Sommer - et utvalg noveller av Amalie Skram

Jeg hadde tenkt å nøye meg med å lese romanene til Amalie Skram, men etter å ha lest noen av omtalene Ellikken har skrevet om hennes noveller, ville jeg lese disse også. Ta gjerne en titt på hennes omtale av novellesamlingen!

Amalie Skram skrev på en dønn ærlig måte om forhold som angår livet selv. Datidens kvinnesyn hvor kvinnen ofte blir holdt nede blir ofte skildret. Hun gjør dette på en utrolig reflektert måte, og ofte uten å dømme den aktuelle mannen, men tar heller for seg det kvinneundertrykkende systemet.

I denne novellesamlingen som heter Sommer og kom ut i 1899, er tema død og ekteskap som ikke akkurat kan kalles lykkelige. Hun tar ikke kvinnens "parti" men skildrer hvordan en hustru kan ha gjort seg "fortjent" til sin manns kalde skulder.
1899 er også året hvor Amalie Skram og mannen Erik tok ut separasjon, som med mye av det Amalie skriver, så er også disse novellene preget av hvordan hun har det i privatlivet sitt.


Sommer
Den middelaldrende Sakfører Eivind Knagenhjelm er på ferie ved kysten. Han har fått fin kontakt med en ung dame, men et telegram fra konens lege får ham til å avbryte og reise hjem. På turen hjem fabulerer han om sin kjærlighet til konen, og denne Mimis kjærlighet til ham, som har forandret seg gjennom årene.
Han kommer hjem til tomt hus, men et brev er satt frem til ham. Når han har lest brevet, går han inn i Mimis soveværelse og finner der sin kone på likseng.

Et menneske er som det er, og det gjelder ikke å slippe taket

Memento mori
Uttrykket er latin og betyr "husk din dødelighet". I denne novellen møter vi en ung jentes kjærlighetssorg. Hun ligger til sengs, og drømmer om å motta et forsonende brev fra sin hjertes utkårede. Dette får hun ikke og når hun noen dager senere tilfeldigvis møter ham på apoteket, og slenger seg rundt halsen på ham, får hun klar beskjed:
Ja nu ser du ut, som jeg vet ikke hvad. At jeg ikke nu kan komme dig i møte, som du vil ha det, må du veite og forstå. Man kan hverken gråte eller lide eller trosse sig kjærlighet til. Min kjærlighet til dig, har du selv ærlig og redelig sprengt ut av verden. - Jeg er full av sund og lykkelig livsglede - gudskjelov, men like overfor dig er jeg et lik.
Den korte novellen slutter like etter dette skjebnesvangre møtet, med at hun har pakket sine kofferter og er klar til å reise. Er ikke dette dramatisk, så vet ikke jeg. Her stiller forfatteren kvinnens hjerte og følelsesliv bart til skue, og i mine øyne beskriver hun på en lett nedlatende måte en kvinnes toskeskap, når hun lar seg styre av sine følelser for en mann på denne måten.

Amalie Skram i Bergen

Glede
Fru Dorthea ligger syk og kvier seg for sin manns tur innom hvor han ber henne god natt. Hun kan ikke fordra sin mann, og vil heller dø enn å se ham igjen. Og dø er akkurat det hun skal. Når hun ligger der og venter, tenker hun på ham som hun elsket og elsker fremdeles, men som hun behandlet ille og mistet.
 - Jo, hvis det nu var sant, at lidelsen virket lutrende som skjærsilden på de dødes sjeler?
Ja, så kunde det være håp for henne. Håp om, at hun hadde lidd seg verdig til å finne ham igjen.
At en novelle som handler om anger og død kan ha tittel Glede er jo litt underlig. Men i den lille historiens siste avsnitt opplever vi gleden hennes når hun blir tatt imot av sin aller kjæreste.


Post festum
Fru Siri har murt seg inne i leiligheten etter hennes mann for flere uker siden dro avgårde på ferie. Hun har ikke mottatt noen brev, og plager seg selv med uhyggelige tanker om hvorfor han ikke skriver. I tankene går hun tilbake og saumfarer sin egen oppførsel mot mannen, og ser ikke stort hun kan være kry av. Fru Siri er fryktelig sjalu, og dette har gjennomsyret hennes oppførsel mot mannen i alle år. Herr Brandt kommer innom og flørter med henne, men hun er ikke mottakelig. Han forteller at Nora Bergstrøm går med lommene fulle av brev fra hennes mann, og hun blir riktig gjort til narr i byen.
Neste ettermiddag står hennes mann Henrik i stuen. Siri blir glad og vil vise ham at hun er forandret, men Henrik er skadeskutt og vil ikke se denne åpne, glade utgaven av sin kone. Han skal avsted i festlig lag, og Siri ber på sine knær om å få være med. Her har de det hyggelig, Henrik ser ikke på Nora Bergstrøm, selv om hun også er der. Når de kommer hjem, setter Henrik seg ned for å røyke mens Siri går og legger seg. Etter en time står hun opp og finner ham på sitt værelse, hvor han har sovnet ved skrivepulten med et uferdig kjærlighetsbrev til Nora foran seg. Han blir vred fordi han tror hun sniker på ham, og skjeller henne ut.

Det ender egentlig sånn. Vi vet ikke hva som skjer med paret, men det er vel ikke intensjonen med novellen å gi oss en slutt på noe som er pågående. Siri går i anger og kvaler over sin egen oppførsel når Henrik er borte, og føler at hun har forbedret seg når han kommer hjem. Sorgen er stor over at han ikke vil se dette, men er brysk og kald mot henne.

Den røde gardin
Denne novellen er bare på i overkant av tre sider, og forfatteren har ikke brydd seg med å gi karakterene navn. En frue kjøper et stort stykke blankt, rødt stoff som hun skal drapere foran vinduet for å lage det rette lys inne. Etter hun har fått stoffstykket i hus ser hun at det ikke blir pent i det hele tatt. Hun prøver alle vinduene, men til ingen nytte.
En morgen finner hennes mann henne død i sengen ved siden av seg, og han bruker den røde gardin til å svøpe henne inn. Hun skal jo kremeres, og da er det ikke verdt å spandere klær på henne. Når han er inne for å si farvel til sin kone ser han at det har flydd en flue inn i draperiet, og han bruker sin kniv til å skjære et snitt i tøyet og få fluen ut.

Dette er den korteste novellen, men den eneste med et skjær av skrekk. Jeg greier ikke helt gripe fatt i det, men liklukten som ble beskrevet flere ganger, satte meg litt ut. Måtte riste følelsen av meg med annet lesestoff etterpå.
Han stod og betraktet henne. 
Aldri hadde han tekt, at en død kunde se så skjønn ut. Hun lå der så fin og stille. Ansiktets uttrykk var mildt og fredfullt, og legemet syntes å rødme svakt av livets varme. Men det skyldtes vel det klare stoffs sterke farve.

En rose
En gammel mann vil legge seg inn på sykehjem fordi han føler seg trøtt og lei av livet. Lei og skuffet over sin kone er han også, og når hun responderer med glede på noe han sier, skjønner han at hun vil bli glad når han dør.

Han lå i samme stilling med hodet i hånde, og blev ved med å se på henne. Denne tanke, som i den siste tid ofte hadde streifet hans sinn, men som han dog aldri hadde gitt rum i sitt herte - den var altså riktig. Hun vilde føle det som befriende glede, hvis han døde. 
- Naturligvis. 
Slik var det altså endt. 
Han, som hadde bundet sig til henne i så stor og jublende tro og tillit. 
Denne fabel om at to mennesker skulde bli til ett!
Sludder og snikksnakk!
Nei. Den ene var herre, den annen tjener. Eller også var de fiender.
Akk, hvis verden ikke var så full av sagn!

Novellens tittel kommer av mannens siste syner før han dør. Han ser en stor, vakker rose, og dette syn gjør at han går bort med et smil om munnen.

Det siste utdraget viser kjernen i Amalie Skrams novellesamling, hvor hun tar for seg forholdet mellom den forlengst gifte mann og kvinne. Denne underlige kampen går igjen også i mange av romanene hennes, f.eks. Hellemyrsfolket.
Det sies at Amalie Skram tar mye av det hun skriver fra sin egen erfaring og sine egne følelser. Derfor håper jeg inderlig at hun hadde det godt innimellom, for sjalusien og angeren over egen oppførsel som kommer frem her, må det ha vært forferdelig å leve med.


Har du lyst å lese det andre jeg har skrevet om Amalie Skrams bøker, kan du ta en titt her!

Her bodde Amalie deler av barndommen, i en liten sidegate opp fra Gå-gaten