Om hvor langt det er til Ullern, og er tidlig ute i år med sin andre bok.
Når jeg skal lese dikt, tar jeg et steg tilbake. Jeg venter til huset er tomt, og roer ned støy i hodet og tempo i kroppen betraktelig før jeg setter meg ned. Denne lørdagen stormet det i Bergen, og jeg hadde lovet meg selv en inne dag.
På tross av mine tilstrebelser ble Mingvasevann en utfordring, og for meg som er en novise i faget diktlesning, var det ingenting som nådde inn, hverken til hjerte eller hjerne.
Den lille boken byr ikke leseren på noen form for hjelp til å forstå hva forfatteren vil. Her er ingen forklaring av formatet, ei heller tanker rundt hva dette er for noe.
Jeg har lest så pass mange dikt at jeg vet at tegnsetting og setningsoppbygging ikke nødvendigvis er etter "boka". Så også her, og det førte til at mange setninger måtte leses 3-4 ganger før jeg fikk trykket rett, og jeg kom meg gjennom setningen.
Jeg måtte tilbake til forlagets side for å lese hva de skriver om boken en gang til, og etter å ha lest dette på nytt, etter boken var lest, kunne jeg ane et eller annet. Ja, så vagt må det sies....
Forlaget forteller:
Hvem forøver og hvem foredler oss? Hvor går grensene våre, hvor flytter vi dem og er det bare tilfeldigheter som avgjør på hvilke side vi ender opp?
Mingvasevann er en fortelling om å bli til den du er, om å ønske tilhørighet så sterkt at grensene for moral, integritet og utholdenhet forstrekkes i hemmelighet. Slik hemmeligheter kan vokse seg som hus omkring deg, når redselen for å bli forlatt er bærebjelken i fundamentet ditt.
Diktene står ett på hver side, noen på to linjer noen på litt flere. Da jeg leste fant jeg ikke noen sammenheng mellom diktene, men i følge forlaget skal der være en rød tråd.
Å ligne på Finland
kan vi le av
la det høres fint ut, av betydning
nesten som dypblå sjøer
ikke brer seg
men brer om
som dyne eller ordensbånd
rett før sovne, etter
tåle
Da jeg leste noen av diktene høyt for gemalen, eller da jeg hadde lest de samme strofene mange ganger, fanget jeg opp en bit av en stemning. Å si at det begynte å gi mening, er å ta litt hardt i, men etter å ha "jobbet" med denne boken i flere bolker gjennom lørdagen, begynte den å krype inn på meg.
Får jeg øye på en omtale av denne boken, vet jeg at hjertet mitt vil begynne å dunke hardt. Jeg vil veldig gjerne vite mer om hvordan denne typen dikt skal leses eller forstås.
Forlag: Tiden
Utgitt: 2015
Kilde: Leseeksemplar
Ja, da blir det spennende å gå i gang med denne til helgen,men jeg forstår vel ikke så mye av den jeg heller da. Jaja,jeg skal nå prøve meg. Du har skrevet en fin omtale,Tine.
SvarSlettGleder meg til å høre hva du synes. Kanskje du har mer erfaring med denne typen dikt enn meg, jeg tørster i alle fall etter å lære mer :)
SlettJeg har ikke lest så veldig mange diktsamlinger som denne typen kan virke som og jeg har lest et par diktsamlinger jeg ikke skjønte bæret av for å si det helt mildt.
SlettJaggu prøve du hardt Tine, og det er veldig interessant å lese omtalen din. Jeg har lest mye dikt, også skrevet en del dikt selv, mest for flere år siden. Jeg har masse diktsamlinger.. av ymse slag. Men jeg kan ikke fortelle noen andre hvordan dikt skal forstås og leses. For meg handler dikt mye om følelser, stemninger ordene og setningen gir.., rytmen, som musikk, ikke alt kan forstås , men mye kan senses- så kan man tygge på dem, eller bare nyte, noen ganger tolke noe.. det finnes ingen fasit.. Jeg tror du har funnet mye når du sier at du begynte å fange en stemning, noe krøp inn på deg, hjertet ditt vil begynne å dunke hvis du leser en omtale av denne boka.. :) :)
SvarSlettDikt er kunst som appelerer til noe annet enn hodet.. for å si det på en annen måte.
SlettJeg har ikke prøvd å skrive dikt selv, men skulle jeg prøvd hadde jeg nok havnet på en stil med rim, eller i det minste et klart innhold/budskap. Veldig lærerikt det du skriver, og betryggende å høre at jeg var inne på noe :)
SlettJeg leser dikt noen ganger, innimellom romaner og noveller. Men må innrømme at det er mye jeg ikke har sansen for, eller kanskje ikke forstår. Dikt av de gamle klassikere, som ekteparet Vesaas, Olav H.Hauge , Tor Jonsson og Kristoffer Uppdal leser jeg gjerne. Også Edith Sødergran, sjøl om hun også kan være vanskelig å forstå. Og heldigvis har jeg oppdaget mange nye poeter i det siste, ikke minst Ruth Lillegraven. Tora Seljebør og Eli Fossdal Vaage, som alle er lette å forstå. Men datteren min, som er forfatter av historiske bøker, og skriver dikt, sier at det krever litt å sette seg inn i denne sjangeren, og det krever ro og konsentrasjon. Men både du og jeg fortsetter nok å lese dikt - sånn dann og vann?
SvarSlettTakk for mange gode anbefalinger Åslaug. Klart jeg skal lese flere dikt, det motiverer og (provoserer også lite granne) når jeg ikke forstår, så dette må forskes videre på.
SlettTusen takk for at du ga boka en sjanse gjennom tid og tanker! Jeg vet jeg skriver i en stil som ikke når frem til alle, og jeg er lei for at den ikke gjorde det for deg. Er uansett veldig takknemlig for lesing og anmeldelse. Selv om du har gått videre til andre bøker må du bare spørre hvis det er noe du lurer på, jeg syns det er svært lærerikt å dele tanker og erfaringer :) Beste hilsen Cecilie C Østreng
SvarSlettDet er veldig kjekt at du tar deg tid til å sende meg en hilsen. Jeg er som du vet nybegynner innen diktlesning, og har en bratt læringskurve. Et litt flåsete spørsmål, er hvorfor velge seg en så "utilgjengelig" stil, når en kan skrive dikt som kan forstås av menigmann?
SlettHei igjen, det er et godt spørsmål. Det er ikke slik at jeg på noen måte prøver å være utilgjengelig med vilje. Det er heller sånn at jeg etter 4 år med intens diktskriving har begynt å tenke sånn som jeg skriver, og for meg selv er det helt logisk og klart selvsagt, og jeg er jo også bare menigmann. Det å skrive kan jo også være en ganske ensom prosess og det er ikke mange utenom forlaget som leser det før det kommer på trykk. Det er heller ikke lett å forutse hva som blir lett eller vanskelig å forstå for andre. Så er det jo også en del uskrevne regler for å skrive dikt. Når man som jeg skriver om ugreie ting som f.eks. vold, utroskap og sex er det litt om å gjøre å finne bilder som beskriver det uten å bli for grafisk, sosialpornografisk eller vulgær, gjerne skrive om noe helt konkret uten å bruke ordet i det hele tatt. Hvis du er interessert kan jeg gi deg et par eksempler; I kapittelet som heter 16, der jeg-personen altså er 16 år gammel, har jeg forsøkt å formidle at hun blir gravid og tar abort, gjennom å beskrive kvalmen og usikkerheten, uten å bruke de faktiske ordene. Det er et sjansespill, veldig tydelig for meg, men 50-50 % sjanse for at andre leser det samme. I diktet du har brukt som eksempel i anmeldelsen din ville jeg beskrive volden og ambivalensen i den relasjonen. Jeg tenkte at istedenfor å skrive slå, eller denge eller banke blå, måtte jeg finne et bilde. Jeg så for meg hvordan blåfargen i huden hennes bredte seg utover og utover, og så tenkte jeg plutselig på Finland, både fordi det er de tusen sjøers land (blå sjøer) og fordi flagget er hvitt med blått kryss over. Det er ofte slik diktene blir til, jeg vet hva jeg vil si noe om, og leter så etter en måte å si det på. Håper det gir mening. Er som sagt svært takknemlig for at du ville lese og bruke tid på å formidle din opplevelse av det. Det er svært nyttig for meg å få slike tilbakemeldinger. C
SvarSlett