Skammens historie av Sigmund Aas og Thomas Vestergården

I haugen som skulle være med på vinterferie hadde jeg en morsom, en spennende, og en romantisk bok, i tillegg til Skammens historie. Jeg hadde kanskje tenkt at å lese sakprosa om Norges skyggesider ville minne om lekselesing, men der tok jeg skammelig feil.
Beklager at innlegget ble så langt, men boken tok meg med storm, og her er så utrolig mye som gikk rett i hjertet på meg.

Cappelen Damm sier dette om hva boken omhandler:
Intet sted i verden i dag er tilliten til myndighetene større enn i de skandinaviske landene, og dette gjenspeiler seg også i hvordan vi skriver, opplever og ikke minst feirer vår egen nære fortid. Mens vi feirer 200-årsjubileum for grunnloven retter derfor denne boken et kritisk søkelys mot vår egen stat.
Dette er de svakes norgeshistorie. En motvekt til seierherrenes historie med sitt fokus på kriger, konger og de kapitalsterke.
Denne boken binder det hele sammen til en historie over norgeshistoriens mørkere sider. Forfatterne ønsker å utfordre den allmenne oppfattelsen av det uskyldsrene Norge. Nei, det er ikke typisk norsk å være god, det er typisk norsk å ha det godt.
Kjente og ukjente skampletter i norgeshistorien belyses og settes inn i en historisk kontekst. I tråd med en moderne forståelse av menneskerettighetene vil vi fokusere på statens rolle i utvidet forstand, det vil si ikke bare statens handlinger, men også fravær av handling.
Forfatterne har valgt Norges tid som stat med egen grunnlov og frem til dens kommende 200-årsjubileum (1814-2014) som tidsmessig avgrensning.
Boken vil være en sterk og i øyenfallende kontrast, motvekt og modererende stemme til den forventede generelle selvhyllesten.

Første gang jeg tok opp boken, skulle jeg bare ta en titt i noen minutter. Den gang ei, mens oppmerksomheten min krøp godt inni boken, gikk kroppen og hentet en tekstmarker, og jeg var igang. Vi nordmenn kan nok oppfattes som å være både arrogant og kjepphøy, og vi har nok en kollektiv god samvittighet for at vi er så snill og god som vi tror vi er. Gro lærte oss jo at det er typisk norsk å være god, og dette må da være noe av det dummeste hun har sagt? Er vi virkelig så himla mye bedre enn alle andre?
Det er sagt mye om Janteloven, men nå som "alle" går rundt og tror de er bedre enn alle andre, kunne jeg godt tenke meg å ta "bygdedyret" tilbake. Litt ydmykhet i forhold til vår egen fortreffelighet har aldri skadet noen.

Skammens historie overrasket meg med sin folkelige tilnærming til temaet Norsk offentlig skam 1814-2014. Her får vi en oversikt over ting og forhold som vi nordmenn faktisk bør være flau over. Det hele er fremstilt på en interessant og spennende måte, og det skjedde flere ganger at jeg var så overveldet, at jeg måtte lese høyt for familien.
Selvfølgelig hadde jeg hørt om dårlige forhold i fengsler, på psykiatriske sykehus og på barnehjem, men det som forbauset meg var utstrekningen av omsorgssvikten, og at det var satt i system med loven i hånd.

En liten oversikt over tema du kan lese om:

• Religiøs intoleranse og jødeforfølgelse
• Rasehygienens tidsalder
• Uønskede folk, folkemord og massegrav i Oslo
• Tortur og henrettelser
• Kastrering, lobotomering og barnemishandling
• De forbudte ord og nedsablingen av arbeiderbevegelsen
• Overgrep i skyggen av nazismen
• Den uhyggeligste form for krig, frykten for en indre fiende
• Fredsnasjonens bakside
• Da terroren rammet og staten sviktet

Denne boken er tettpakket med skremmende historier om hvordan vi oppførte oss mot hverandre, og ikke minst hvordan staten oppførte seg mot oss. Dokumentasjonen dekker 200 år, og de mest hjerteskjærende overtrampene finner "selvfølgelig" sted langt fra vår moderne tid. Det som forundret meg da jeg leste var at lovgivningen ofte ikke ble endret før "min" tid. Det er lett å sitte og si om mishandling av psykisk syke, eller fanger i fengsel for 100 år siden, at "det var bare sånn det var på den tiden", men mange av forholdene som blir belyst her, viser at Norge faktisk var en versting på flere forskjellige felt.

Norge hadde Europas strengeste strafferett for tyveri og i 1859 satt det 53 fanger fengslet på Slaveriet på Akershus festning, for simpelt tyveri. Den samlede verdien av hva de hadde stjålet var 87 spesidaler og deres samlede straff var på 414 år. I Norge var straffen den samme for mindre eiendomsbrudd, og straffenivået steg brattere ved gjentagelser. Dermed satt det folk dømt til livsvarig straffearbeid for å ha stjålet tomflasker.

Det første lobotomi-inngrepet ble foretatt ved Gaustad sykehus i 1941. Da hadde psykiater Maruice Urstein reist Europa rundt for å finne et sted hvor han kunne få prøve seg. I Norge slapp han til med eksperimenteringen sin.
Lobotomi ble brukt som et middel for å kontrollere uvillige og oppfarende pasienter.
Det er hårreisende å lese om hvordan psykiatriske pasienter ble behandlet i begynnelsen av denne perioden. Det var strengt tatt kun oppbevaring det var snakk om, og skulle de behandles var det med dårekister, årelating, kalde/varme bad, uttrekking av tenner, sjokkbehandling med insulin, elektrosjokk og selvfølgelig den populære lobotomeringen.

Ytringsfrihet er ikke noe vi skal ta som en selvfølge. Det er mange borgere som var tiltalt for majestetsfornærmelser og usømmelig kritikk av staten. I tillegg har det i denne 200-års perioden vært mange som ble dømt etter oppvigler- eller blasfemiparagrafen.

Tre forhold under 2.verdenskrig skriker mot meg når jeg leser. Tyskerbarna og det som hendte med Lebensborn-barna er et trist kapittel, som Norge bør være flau av.
Et annet forhold som jeg leser om for første gang er politiinspektør Knut Rød og hans opptreden under krigen. Han ble etter krigen satt under tiltale for landsforræderi, men frikjent for sin organisering av massearrestasjonene, og medvirkning til massedrap.
Det som opprører meg mest i dette kapittelet er behandlingen av de norske sjøfolkene som seilte ute under krigen. Jeg har hørt om uteseilerne, men det er første gang jeg får en forståelse av hvor urettferdig de ble "belønnet" for sin innsats. Nesten 50% av de nordmenn som falt under 2.verdenskrig døde på havet.

Den britiske admiralen Charles Dickens sa i en radiotale i BBC i 1941 at: Hvis det ikke hadde vært for den norske handelsflåten, kunne vi like gjerne ha bedt Hitler om hans betingelser.

Når krigsseiler Gunnar Knudsen, som hadde deltatt på invasjonen av Normandie, torpedert to ganger, 5 år på havet, returnerer til Norge, får han beskjed om at han har mistet retten til rasjoneringskort og alle sosiale rettigheter. Fordi han har vært for lenge utenlands! Er det mulig?? Seilerne i handelsflåten fikk krigspensjon, men det skulle gå 23 år før denne ble innvilget. Til dess hadde mange av heltene våre lidd under fattigdom og armod.

Som dere sikkert skjønner er det en rystet men begeistret leser 

som snakker varmt om denne boken. 

Anbefales på det sterkeste!

Thomas Vestgården og Sigmund Aas har mellom seg mastergrad i statsvitenskap og i menneskerettigheter og har begge vært tilknyttet Amnesty International. Boken de har skrevet er godt skrevet og ikke minst godt dokumentert med en litteraturliste på 10 sider og 18 sider med noter du kan følge opp hvis du føler for det. Her er det ingen synsing og føleri. De skriver ikke boken for å sverte Norge eller nordmenn, men dokumenterer saklig hvordan tingenes tilstand faktisk har vært i dette landet de siste 200 år. Dette har vi godt av å kunne noe om folkens!

Jeg vil si som Agnar Mykle i Sangen om den røde rubin: 

Denne bok bør leses to ganger. Den har et budskap også.

Les gjerne Rose-Marie sin grundige omtale.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2014

Sider: 287

Kilde: Leseeksemplar