Shift - bok II i Hugh Howey sin science fiction trilogi

Den første boken i serien het SILO og kom på norsk i begynnelsen av året. Dette er ikke en av mine foretrukne sjangere, men jeg ble fascinert av hva jeg leste den gangen, så da min kjære insisterte på kjøpe de to neste bøkene på originalspråket, stoppet jeg ham ikke. Shift ble min eneste reiselektyre på ferieturen til Tyrkia, så jeg tok meg god tid da jeg leste denne boken.

Shift er skrevet med flere handlingstråder. Til forskjell fra Silo, så får vi nå opplyst både hvor vi er og hvilket årstall vi er i. Det er ikke her spenningen ligger, og det er ikke noe poeng i å skjule det. I forrige bok var vi inne i en silo hele tiden, uten å vite foranledningen til at disse menneskene har havnet her inne.
Nå begynner vi i 2049, i en verden som har forandret seg, men er fremdeles gjenkjennelig. Vi får vite hva som skjer i forkant av at menneskene flytter inn i siloer. Vi er også lenger fremme i tid, i 2110 og i sprang noen hundre år etter det også.

I 2049 blir vi kjent med Donald. Han prøver å jobbe seg opp i politikken i USA og når senator Thurman får ham til å bli med på et prosjekt som skal redde en gruppe mennesker når verden går under, melder han seg motvillig.


Nano-behandling, som involverer syntetiske virus som holder kroppen ung og frisk finnes, mens kloning fremdeles er ulovlig.

Den vi blir best kjent med i 2110 heter Troy. Han har blitt satt til en jobb i Silo 1, som er mye mer ansvarsfull enn det han er trent til, og sliter med å forstå sin plass i samfunnet. Han og de andre menneskene spiser piller for at de ikke skal huske "den gamle verden" men Troy begynner å huske små ting, og får flere og flere fornemmelser av hvordan ting egentlig henger sammen. De er alle sammen skiftarbeidere, og blir plassert i "the big freeze" i mange, mange år, når skiftet deres er over.

Dette er en bok det nesten er umulig å lage et forståelig handlingsreferat fra. Omstendighetene er utenkbare for oss, men allikevel er karakterene troverdige, og det som skjer fra side til side henger godt sammen. Spenningen stiger utover i boken, og når sammenhengen med den første boken kommer til syne etter 200 sider, blir leseopplevelsen en av de bedre.

Når Donald blir vekket igjen er året 2212. Samfunnet holder på å kollapse og senator Thurman som ble vekket for et år siden, trenger hans hjelp. Det idiotsikre systemet flettet sammen av rutiner og konsekvenser holder på å overta, og siloer blir stengt ned. Menneskene lever på skift, og når de er våken jobber de på skift. Kapitlene som handler om transportarbeideren Mission tar oss med til Silo 18, og i disse sekvensene danner leseren seg et herlig bilde av hvordan dagliglivet artet seg inne i en silo.
Det er ikke før helt mot slutten vi møter igjen Solo og Juliette fra den første boken, og vi fikk nå endelig vite hvilket år den foregikk.

Hva kan jeg si? Det er et eventyr dette her, eller aller helst et mareritt. Jeg velger å tro at Hugh Howey ønsker å underholde med trilogien sin, men jeg ser en undertone av noe alvorlig her også. Noe som går på at vi må være medmennesker, tenke selv og ikke tillate systemet og overta de viktige aspektene ved det å være menneske.

Mens SILO tok meg med storm, var SHIFT litt mer kronglete å lese. Oppmerksomheten min ble ikke ordentlig festet før halvveis i boken, men det kan ha å gjøre med at jeg var på ferie da jeg leste, og at jeg leste den på engelsk. Heldigvis har jeg observert min mann sluke den tredje boken i serien, så det er ikke tvil i min sjel at jeg skal over på den når jeg kommer hjem fra ferie.