Forbannede yngel av Anne-Cathrine Riebnitzsky

Denne romanen kom litt tilfeldig inn i min bokhylle, men jeg kan ikke gjøre annet enn å si meg enig med den ene blurben bakpå boken: "Det er en forbannet god bok!"

Forlaget om handlingen:
I et fly på vei hjem fra Afghanistan setter offiseren Lisa seg ved siden av legen Andreas. Hun har bestemt seg for å fortelle ham sin livshistorie: en historie om en godt planlagt dødsulykke og en lillesøster som vil begå selvmord, om en mor som gråter for mye og en far som slår.
En historie om å reise langt bort og samtidig føle seg fanget – men også om fire uatskillelige søsken, om forelskelse og om viljen til å overleve.

Som forlagets omtale antyder, er dette en mangefaset historie. Lisa har en storebror, en lillebror og en lillesøster, og romanen omhandler hele søskenflokken. Barndomshjemmet er et sted på landsbygda i Danmark, hvor barna vokser opp på en gård, hvor far driver griseoppdrett.

Lisa og storebroren Ivan er begge soldater utstasjonert i Afghanistan. Dette preger tankene deres, og sjargongen dem i mellom, og vi blir flere ganger tatt med til hendelser i krigssonen, uten at jeg kan si at romanen har sin handling derfra.

Barndommen deres blir beskrevet i stadige tilbakeblikk. Det er ikke noe kronologisk over det, men løsrevne minner som blir tatt frem, der det passer i teksten. Det var tøft å være liten, og det ble mye juling. Barna måtte adlyde en voldelig far og en mor som kjeftet masse, men hos vennene og naboene var det likedan, så barna skilte seg ikke ut i så måte.

   Slutt, far. Slutt, gråter jeg. 
Jeg er redd. Det er noe galt. Han er ikke seg selv lenger. Han trekker igjen, hardt. Han trekker feil vei. Jeg holder imot med fingrene. jeg kan se Peter bak far. Han er redd. Plutselig strekker far hånden ut etter dolken i døren. Jeg står på risten vevd vannkranen, der hvor han stikker grisene og lar dem blø i hjel. Jeg vil ikke bli drept. Jeg er syv år gammel, og jeg vil ikke dø. Det er slutt nå. Lyset i øynene mine skal slukkes, slik det blir slukket på grisene. jeg stirrer på dolken i fars hånd.

I nåtid blir Lisa og Ivan kalt hjem fra sitt utenlandsoppdrag, fordi lillesøster Marie nesten lyktes sitt selvmordforsøk. De besøker henne på akutten, men får bare snakke med legen.
Det er Lisa som er hovedpersonen, og det er hennes stemme vi hører. Hun forteller sin historie til Andreas på flyet hjem, på samme måte som hun skildrer andre deler av oppveksten til legen som behandler Marie. Når søsknene møtes blir det mye mimring dem i mellom, og på denne måten får vi et mangfoldig bilde av en oppvekst med to foreldre som ikke skulle hatt barn overhodet.

Hva skal vi spise? spør han.
Du, Peter og jeg skal ha rester fra i går. Far skal få suppe først. 
Hvorfor får ikke jeg suppe?
Jeg ser på ham. 
Fordi far nettopp har tvunget Marie til å spise den ekle grisemedisinen han ga oss en gang. 
Og?
Jeg lager suppe av Maries oppkast. Jeg synes han skal spise det. 
Det sitrer i kroppen. Jeg føler meg sterk og redd på en gang.
Du er ikke riktig klok! Hva om han oppdager det?
Han oppdager det ikke, sier jeg. 
Ok. Ivan trekker på skuldrene.

I denne romanen kommer vi tett på menneskene. Følelsene deres og sinnstilstanden deres kommer tydelig frem, uten at det blir påtrengende eller pinlig for leseren. Romanen viste god innsikt i menneskesinnet og engasjerte meg. Jeg hadde problemer med å prioritere andre ting mens jeg leste, og det er alltid et godt tegn. De mange sprangene i tid var lett å følge med på, selv om de ikke var merket på noe vis.

Anne-Cathrine Riebnitzsky sin roman er absolutt en jeg vil anbefale deg å se nærmere på!

Flere som har blogget om Forbannede yngel: 

Medbokogpalett, Stinesnotater,

Forlag: Schibsted

Utgitt: 2013/på norsk 2015

Sider: 332

Kilde: Leseeksemplar