Knut Hamsun - Reisen til Hitler av Tore Rem

På dagen i dag i 1942 ble jødene i Norge sendt til med skipet Donau. I Bergen minnes vi dette med fakkeltog og appeller på Møhlenpris. Jeg har lest Marte Michelet sin bok som tar for seg dette, og nå har jeg også lest boken om Hamsun. Vil du ha et nyansert syn på disse grusomme sårene i vår historie anbefales begge bøkene på det varmest. Neste bok ut er Sult, debutboken til nevnte forfatter.

Hamsun har dukket opp i flere bøker jeg har lest det siste året, noe som har gjort meg nysgjerrig på dette mennesket. Tore Rem tegner i denne boken et nyansert bilde av Hamsun som person, og skildrer også som tittelen antyder, hans ukelange reise i 1943 for å møte Hitler.

Forlaget presenterer boken sånn:
Lørdag 26. juni 1943 tok Adolf Hitler imot den verdensberømte norske forfatteren Knut Hamsun i sitt hovedkvarter Berghof. Ganske raskt utviklet dette møtet seg til en katastrofe. Samtidig som han insisterte på sin troskap mot Føreren, talte Hamsun ham midt imot. Det endte med at en svært irritert Hitler brått avsluttet seansen. Han skal ha vært rasende i dagevis etterpå, og frabedt seg ytterligere besøk av slike kunstnerskikkelser.
Basert på et rikt nytt kildemateriale forteller Tore Rem for første gang historien om dette spektakulære øyeblikket i sin fulle bredde. Hva var det egentlig som skjedde da disse to ulike autoritetene støtte sammen? Hvordan kunne dikteren Hamsun tro at han skulle overbevise diktatoren Hitler? Hva er forholdet mellom kunst og politikk, mellom kultur og nazisme?

Knut Hamsun. Reisen til Hitler handler først og fremst om de sju dagene Hamsun er på reise til og fra Hitler, men den begynner med forfatterens livsreise. Fra opprøret mot Ibsen, via Nobelpris og berømmelse, til Ossietzky-saken, krigsskriveriene og forfatterens forhold til «jødespørsmålet». Slik belyser denne boka ikke bare den begivenhetsrike, kortere reisen til Hitler, men også episoder fra den lengre reisen som formet Hamsuns holdninger og selvforståelse.

Romaner og krim har vært det jeg har lest i alle år. I det siste har jeg fått mer og mer sansen for å lese sakprosa og biografier. Når jeg har fått en sånn bok i hus må jeg ofte ta sats for å begynne på den, men så går det som oftest lekende lett. Sånn også med Tore Rem sin bok om Hamsun, så fengende og interessant er det. Det verste er at jeg sitter igjen med følelsen, jo mer jeg leser, jo mindre kan jeg, for akk så mye der er å lære :)

Jeg har ikke tenkt å prøve å formidle selve innholdet i boken, 

men greier jeg å lokke deg til å ta en titt på den? 

For meg og sikkert mange andre var Knut Hamsun en av personlighetene i Norge som tok side med nazistene under krigen. Jeg hadde ikke lest noe han har skrevet, før jeg tidligere i år leste litt om rettsaken mot ham, og deretter lyttet meg gjennom hans siste bok På gjengrodde stier.

Han hadde levd lenge, vært mange og gjort mye, før han endte opp som overbevist nazist - og som en landsforræder i ettertidens øyne. Mye av det som formet ham på reisen mot det som til slutt ble vanære og nederlag, handlet om annet enn ideologi og politiske overbevisninger. Ikke minst gjaldt det hvem han kom til å forestille seg at han var, og hvilken rolle han mente å skulle spille.

I boken tar Rem for seg Hamsuns liv i grove trekk, barndom, ungdom, studentliv og senere den litterære karieren hans. Han var 29 år høsten 1888 når han dukker opp i København med manuskriptet til Sult under armen. De sentrale episodene det kastes lys over i boken, lærer oss Hamsun å kjenne som offentlig person og som menneske. Han kom fra fattige kår, men som 19 åring fikk han den geniale idè å oppsøke landsdelens rikeste mann for å overtale ham til å gi ham et lån, som kunne gjøre ham til forfatter. Selvtilliten var tidlig på plass, og han levde resten av livet med en selvfølgelighet om sin person, som helt sikkert forarget mange.

I bokens andre del reiser den 83 år gamle Knut Hamsun, på den tyske stats bekostning, på besøk til Det tredje rikes andre hovedstad. Han er fullt klar over at han stiller seg i propagandaens tjeneste, når han sammen med en delegasjon fra Norge deltar på en journalistkongress. Knut Hamsun er elsket av både propagandaminister Joseph Goebbel og Hitler selv, og blir tildelt hedersplass på første rad, i påvente av talen han selv skal holde. Hamsun var ikke bare stor, han var svær blant nazistene, tenk han sendte sin Nobelmedalje til Goebbel.

Når jeg leser boken tenker jeg at den handler mye om propaganda. Det må ha vært veldig vanskelig å være menneske og skulle skille skit fra kanel i denne tiden.

Det inntrykket jeg har fått av Hamsun sin forbrytelse er at han var gammel, døv og nesten ikke viste hva han gjorde og sa. Etter å ha lest denne boken, tenker jeg at Hamsun ville snudd seg i graven om han fikk høre dette. Han var nazist fra tidlig i livet. Han var født med en selvbevissthet uten sidestykke og viste utmerket godt hva han holt på med.

Etter delen som handler om Hamsuns møte med Hitler, kommer en fyldig epilog. Denne tar for seg nederlaget, avslutningene og autoriteten som forsvant. En fin avrunding på en virkelig tankevekkende bok. Jeg bestemte meg for å lese et kapittel hver dag, men det ble flere ganger både to og tre, for så vanskelig var det å legge boken ned. Samtidig blir det mye å fordøye, og mye nytt å lære, dette krever litt tid til ettertanke, så ta deg godt tid når du leser boken!

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2014

Sider: 358

Kilde: Leseeksemplar

Min omtale av På gjengrodde stier

Randis flotte omtale av Tore Rems bok