at om vi skal få god mat i Italia må vi oppsøke restauranter utenfor turistsonen. Når vi reiser hjem har vi alltid kofferten full av trøffelolje, tørket sopp, krydder, pasta, oster og selvfølgelig Limoncello og Mirtillo, så vi på denne måten kan forlenge den kulinariske delen av ferien.

I boken presenterer Tjersland bortimot 100 oppskrifter. De er lettfattelige og inneholder ingen "mystiske" ingredienser, så hvem som helst kan kaste seg over kasserollene. Rettene er de mest klassiske i det italienske kjøkken, men tilpasset den norske råvaretilgangen.


Her fokuseres det på sammenhengene i smaksbildet, på nyanser og tekstur og om balansen mellom smakene. Forfatteren har et jordnært forhold til sine ingredienser, han foretrekker å dyrke urter og salater selv og velger økologisk, for smakens skyld.

Det er en kokebok dette her, men med på kjøpet får vi noen kostholdsråd, eller skal jeg kalle det "holdningsråd"?  Det er sin egen matfilosofi han snakker om, samtidig som han heldigvis unnlater å tre sine tanker nedover hodene på oss.
Han nevner hvorfor det er viktig å koke pasta al dente, og grunnen er ikke at det er ekkelt å spise overkokt pasta. Pasta er et nasjonal symbol for italienerne, og ikke noe de spøker med. I boken lærer vi å lage pasta fra bunnen av, og det er ikke så avansert som jeg har trodd. Det er ikke bare spagetti og ravioli det er snakk om, her brukes mange forskjellige typer pasta!

Agnolotti - Pappardelle - Pici - Conchiglie - Orecchiette - Cavatelli

Boken er delt i tre deler pasta - risotto og pizza. Pasta er den desidert største delen, som også tar for seg et herlig kapittel om tomaten og tomatsaus. Har du ikke laget risotto før, kommer du garantert til å gjøre det etter å ha lest om det i denne boken. I vårt hus har vi en velbrukt risotto-oppskrift, og det var med glede jeg så at kokken Tjersland og jeg er på bølgelengde her.

I den delen som tar for seg pizza forteller forfatteren hvorfor han bruker naturlig surdeig til pizza, og vi får lære hvor lett det er å lage det. Kapitlet Melk og mirakler får vi innblikk i hva de forskjellige italienske ostene betyr for matlagingen. Forslagene til pizzafyll er mange og alle smakfulle, men det vi falt for denne første gangen vi lot oss inspirere av boken, var oppskriften på Piadini. (Vi laget også "pizza tres formaggio" og søndag ble det ristotto med sopp og purre)

Vi tilbringer ofte høstferien ved Gardasjøen, i en liten by kalt Malcecine. Her fant vi et lite spisested som serverte Piadini, noe vi ikke helt viste hva var, men som falt i smak hos hele gjengen. Vi var 10-12 nordmenn sammen, og vi bestilte forskjellige typer. Det ble mye mmmmm`ing rundt bordene og kokkene som fulgte med på oss, så mer og mer fornøyd ut.
Oppskriften i denne boken er naturell, men vi valgte å fylle vår piadini med litt chilliolje, fersk rosmarin og ost - en slager ble skapt denne kvelden!

Lykken var stor da jeg fant oppskrift på Piadini

Så, hva er det som skiller denne kokeboken fra det uendelige utvalget av bøker i samme sjanger? Bare det at den fikk meg til å slenge fra meg bøker og strikketøy, og lage handleliste sier sitt. Så begynte magen å rumle mens jeg hakket urter, skar mozarella, og eltet deig.
Boken byr på Italia, med fine historier og herlige stemningsbilder fra landet, ikke noe oppkonstruert og kunstig, men mennesker i farta. Boken oser av kjærlighet til landet, ingrediensene, smakene og stemningene, det er umulig å ikke la seg berøre.
Denne kulinariske opplevelsen anbefales på det varmeste!

Forlag: Font

Utgitt: 2015

Sider: 246

Kilde: Leseeks

Teaterkafè på DnS i formiddag avslørte et av neste års stykker

På høstens siste teaterkafè avslørte DnS at et av stykkene som blir satt opp i 2016 er bygget på deler av stykket Vår ære og vår makt av Nordahl Grieg. Stykket hadde sin urpremiere på DnS våren 1935 og handler om livet blant bergenske sjøfolk og redere under første verdenskrig.

                               Bilde: lånt fra Sidsel sin side

I forbindelse med dette fikk vi kafègjengere i formiddag anledning til å møte et tidsvitne fra tiden da stykket ble skrevet og satt opp. Sidsel Marie Nilsen er datter av daværende teatersjef på DnS Hans Jakob Nilsen, som hadde stor påvirkning på at stykket ble både skrevet og satt opp. Hun foredrog i dag i et rom fylt til randen av ivrige tilhørere, om sin fars liv, og om stykkets mottakelse. 
Sidsel Marie Nilsen er, i tillegg til teaterhistoriker også skuespiller, noe som hennes opptreden i dag bar preg av. Hun snakket til oss med mye smil og latter, og bidro både med tromming og sang, noe som ble godt tatt imot av publikum. 


Den tidligere teatersjefen på DnS hadde kunstneriske aner i seg, men valgte å følge fornuften og utdannet seg til maskiningeniør. Som student i Trondheim begynte han å spille revy, og endte opp med å arbeide både som skuespiller og teatersjef, både på DnS i 1934-1939 og senere ved Nationaltheatret.
Da krigen kom til Norge sto han på nazistenes liste over fiender, og familien ble etterhvert evakuert til Sverige.

Hans Jacob Nilsens liv og levnet var interessant å høre om, men det som var mest spennende å lære litt om var allikevel stykket Vår ære og vår makt, og dets tilblivelse og mottakelse. Det ble nemlig brudulje. Først ville ikke styret gi tillatelse til å fremføre stykket, men da de endelig fikk lov til dette, ble det spilt 60 forestillinger til over 30 000 publikummere. I handlingen følger vi krigens påvirkning på kapitalkreftene og på enkeltmenneskers liv, og misforholdet mellom makt og ære er en av hovedkonfliktene i stykket.

Den lille teaseren DnS tok initiativ til i dag har fått teaterblodet mitt til å bruse. Snart skal årskortet fornyes, og om en drøy uke er det lansering av hele repertoaret for 2016.
Jeg har allerede sikret de 5 medlemmene av teatergjengen billetter til stykket, men Teaterkjelleren er liten og de har bare satt opp 20 forestillinger, så vær om deg om du vil ha dette med deg!

Havboka av Morten A. Strøksnes

Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider. Ingen kort undertittel det der, men så handler og denne boken om det aller meste.

Forlagets introduksjon lyder slik:
To menn i en liten båt. Et monster i havdypet under dem. Det er utgangspunktet for Havboka. Fra den lille øya Skrova i Lofoten undersøkes havet gjennom historie, fortellinger, vitenskap, poesi og mytologi. Hav er opphav, og rommer de utroligste livsformer.
For forfatteren blir havet en rik kilde til forundring, nye innsikter og salte eventyr.

Forlag: Oktober

Utgitt: 2015

Sider: 303

Kilde: Leseeks

Da jeg leste denne boken ønsket jeg meg klisterhjerne. Den rommer så mye fakta om så mange forskjellige tema, at jeg ville bli qvissmester om jeg hadde husket alt dette. Alt sammen har kildehenvisninger, som seg hør og bør god sakprosa.

Rammefortellingen er den om Hugo og "jeg", som jeg antar er forfatteren. De har fått det for seg at de skal fiske en håkjerring, noe som ikke er en enkel oppgave. Hugo bor i Lofoten, men "jeg" må ta turen opp fra Oslo hver gang de skal gjøre et nytt forsøk. Det blir mange forsøk og mye ventetid, både i mellom forsøkene, og også når de er sammen og klar til å prøve igjen.

Det er denne ventetiden som utgjør selve kjernen i boken. Her pøses det på med fakta om alle aspekter innen naturvitenskap. Ikke nok med at vi lærer om torskens gyting, om vinder og dyreliv, vi tas med verden rundt og får et innblikk i jordas historie og kontinentaldrift. Mange kjente personer blir nevnt, og vi får historier som både er forbløffende og interessante.

Veldig godt likte jeg historien om familien til Robert Louis Stevenson, (forfatteren av Skatten på sjørøverøya du vet) Fra 1790 var det en familie som hadde stått for de 97 fyrene som ble bygget på den skotske kysten. Robert ble familiens sorte får da han valgte å bli forfatter i stedet for å følge familietradisjonen og bli fyringeniør.

Morten A. Strøksnes skriver med et jordnært og lettfattelig språk. Boken er ikke spesielt lyrisk eller blomstrende, noe jeg hadde trodd før jeg begynte å lese. Tematikken er interessant, men du bør være over gjennomsnittet interessert i faktabasert kunnskap og naturvitenskap. Jeg må innrømme at jeg kjedet meg litt underveis, ventet liksom hele tiden på at det skulle skje noe. Jeg kunne ønske at jeg kunne si at boken er tankevekkende eller lærerik, men her ble det nok for mye innputt på en gang, til at jeg i ettertid kan gjengi et eneste fakta.

Det jeg likte best med historien var beskrivelsene av Aasjordbruket og det flotte arbeidet Hugo og Mette gjør der. Beskrivelser av vær, både blikkstille og storm, er alltid spennende og stemningsfullt, og dette greier forfatteren å skildre på en briljant måte.

Andre bloggere om boken: Moshonista - noen flere?

Alt inkludert av Marit Eikemo

Romanen Alt inkludert er mitt første møte med forfatteren Marit Eikemo. Hun kommer fra Odda men bor i Bergen. Årets roman er den fjerde i rekken, og jeg kan ikke si annet enn at dette ga mersmak.

Forlaget om handlingen:
Agnes og dottera Maja på 6 år flyttar inn i eit hybelhus i eit vanlig norsk nabolag, utan nettverk, venner, pengar eller møblar. Gjennom eit par sommarmånader følgjer vi Agnes i hennar forsøk på å etablere seg. Mens Maja speler Nintendo, bruker Agnes tida si på finn.no, på leit etter møblar og andre ting dei treng.

I møte med alle dei nye menneska, borna i gata, mammabloggaren, politimannen, organisten og jusstudenten, er det ofte ikkje meir enn ei kvit løgn som skal til for å få ting til å gli lettare. Men snart blir omgangen meir utfordrande, pengane minkar og løgnene blir fleire når skulestart nærmar seg.


Boken starter med at Agnes og Maja finner frem til leiligheten de har avtalt å leie. De står der med to kofferter og får vite at leiligheten allikevel ikke er møblert. En temmelig stresset utleier gir dem depositumet tilbake så de har noe å kjøpe møbler for, og så stikker han avgårde til Mexico.

Rammehistorien er enkel. Agnes og Maja må finne seg til rette i nabolaget og skaffe seg det aller nødvendigste med de få tusenlappene de har. Hybelhuset de flytter inn i, huser en broket forsamling mennesker, som gjør livet til mor og datter både vanskelig og fint. Nå skal det sies at mye av handlingen bygger på stereotyper som bråkete studenter, øst-europeere som gjør et slett arbeid, snobbete husmødre og ikke minst latterliggjør hun bloggeren, "rosabloggeren" heldigvis :)

Det handler litt om ting, om å eie ting eller om tingene eier oss. Romanen stiller også spørsmål om hvor mye vi egentlig trenger for å klare oss, men mest handler det om forhold mellom mennesker. Hvor mye hjelp kan en ta imot før det går ut over selvfølelsen? Og om hva som kan skje når en liten hvit løgn vokser seg stor.

Når du tror du har nok, har du sannsynligvis for mye.

Agnes lever som i sin egen boble. Hun registrerer det menneskene rundt henne gjør, og tenker at hun burde gjøre det samme, (lage mat, vaske hus, leke med Maja...) men får ikke fingeren ut, og lar det ofte skure og gå. Hun føler seg som en gratispassasjer på alle andres initiativ, men makter ikke å gjøre noe med det. Jeg spør meg selv når jeg leser, hvorfor er hun så treg? I mine øyne er hun helt klart umoden, og jeg synes synd i henne for alt det ubehjelpelige, mer enn jeg irriterer meg.

Då eg og Maja sat i sofaen med kvar vår vesle skjerm etterpå, var det godt rundt og mellom oss. Eg tenkte at eg ønsker det motsette av det Jenny vil. Eg vil ikkje at ting skal løyse seg opp. Eg vil ha desse augeblinkane der ingenting kan skje, berre vi to som pustar inn og ut den same lufta, mens tida sakte forsvinn. 

Hvem er hun, hvor kommer hun fra og hvor skal hun? Dette gir ikke romanen fornuftige svar på. Det er opp til leseren selv å gi henne en fortid, og kanskje en fremtid. Slutten inngir også til dette, selv om avslutningen på en måte setter sluttstrek for historien, tillater måten dette er gjort på leseren å fabulere videre selv.

Marit Eikemo bruker et lekende lett nynorsk, og skriver på en sånn måte at boken er lett å lese. Selv om jeg ikke har vært i Agnes sin situasjon, er det allikevel mange ting i romanen jeg nikker gjenkjennende til. En skulle tro at fattigdom og ensomhet er trist å lese om, men det er det ikke i denne boken. Jeg smilte ofte, når jeg leser av de håpløse situasjonene Agnes og Maja kommer opp i, og nyter moralen som følger med på kjøpet.

Andre om boken: Beathesbokhjerte, Kulturguffen, Groskro og Medbokogpallet

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2015

Sider: 320

Kilde: Leseeks

Slekters gang - en slektsknønike av Jan Kjærstad

Romanen er en slektskrønike preget av et hint av dystopi. Det er dette tilbakeblikket på vår egen tid, som gir romanen sitt særpreg, og gjør at jeg vil anbefale deg å lese, eller gjøre som meg, høre den.

Kan menneskeskjebner være flettet sammen på andre måter enn vi tror? 

Er det mulig å velge hvem vi vil være i slekt med? 

Forlagets presentasjon:
Agnes legger ut på en pilegrimsreise. Rita samtaler med Fridtjof Nansen i tårnet på Polhøgda. Maud seiler på en flåte nedover Kongofloden. Bjørg skriver dikt på Gaustad sykehus. Laila er lugarpike på MS Bergensfjord. Ingri blir den yngste ministeren i regjeringen.
I Villa Bohre på Lysaker har seks generasjoner levd og elsket og slåss gjennom det 20. århundret. I sentrum står Rita Bohre og et livsverk kalt "Femina erecta". Det handler om at kvinner må stå oppreist. Alltid oppreist. Samtidig er det et oppgjør med menns krokodillementalitet.

Slekters gang er ikke bare en slektsroman, det er også fortellingen om en liten, merkelig nasjon som gikk under navnet Norge.

Nåtid i denne romanen er satt til et sted i Asia, flere tusen år frem i tid. En gruppe forskere på et universitet driver med fiksjonalisert historie, de samler på historier som rommer noe umistelig. For 2000 år siden skjedde blant andre ting, det som har ført til at den nå glemte nasjonen Norge ble utradert.

Denne rammefortellingen får meg til å ivre etter å høre mer. I fortsettelsen er vi tilbake til Norge og 2. verdenskrig. Vi blir kjent med familien Bohre under feiringen av Rita Bohre sin 44 års dag, den 6 april 1940. Som vi vet er dette bare få dager før Norge ble invadert av Tyskland.

Etterhvert blir vi kjent med Ritas tre barn, de to staute guttene Harald og Sigurd og den ikke fullt så rakryggede datteren Bjørg. De får alle tre være jeg-person i sin egen historie, og det er artig å se hvor stor forskjell det er på den modige motstandsmannen Harald og den heller feige studenten Sigurd som knuser armen sin for å slippe å kjempe i motstandskampen. Når krigen er slutt sitter Rita igjen med datteren og sorgen over de to guttene.

Forfatteren har mange fine skildringer både av frihetsdagen 8 mai 1945, som ble svertet av at mange lot hatet sitt gå ut over jenter som hadde gått med tyskerne. Handlingen er satt i virkeligheten med historiske navn, så det hele føles veldig troverdig.

Når vi for første gang hopper i tid, er vi 20 år lenger frem i tid, og Rita begynner å dra på årene. Den voksne Bjørg sliter med et mørkt sinn, og må tilbringe mye tid på Gaustad. Før det kom så langt ble hun gift med Lorang, og de fikk barn sammen. Historien om hennes jødiske venninne Esther som forsvant i 1942, gjorde sterkt inntrykk på meg, og også hvordan dette preget Bjørg for resten av livet. Det gjorde også historien om Laila, som pga. morens opphold på Gaustad ble mobbet på skolen, og barna som ikke ville skrive i minneboken hennes satt meg helt ut.

Rita, som figurerer som romanens utspring, en en sterk og selvstendig kvinne, og det er ikke fritt for at hun gir ryggesløse menn det glatte lag, gjennom hele romanen. Vi følger slekten hennes i 6 generasjoner, og på veien får vi belyst viktige begivenheter i det 20 århundret. Bortsett fra hendelsene i Nigeria og de 12 lydbåndene som ble spilt inn fra en av slektningenes fangenskap der, er romanen i mine øyne uten dødpunkter. De lydbåndene kjedet meg merkelig nok, selv om andre kanskje vil finne dette spennende.

Handlingen i romanen tar oss med frem og tilbake imellom generasjonene og også ut i verden, både til Kina, India, USA, England og til og med Bouvetøya, som jeg nettopp har stiftet bekjentskap med i Lars Mæhle sin bok.
Det er de tre kvinnene som i Asia et sted i år 4000, legger frem sitt manuskript om den glemte nasjonen Norge, som er fortellerstemmer. Allikevel har hvert enkelt familiemedlem i Bohreslekten sin egen jeg-stemme. Det ble aldri forvirrende å høre på, og på en glimrende måte flettes alle disse hendelsene sammen til en storartet historie som sier mye om store lille Norge, og om enkeltmenneskets higen etter å skimte livets hensikt.

Ingrid Vollan som har lest inn denne formidable romanen leser som et olja lyn, uten at det går ut over kvaliteten, det går nesten like fort som når jeg leser selv. Kun i siste del, når Rita nærmer seg de hundre roer hun kraftig ned på lesetempoet, noe som nok bidro til det sterke inntrykket avslutningen av romanen gjorde på meg.
En bedre slutt skal en lete lenge etter, og bildet av Rita under den store eika kommer til å bli med meg lenge.

Det har etterhvert blitt sjeldnere med 6`ere på bloggen min, men både briljante tekniske virkemidler og engasjerende og innsiktsfull handling gjør at jeg må gi full pott til Jan Kjærstad og hans Slekters gang. 

På bloggene Kleppanova og Bøker&bokhyller finner du fine omtaler av boken

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2015

Lyttetid: 20 timer og 21 min.

Kilde: Lytteeksemplar

Høsten er på hell men vi nyter det fine været

Forrige måned var det utelukkende bokomtaler på bloggen, og det er ikke sånn jeg vil ha det. Som navnet på bloggen sier så ønsker jeg meg både tur og kultur, i tillegg til litteratur. Etter jeg fikk en aktivitetsmåler av min kjære har jeg blitt flinkere til å komme meg ut på tur. Mitt daglige mål har økt fra 5000 til 15000 og det sier litt om hvor mye jeg har gått denne måneden jeg har hatt telleren.

Jeg har også meldt meg inn i en facebookgruppe hvor målet er å gå en tur opp Stoltzen i gjennomsnitt hver uke, helt til neste StoltzenOpp. Når jeg ser kjente legge ut "skrytebilder" på siden om at de har tatt seg en tur, så motiverer det til å finne frem treningsklærne og gjøre det samme.

Lydbok er glimrende selskap når en er ute og går tur, men i går hørte jeg ferdig Slekters gang, og satt derfor stor pris på å få følge av mann og barn opp Stoltzen. Ryktene gikk om et streetartkunstverk oppe i fjellet, og siden Frode hadde sett det dagen før, la vi returen fra Stoltzen om motsatt vei enn vanlig, så jeg skulle få dette med meg. Har du lyst å se kunstverket til Newton finner du det ved Storediket.

Jeg skulle ta bilde av den fine elven....

De fleste har høy puls når de ser dette bønneflagget :)

Nå skal jeg tilbake til Alt inkludert og Marit Eikemo. Det er godt å slenge beina på bordet og kose seg med en god bok, etter å ha vært ute på tur. 
Har du vært ute på tur i dag?

Snart er dette lenge siden en novellesamling av Viktoria Lindberg

Viktoria Lindberg er en ung norsk forfatter som for to år siden debuterte med romanen Verdens viktigste begivenhet. I år gir hun ut en novellesamling som tar for seg kvinner og menn i ulike stadier i livet, i deres møte med fremmedhet, med ensomhet og hverandre.

Novellesamlingen inneholder 10 forholdsvis korte noveller av noen lunde lik lengde. De har alle den samme "feelingen" og er bygget opp rundt samme lest.
Det er noe ryddig og greit med novellesamlinger som har et tema som går igjen, og hvor en etterhvert vet hva en kan forvente, og får det.

Historiene tar for seg de små øyeblikkene i livet. Hovedpersonen er ofte en betrakter som er i og samtidig utenfor situasjonen som beskrives. Noen føler seg usynlig, mens andre føler seg stengt inne i sitt eget liv. Novellene er krydret  med disse lynraske små tankene vi gjør oss, de som har slektskap med reflekser, og som er vanskelig å sette ord på.



Et tema de fleste novellene inneholder er menstruasjon og sperma. I Ovulasjon er det den tidlige mensen det handler om, og problemene sammenlignes med sengevæting på en underfundig måte. I Mine ufødte søsken er det de ubrukte eggene sammen med sædutløsning, som danner grunnlaget for en tanke som er verdt å følge. Denne novellen er den eneste som har tilløp til spenning, med "holdin-trusa" som glemmes igjen på vasken.

Hver novelle har et bredt spekter av hendelser. Det er nesten så jeg kunne ønske meg at hver historie var dobbelt så lang. Novellene skildrer mennesker som er litt på utsiden og ikke helt i vater, i seg selv. Stemningen er ofte vemodig og nedtont, som om hovedpersonen har gransket seg selv litt for lenge og litt for grundig.

De novellene jeg likte best var Vår førstefødte som handler om å elske selve forholdet til mannen sin, også etter to barn og 20 års samliv. I Sneglehus møter vi en dame som tror hun tapper andre for energi bare ved sin tilstedeværelse, og som derfor trekker seg mer og mer vekk fra folk. Den novellen som har litt brodd og et ørlite politisk engasjement er Bare et tøystykke, som beskriver et barns møte med en hijabkledd dame. Den lille gutten ser på henne som et mystisk, usynlig, svart spøkelse, og engster seg for om hun får puste.

Viktoria Lindberg gir oss her ti fine historier som inneholder mange situasjoner det går an å sette seg inn i. Skrivestilen hennes gjør det lett å lese, og hver historie rundes av på en behersket og behagelig måte. En møter lite motstand når en leser Snart er dette lenge siden, og det som gjorde sterkest inntrykk på meg, er faktisk tittelen på novellesamlingen.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2015

Sider: 208

Kilde: Biblioteket

Banesår av Thomas Enger - siste boken i serien!

Thomas Enger sin serie om krimjournalisten Henning Juul avsluttes med Banesår. Serien består av fem spennende bøker, som er solgt til 26 land!

Forlagets intro:
Henning Juul sitter i en båt ute på et mørkt tjern. En mann med skytevåpen sitter rett overfor ham. Ved mannens føtter ligger et lik som snart skal bli dumpet i vannet.
Henning vet at han snart skal lide samme skjebne.
Og han vet at det er hans egen feil.

Forlag: Lydbokforlaget
Utgitt: 2015
Lyttetid: nesten 9 timer
Kilde: Lytteeksemplar


I denne siste boken i serien er det mange tråder som skal nøstes opp. Nå skal vi få forklaring på hva som skjedde og hvorfor, men strabasene er ikke over før de er over, så forviklingene som oppstår gjør innspurten skikkelig spennende. Jeg kommer ikke til å si så mye om selve handlingen, for jeg håper jo at flest mulig vil lese serien, og da skal jeg ikke røpe her hvordan det slutter.

Journalisten Henning Juul har rotet seg inn i noe som har ført til mye dramatikk og sorg for ham og familien hans. Han har en søster som var statsråd, og i denne boken avsløres hva hun har hatt å gjøre med problemene Henning har slitt med, samtidig som vi får høre den mulige grunnen til at forholdet dem i mellom har vært så dårlig.

Det er mye action og høyt tempo i disse bøkene, så også denne siste. Vi begynner med slutten, og får deretter presentert hendelsene som fører frem til dramatikken det starter med. Det er mange karakterer og flere hendelsesforløp involvert, men det er ikke noe problem å holde dem fra hverandre. Enger skriver på en tydelig og grei måte, uten for mye føleri, men historien er ikke fri for følelser. Følelsene er mer skildret enn følt, og godt er nå gjerne det, siden det er mye dækelskap imellom permene her.

Svik, frykt og anger er sentrale stikkord i denne hardkokte krimmen, få den med deg, det er absolutt god underholdning!

Innleser Christoffer Staib har gjort en glimrende jobb da han leste inn denne serien. Han leser passe fort og uten å gi seg i kast med å overspille karakterene.

Serien i sin helhet:

Skinndød

Fantomsmerte

Blodtåke

Våpenskjold

Banesår

Blå stjerne av Jan Guillou - femte bok i århundreserien

Jan Guillou sin pågående romanserie startet med Brobyggerne i 2011. Romanen som delvis tok for seg byggingen av Bergensbanen tok meg med storm, og siden har jeg slukt bøkene etterhvert som de har kommet ut. Hver roman tar for seg en person i Lauritzenfamilien, og har et gitt tema. Den femte romanen i serien er kalt Blå stjerne og har det meste av handlingen lagt til perioden 1941 - 1943, temaet er "spionasje" og det er Johanne som er hovedpersonen.

Forlaget om handlingen:
Andre verdenskrig er under utvikling og griper dypt inn i familien Lauritzens liv. Mens eldstebror Lauritz verken vil se eller forstå hva som skjer, er perspektivet for hans to døtre, Rosa og Johanne, helt motsatt. Rosa jobber i den legale militære etterretningen, mens Johanne rekrutteres av den britiske spion- og sabotasjeorganisasjonen SOE.

Britenes kodenavn for Johanne Lauritzen er Blå stjerne. Hun havner i kamp med både SS-styrker og grensevakter når den største og viktigste operasjonen nærmer seg: Å redde Norges jøder på flukt fra nazistene.

Utgitt: 2015 - sider: 480 
Takk til VigmostadBjørke for leseeksemplar

Jan Guillou er kjent for sine tidligere spion-romaner, og det kjennes at han er helt på hjemmebane når han så levende skildrer dramatiske hendelser som involverer sabotører og spioner.

I likhet med de andre fire bøkene i denne serien er også denne boken bygget opp rundt familien Lauritzens liv og levnet. Det er Johanne, datter av eldstemann av de tre brødrene fra Osterøy, som serien startet med, som får det meste av oppmerksomheten i Blå stjerne.

Handlingen er kronologisk og lett og følge, og er innom mange spørsmål som gjør historien til mer enn en spionroman. Her er det de sterke kvinnene som står i fokus, ikke bare Johanne som er vår store helt, men også flere av de andre vi møter under veis er modige kvinner, hver på sin måte.
Jødespørsmålet har en naturlig plass i en sånn roman, og siden vi er betydelig tilstede både i Norge, Sverige og også Tyskland, så er det interessant å lese hvordan holdningen til jødene påvirker mennesker på forskjellige måter.

Inngiftet i familien Lauritzen har vi tante Christa, som selv etter mange år i Sverige enda ikke har lært seg å snakke noe annet enn tysk. Hun er en snodig karakter som er belemret med klasse og i tillegg er jødisk, noe som har vært skjult for hennes egne barn. Familien har også en SS-offiser og Sverre som er homofil og anglofil til tusen.

Det er veldig lærerikt å få med seg Guillou sitt blikk på denne epoken og begivenhetene som fant sted blant kurèrer og sabotører fra begge siden av krigen. De lange familielinjene er grei å få med seg, men jeg ser ikke nødvendigheten av å ha lest de andre bøkene i serien, for å få godt utbytte av Blå stjerne. Boken anbefales på det varmeste!

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2015

Sider: 480

Kilde: Leseeksemplar