Miranda og ektemannen David flytter fra et hektisk liv i London til den lille, idylliske landsbyen Hartington. Huset de flytter inn i er en vakker prakteiendom med en stor, men forsømt hage som sårt trenger pleie.
En mystisk og sjarmerende franskmann dukker opp og tilbyr sine tjenester som gartner. Med sin tålmodighet, varme og omtanke skaper han ikke bare nytt liv i den gjengrodde hagen, men forandrer også Mirandas liv totalt. Men hvem er han? Det går etterhvert opp for Miranda at gartnerens fortid ligger skjult i hennes egen hage …
Phew, det var sommer-romanen sin det!
Det er ingen vei utenom ordet "dameroman", når en skal beskrive denne boken. Jeg kan med en gang innrømme at dette ble for søtt for meg, men jeg vet det er mange som liker denne typen bøker, så jeg vil allikevel si noen ord om den.
Jeg leser Kate Morton og Lucinda Riley, så det er ikke det at jeg er allergisk mot denne typen litteratur, men denne romanen er helt uten den brodd og spenning, som de to andre forfatterne har i sine bøker.
Handlingen er todelt. I 2005 kjøper det velstående ekteparet Claybourne godset Hartington utenfor London. De er to selvopptatte voksne som på grunn av sin egoisme, har fått to ganske umulige barn. I gartnerboligen finner Miranda en utklippsbok som forteller den spennende historien til den tidligere eieren av eiendommen.
I den andre delen er vi tilbake 26 år til 1979, og får historien som Miranda etterhvert nøster opp gjennom dagboken. Her blir vi kjent med Ava og Jean-Paul som er de egentlige hovedpersonene i denne romanen. Han er en fransk rikmannssønn, utrolig selvsikker og sexy og selvfølgelig uimotståelig både for Miranda og for Ava når han først kommer til England.
Siden leseren hele tiden er informert om plottet så ligger det ingen spenning i historien. I tillegg irriterte meg meg over at ikke Miranda leste ferdig dagboken med en gang hun fant den. Når Jean-Paul i nåtid endelig får dagboken av Miranda så leser han den på noen timer, mens hun brukte mange måneder på å lese dette, som skulle være så spennende og avslørende.
Liker du blomster og vakre hager så får du noe ekstra med denne romanen, ellers bør du være klar for en kraftig dose søtsuppe.
Ta gjerne en titt på Heartart sin flotte omtale!
Forlag: Bastion
Utgitt: 2008/2015
Sider: 461
Kilde: Leseeksemplar
Du får sannelig lest litt i ferien! En skikkelig romantisk søtsupperoman, skjønner jeg. OK en sjelden gang, må innrømme det! Leser to romaner nå, begge i lett sommersjanger. Gleder meg egentlig til å lese noe annet etterpå.
SvarSlettDet er godt å lese variert, og søtsuppe som du kaller det hører med i mangfoldet. Jeg har holdt på med Shift i en uke nå, og jeg gleder meg til å flate ut med en sommer-roman når jeg kommer hjem fra Tyrkia :)
SlettMerker jeg blir litt "småprovosert" når det alltid blir sett "nedlatende" på såkalte "dameromaner" og det er ingen hemmelighet at jeg liker slike romaner og da blir man kanskje litt "ut med klørne" når andre ikke liker det. Jeg er dame og jeg skjems ikke over å lese "slike" bøker og om det blir søtt innimellom så gjør ikke det meg noe. Ble litt usikker på om jeg har denne i hyllen, det skal jeg jammen med sjekke. Håper du koser deg på ferie :-)
SvarSlettDet var ikke min mening å være nedlatende, det er derfor jeg ramser opp et par av de forfatterne som skriver i denne sjangeren og som jeg liker godt. Jeg har nok ikke vært flink nok til å trekke frem hva som gjorde at denne boken gjorde lykke. Den hadde rett og slett ikke "noe". Her var ingen overraskende vendinger, oppbyggingen av handlingen er en velbrukt en, og slutten sa seg selv tidlig i boken.
SlettJeg synes ordet "dameroman" sier mye om hvilken type roman det er, så derfor bruker jeg benevnelsen av og til. Herlig at du skriker ut Beathe :)
P.S. Men selvfølgelig skal du få ha din mening om en bok og det er godt vi er forskjellig :-P
SvarSlettJeg ser at dette ikke er noe for meg, men det ser jeg allerede ut fra forside og beskrivelsen av boka.. Jeg synes ikke det er galt med "dameromer" i seg selv, det er bare et annet ord for underholdningsromaner, gjerne historiske og de kan være gode og de kan være dårlige, som bøker i andre genre… Mange synes nok "dameroman"-begrepet er nok noe negativt ladet. Selv ser jeg bare på det som en slags kategorisering. Det er synd hvis man gjemmer seg for å lese slike bøker, det er det ingen grunn til.. Men smak og behag er så forskjellig, og man må kunne si sin mening om det. Jeg synes ikke du var noe nedlatende i din karakteristikk som sådan.. Du liker jo Webb også? Det er da noen som har mer substans enn de fleste, også i denne genren, som det er i krim, norsk samtidslitteratur med mer...
SvarSlettVi har nok de samme tankene om dette Anita, at dameroman er en type roman, og benevnelsen er ganske forklarende. Ja, jeg leser Webb og Hislop også, og finner dem stort sett både spennende og lærerik, i tillegg til underholdende. Denne var som sagt tam, men jeg har en til av henne hjemme, så jeg prøver gjerne igjen :)
Slett