Oppsummering av februar

Siste dagen av februar er allerede forbi. Min februar har vært preget av 200 års jubileet, spenning og romantikk, og svært lite OL. Jeg har fastet i 8 døgn, og var veldig fornøyd med å få 5:2-dietten ihende til jeg skulle surfe ut av fasten og over på denne dietten. RunKeeperen min endte på 100 km. denne måneden og jeg er ajour med treningsutfordringen min, det er jeg også fornøyd med. Når vi nå går inn i mars måned kan jeg klappe meg selv på skulderen for å endelig å ha klart å miste 4 kilo.

Jeg har også hørt en del på lydbok og på den måten fått meg masse trim og frisk luft. I begynnelsen av måneden var jeg på flere bokbad, med Sissel Værøyvik og Jamie Ford og med selveste Jørgen Jæger. Har også lyst å nevne Monika Yndestad, selv om hennes lansering strengt tatt var i januar. Senere i måneden møtte jeg vinneren av Nordisk Råds Litteraturpris, norsk/danske Kim Leine, som har skrevet Profetene i Evighetsfjorden.

Jeg har lest 5 bøker som kan nomineres til Bokbloggerprisen neste gang, og 3 debutanter. Selv om jeg er fornøyd med innsatsen på slanke og treningsfronten, og har vært på flere bokbad, så har jeg tydeligvis hatt masse tid til å lese, for målet om å lese 12 bøker i måneden sliter jeg med.

Disse bøkene har jeg lest i februar:

1. Mons Kallentoft - Sjeler av vind - 4
2. Jørgen Jæger - Ridderkorset - 5
3. Amalie Skram - Avkom - 4
4. Grebe og Traff - Før du døde - 5
5. Monika Peetz - Mellom ugress og roser (Tirsdagsdamene 3) - 4
6. Frode Granhus - Djevelanger - 5
7. Lucinda Riley - Midnattsrosen - 4
8. Marianne Grung Farsund - en dør på gløtt - 4 (kommer og omtales i mars)
9. Jussi Adler-Olsen - Alfabethuset - 5
10. Torgrim Eggen - Berlin - 4 (omtales i mars)
11. Elizabeth Lingjærde - 5:2 dietten - 5
12. Kate Harrison - 5:2 dietten - 3
13. Sarah Winman - Da gud var en kanin - 6
14. Jesper Halle - Lilleskogen - 4
15. Marit Reiersgård - Stolpesnø - 4
16. Ronny Trælvik - Hjemgjeld - 3
17. Julie Otsuka - Buddha på loftet - 3
18. Joel Dicker - Sannheten om Harry Quebert saken - 4
19. Aas og Vestgården - Skammens historie - 6
20. Elizabeth Gilbert - Alma Whittakers betydelige oppdagelser - 4

Favorittboken denne måneden må bli Skammens historie, som laget litt mer furore på bloggen min enn vanlig, sånt er gøy.

Det har vært kjempegøy og inspirerende og følge andre bokblogger, og gleder meg til mars, for å se hva dere andre leser på. Har vi lest noen av de samme bøkene i februar?

Sannheten om Harry Quebert-saken av Joel Dicker

Med denne lydboken slo jeg alle rekorder. Fra jeg gikk fra hytten i Myrkdalen til jeg var hjemme tok det 6 timer, og jeg tok ikke av lydboken en gang :)

Den unge stjerneforfatteren Marcus Goldman drar på besøk til sin gamle venn og mentor, forfatteren Harry Quebert, for å få hjelp med skrivesperren. Kort tid senere finner politiet liket av en ung jente nedgravd i hagen til Harry, og han pågripes for mord. Marcus er overbevist om sin venns uskyld. Han starter sin egen etterforskning og begynner å skrive en bok om saken. Gradvis avdekkes et komplisert nett av hemmeligheter, og mange uventede og nervepirrende hendelser inntreffer før den dramatiske sannheten til slutt kommer for en dag.


Hvem drepte Nola Kellergan? Hva skjedde i New Hampshire sommeren 1975? Og hvordan skriver man egentlig et mesterverk?

Historien handler om Harry Quebert, både før under og etter saken mot ham. Men, den handler like mye om Marcus Goldman, Harrys elev og venn. Marcus er en forfatter som strever med å komme igang med den vanskelige andreboken, og når presset fra forlaget blir større og større, tar han en modig avgjørelse og reiser til hjemstedet til Harry for å støtte ham under fengsling og rettssak. Handlingen som omfatter boken Marcus skal skrive gir et artig innsyn i hvordan det kan være for en forfatter å ha "solgt seg" til et forlag, etter en tidligere braksuksess.
Handlingen hopper tilbake i begge herrenes liv, til highschool for Marcus sin del, og vi får et godt innblikk i personligheten hans når vi lærer hvordan han fikk tilnavnet Den makeløse. Vi får også høre hvordan Harry og Marcus traff hverandre på universitetet.
Dette er en lang og detaljert bok, med to forfattere, to bøker som har sine egne historier, i tillegg har alle de involverte karakterene også sine egne historier. Det kan til tider bli mye repetering, da de forskjellige hendelsene blir spekulert i, gjenfortalt, og fortalt av flere forskjellige karakterer. Ting er selvfølgelig ikke sånn det først lå an til å være, og en ny karakter forklarer på nytt hvordan det egentlig hang sammen. I mine øyne (og ører) ble det i overkant mye, og jeg tenker at boken godt kunne vært kortet ned med noen hundre sider.

Sannheten om Harry Quebert-saken er ingen krim, selv om det dukker opp flere lik, og mye av den ytre handlingen omhandler fengsling, og forbereding til en rettssak.
Det er jo et 30 år gammelt lik som dukker opp, så så himla spennende blir det jo egentlig ikke, før helt på slutten, når jeg er i ferd med å avslutte tar det seg kraftig opp. Marcus får noen anonyme brev stukket til seg, og et par branner oppstår når han er ute av huset, så det hjelper jo på nerven i boken, men ellers er det ikke i spenningen denne boken har sin styrke.

Den første delen av boken likte jeg best. Den handler om identitet, og hva som gjør oss til den vi er. Det jeg ikke likte med denne boken er hva Joel Dicker har gjort utav de kvinnelige karakterene. Nola blir skildret som et selvutslettende pikebarn, som bare klenger seg til Harry. Damene på kafeen, er også noen tåper, både i nåtid og i fortid, mens moren til Nola er en barnemishandler. Moren til Marcus tar kaka, måten han beskriver henne er så lite troverdig at det ikke ligner noen ting.
Historien har vært virkelighetsnær gjennom hele, men mot slutten blir det avdekket forskjellige ting som ikke var som de syntes. Anita fikk seg nok en latter da jeg litt for tidlig proklamerte at "vi viste jo hvem morderen var fra midten av boken". Nola var blitt fremstilt som en troskyldig blondine, (med muligens noen skyggesider) men mot slutten fikk vi hennes sanne bilde. Flere andre karakterer røpet sin riktige medvirkning i den gamle forsvinningssaken helt på tampen.

Vekslingen mellom nåtid, og fortid skjer sømløst, og det er ikke vanskelig å følge med, selv på lydbok, når fokus skiftes, blir både dato, årstall og sted oppgitt.
Jeg har flere favoritt-innlesere, men Helge Winther-Larsen er ikke en av dem. Jeg synes stemmen hans blir for kraftig og artikulert, og jeg fikk et kraftig flashback til Marco-effekten når jeg startet på denne. Ikke la mine preferanser stoppe deg for å høre denne, for historien har så mange kvaliteter at jeg har ikke problemer med å anbefale den.

På bloggen Artemisias Verden finner du Anita`s og flere andre omtaler av boken

Forlag: Lydbokforlaget

Innleser: Helge Winther-Larsen

Lesetid: 21 timer og 39 min

Utgitt: 2014

Kilde: Lytteeksemplar

Alma Whittakers betydelige oppdagelser av Elizabeth Gilbert

Elizabeth Gilbert er forfatteren bak "Spis, elsk, lev", ja du leste vel den? Jeg digget den boken, og gledet meg storveis til å lese hennes nyeste bok. Denne her så ikke ut som en koloss, men rommet 540 innholdsrike sider. Boken er delt inn i 4 deler, og etter å ha lest noen sider av første del, pustet jeg lettet ut, jeg kjente igjen Gilbert`s skrivestil.
Del to og tre er de lengste delene og her følte jeg at der måtte ha vært en ghostwriter inne i bildet, for flyten og følelsen var helt annerledes. Ikke før del 4 kjente jeg igjen Gilbert`s penn, og de siste 180 sidene frydet jeg meg gjennom.

Dette er en bok om å være annerledes, om å leve et liv ærlig mot seg selv, og gjøre det en må gjøre for å leve opp til sine egne forventninger.
I første del er vi i 1760, i Richmond og vi blir kjent med Henry. Hans far klarer så vidt å brødfø familien som fruktdyrker i Kew Gardens, mens han og familien bor i en hytte med jordgulv, vegg i vegg med et grisehus. Henry hater fattigdommen, han er en smart gutt, og når han vokser til begynner han å stjele avleggere som han selger videre. På denne måten klarer han å legge seg opp litt penger, men før han får glede av dem, tar hans far ham på fersken, og tar ham med til sjefen. I stedet for å sende ham til galgen, sender han ham ut på en jordomseiling med Captein Cook sitt skip, for å samle planter.
Han blir på denne måten rik, finner seg en hollandsk kone og emigrerer til Philadelphia hvor han bygger et herskapshus. Innen alle former for opportunisme vant han, det virket som om pengene elsket Henry og innen 1880 var han byens rikeste mann. Alt dette skjer på de 40 første sidene som utgjør del 1, og avsluttes med at Alma blir født.
Del to og tre omhandler oppveksten til Alma. Hun tegner et grundig bilde med massevis av hendelser som lærer oss Almas personlighet å kjenne. Hun er et stygt barn, men veldig bok-smart. Foreldrene hennes er begge to beleste personer, så hun mangler ikke på inputt på dette feltet. Midt i barndommen får hun plutselig en søster på samme alder. Prudence er ikke smart som henne, men umåtelig vakker. De er så forskjellig at de ikke kan gå godt sammen, men de er begge godt oppdratt, så de klarer å forbli venner gjennom hele barndommen.
Kort fortalt, moren Beatrix dør, Alma gifter seg med Ambrose som reiser på tokt til Tahiti og dør der. Faren dør og Alma arver alt, søsteren eller den trofaste hushjelpen får ingenting. Alma finner ut at hun vil la Prudence og Hanneke arve alt og rotter seg sammen med advokaten for å få til dette. Selv beholder hun bare nok verdisaker til å legge ut på en reise til Tahiti, her slutter del 3.
Del 4 begynner i året 1851 og Alma er blitt en 51 år gammel enke. Det første som skjer når hun ankommer bestemmelsesstedet sitt, er at hun blir frastjålet alle tingene sine, men det meste dukker opp igjen, litt etter litt. Oppholdet i jungelen på Tahiti ble en nervepirrende reise for denne leseren, som er tilhenger av privatliv, låser og renslighet, for ikke å snakke om aversjon mot kravlende kryp. Alma får etterhvert svar på spørsmålene hun kom for, og reiser derfra. Hun kan ikke returnere til Philadelphia, og forstyrre søsteren på ranchen, men vil tilbake til sin mors røtter i Holland. Derfor oppsøker hun sin onkel dr. Dees van Devender. Når han får øynene opp for Almas meritter tar han imot sin niese med åpne armer. Alma skriver en avhandling om hvilke hendelser som former en art, og bruker moseforskningen sin til å bekrefte det hele. Onkelen prøver hele tiden å få Alma til å publisere teoriene sine om konkurrerende endring, men hun ser et hull i avhandlingen som må fylles før hun vil sette sitt navn på det, derfor utsetter hun det i det uendelige.
Vel, avslutningen på boken er intet mindre enn elegant. Jeg vil ikke røpe for mange detaljer, for overraskelsesmomentet her var for meg gledelig.

En smakebit fra Almas overfart mot Tahiti:
Alma svevde hele tiden mellom håp og frykt, overbevist om at hun kunne dø når som helst - men ikke en gang skrek hun i panikk eller hevet stemmen i redsel. Da været klarnet opp og alt var over, sa kaptein Terrence: Du er jammen en liten datter av Neptun, frøken Whittaker, og Alma følte at hun aldri før var blitt så skamrost. 

Alma Whittakers betydelige oppdagelser var betydelige, og boken om henne var fornøyelig lesning. Det var ikke en "slukebok" fra Gilbert denne gangen, men en nydelig roman om de store spørsmålene her i livet. Anbefales varmt!

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2013

Sider: 540

Kilde: Leseeksemplar

Hjemgjeld av Ronny Trælvik

Etter å ha lest Djevelanger, fristet det med mer krim fra Nord Norge, og vips så fikk jeg et tilbud jeg ikke kunne takke nei til. Hjemgjeld havnet i postkassen min sammen med litt godis, og jeg setter smilende og forventningsfull igang.

Bok i Nord forteller om Hjemgjeld:
“William Blix har forlatt Nord-Norge og en fortid som nyhetsjournalist. Nå lever han et anonymt liv i hovedstaden med en jobb han ikke trodde eksisterte. Han bærer på et savn etter sin forlovede som forsvant på mystisk vis. Men da fortiden innhenter ham i form av en desperat handling midt i Oslos gater, tvinges han til å returnere. I nord venter flere dramatiske hendelser, og en uløst mordgåte – like nervepirrende som den føles umulig å oppklare.”

Forlag: Bok i nord
Utgitt: 2012
Sider: 350
Kilde: Leseeksemplar


Boken minner mer om en spennende historie enn en krim til å begynne med, for spennende er det fra første stund. Vi blir ikke introdusert for etterforskere av noe slag, og noe fersk drap finner heller ikke sted, før helt på slutten. Det starter med at William Blix blir skutt på mens han sitter i bilen sin i en Oslogate. Heldigvis treffer kulen bare speilet, men siden han ser at det er en mann, som han kjenner som sin halvbror, som står der og fekter med en pistol, drar han den omtåkede mannen inn i bilen. (Jøss tenker jeg, han må være iskald som tør å dra den som nettopp har skutt rett mot ham inn i bilen, og hvorfor går Ole Jensen rundt og skyter på folk i Oslos gater?, og tilfeldigvis treffer sin ukjente halvbror...)
Maria Moe`s mormor er vitne til hendelsen fra vinduet sitt, men når hun ringer barnebarnet for å fortelle, skjønner ikke hun hva mormoren snakker om, og gjør ingenting med det. (?)

William har et seksuelt forhold til Iris Morvik, som med litt godvilje kunne vært moren hans. Han arbeider også som gartner og hundelufter for henne. Han nærer et dypt savn etter kjæresten Sarah, som forsvant i syden for en tid siden. Bortsett fra at vi får høre litt om omstendighetene rundt forsvinningen, så er dette en av de mange løse trådene som ikke blir nøstet opp i.
Han har altså to halvsøsken, som han vet om men ikke har kontakt med. Den pistolsvingende Ole Jensen og halvsøsteren Cecilie Jensen som tilsynelatende tok livet av seg på Senja for et år tilbake.

Ombord på den 42 fot lange yachten Afrodite blir vi kjent med 16 åringen Waquar Barah og tanten hans, pakistanere med en merkelig historie som sammen med sin russiske tjenestepike, seiler nordover fra Bodø til Senja, for å hyre en leiemorder.

De mange forskjellige handlingene kastes opp som en stor neve konfetti, og det skal litt til både for forfatter og leser og greie å fange inn disse igjen. Som seg hør og bør lander mye på gulvet, uten forklaring eller fortsettelse. 

William tar seg en ukes ferie og drar til Senja. (for å?) Han kjører ut til gjestgiveriet Kråkeslottet, hvor halvsøsteren tok sitt eget liv. Her ute ligger det en kar og peser i buskene mens han filmer aktivitetene i Kråkeslottet hver dag. Ved en anledning stormer han restauranten med sånn voldsomhet at følgene som uteblir fra dette oppstyret forundrer meg. Han virker gal, vil voldta og drepe og dytter kafèverten Ninni, bortover gulvet. Hun karrer seg ut på kjøkkenet, og det er bare Williams inntreden i rommet som redder Maria, som var målet for angrepet.
Dette er den tidligere nevnte Maria Moe, hvis mormor hadde sett skytingen i Oslo, hun er tilfeldigvis på Senja for å lese manus og slappe av. (Et manus som er skrevet av Williams arbeidsgiver, Iris Morvik, og omhandler William).
Ninni setter seg ned med Maria og William og forteller den ville historien om hendelsene for et år siden, da Cecilie tok livet av seg og Hr. Hakimurrah Bahra ble drept.

En ny karakter blir introdusert, Thomas Holst som blir lurt av en venn til å reise til Senja for å ta livet av en person. Han tar med seg sin kone og to døtre, og fremme på Senja får han oppdraget av Nashim Barha, som har kommet til Senja båtveien fra Bodø. Holst er en helt vanlig familiemann som driver en Kiwi-butikk, og reaksjonen hans på hva han er i ferd med å gjøre er:
"- Nei, nå må jeg ikke tørne helt gal, innprentet han seg selv. - Jeg skal jo bare drepe et menneske jeg aldri har sett før."
Det viser seg også at familien Holst er en av oppdragsgiverne til William`s hundeluftegesjeft. Og, at familien tilfeldigvis også var tilstede da kjæresten til William forsvant i syden.

På Kråkeslottet, bor det også en kunstmaler. På et tidspunkt ville William snakke med ham, og på forunderlig vis fikk han ham plassert på en gren i et tre 2 meter over bakken, hvor han satt og klamret seg fast under samtalen. Hvordan klarer en mann å få en annen mann som er uvillig opp i et tre? - Dette er bare en av mange usannsynligheter jeg slet med å svelge når jeg leste denne boken.

Mot slutten får vi vite omstendighetene rundt drapene på Hr. Hakimurrah Bahra og halvsøsteren Cecilie Jensen, uten at dette får meg til å heve øyenbrynene. Thomas Holst greier å gjennomføre drapet på den personen han skulle drepe, som viser seg å være halvbroren til William, Ole Jensen. Han har nemlig kommet seg ut av sykehuset og opp til Senja han også. Når William får se at halvbroren ligger der skutt, tar han pistolen som ligger igjen ved siden av ham, og trykker den inn i hånden hans, så det skal se ut som selvmord. Hvorfor dekke over mordet på din egen bror??

Forvirret? Det er jeg også. Hjemgjeld er en spennende historie, men jeg henger meg opp i så mange tilfeldigheter og logiske brist, at det føles som å presse seg gjennom et bjørnebærkratt. Jeg synes også at her er for mange tråder som starter og stopper uten grunn.

Vel, "du kan ikke vinne hver gang" sier de jo.....

Skammens historie av Sigmund Aas og Thomas Vestergården

I haugen som skulle være med på vinterferie hadde jeg en morsom, en spennende, og en romantisk bok, i tillegg til Skammens historie. Jeg hadde kanskje tenkt at å lese sakprosa om Norges skyggesider ville minne om lekselesing, men der tok jeg skammelig feil.
Beklager at innlegget ble så langt, men boken tok meg med storm, og her er så utrolig mye som gikk rett i hjertet på meg.

Cappelen Damm sier dette om hva boken omhandler:
Intet sted i verden i dag er tilliten til myndighetene større enn i de skandinaviske landene, og dette gjenspeiler seg også i hvordan vi skriver, opplever og ikke minst feirer vår egen nære fortid. Mens vi feirer 200-årsjubileum for grunnloven retter derfor denne boken et kritisk søkelys mot vår egen stat.
Dette er de svakes norgeshistorie. En motvekt til seierherrenes historie med sitt fokus på kriger, konger og de kapitalsterke.
Denne boken binder det hele sammen til en historie over norgeshistoriens mørkere sider. Forfatterne ønsker å utfordre den allmenne oppfattelsen av det uskyldsrene Norge. Nei, det er ikke typisk norsk å være god, det er typisk norsk å ha det godt.
Kjente og ukjente skampletter i norgeshistorien belyses og settes inn i en historisk kontekst. I tråd med en moderne forståelse av menneskerettighetene vil vi fokusere på statens rolle i utvidet forstand, det vil si ikke bare statens handlinger, men også fravær av handling.
Forfatterne har valgt Norges tid som stat med egen grunnlov og frem til dens kommende 200-årsjubileum (1814-2014) som tidsmessig avgrensning.
Boken vil være en sterk og i øyenfallende kontrast, motvekt og modererende stemme til den forventede generelle selvhyllesten.

Første gang jeg tok opp boken, skulle jeg bare ta en titt i noen minutter. Den gang ei, mens oppmerksomheten min krøp godt inni boken, gikk kroppen og hentet en tekstmarker, og jeg var igang. Vi nordmenn kan nok oppfattes som å være både arrogant og kjepphøy, og vi har nok en kollektiv god samvittighet for at vi er så snill og god som vi tror vi er. Gro lærte oss jo at det er typisk norsk å være god, og dette må da være noe av det dummeste hun har sagt? Er vi virkelig så himla mye bedre enn alle andre?
Det er sagt mye om Janteloven, men nå som "alle" går rundt og tror de er bedre enn alle andre, kunne jeg godt tenke meg å ta "bygdedyret" tilbake. Litt ydmykhet i forhold til vår egen fortreffelighet har aldri skadet noen.

Skammens historie overrasket meg med sin folkelige tilnærming til temaet Norsk offentlig skam 1814-2014. Her får vi en oversikt over ting og forhold som vi nordmenn faktisk bør være flau over. Det hele er fremstilt på en interessant og spennende måte, og det skjedde flere ganger at jeg var så overveldet, at jeg måtte lese høyt for familien.
Selvfølgelig hadde jeg hørt om dårlige forhold i fengsler, på psykiatriske sykehus og på barnehjem, men det som forbauset meg var utstrekningen av omsorgssvikten, og at det var satt i system med loven i hånd.

En liten oversikt over tema du kan lese om:

• Religiøs intoleranse og jødeforfølgelse
• Rasehygienens tidsalder
• Uønskede folk, folkemord og massegrav i Oslo
• Tortur og henrettelser
• Kastrering, lobotomering og barnemishandling
• De forbudte ord og nedsablingen av arbeiderbevegelsen
• Overgrep i skyggen av nazismen
• Den uhyggeligste form for krig, frykten for en indre fiende
• Fredsnasjonens bakside
• Da terroren rammet og staten sviktet

Denne boken er tettpakket med skremmende historier om hvordan vi oppførte oss mot hverandre, og ikke minst hvordan staten oppførte seg mot oss. Dokumentasjonen dekker 200 år, og de mest hjerteskjærende overtrampene finner "selvfølgelig" sted langt fra vår moderne tid. Det som forundret meg da jeg leste var at lovgivningen ofte ikke ble endret før "min" tid. Det er lett å sitte og si om mishandling av psykisk syke, eller fanger i fengsel for 100 år siden, at "det var bare sånn det var på den tiden", men mange av forholdene som blir belyst her, viser at Norge faktisk var en versting på flere forskjellige felt.

Norge hadde Europas strengeste strafferett for tyveri og i 1859 satt det 53 fanger fengslet på Slaveriet på Akershus festning, for simpelt tyveri. Den samlede verdien av hva de hadde stjålet var 87 spesidaler og deres samlede straff var på 414 år. I Norge var straffen den samme for mindre eiendomsbrudd, og straffenivået steg brattere ved gjentagelser. Dermed satt det folk dømt til livsvarig straffearbeid for å ha stjålet tomflasker.

Det første lobotomi-inngrepet ble foretatt ved Gaustad sykehus i 1941. Da hadde psykiater Maruice Urstein reist Europa rundt for å finne et sted hvor han kunne få prøve seg. I Norge slapp han til med eksperimenteringen sin.
Lobotomi ble brukt som et middel for å kontrollere uvillige og oppfarende pasienter.
Det er hårreisende å lese om hvordan psykiatriske pasienter ble behandlet i begynnelsen av denne perioden. Det var strengt tatt kun oppbevaring det var snakk om, og skulle de behandles var det med dårekister, årelating, kalde/varme bad, uttrekking av tenner, sjokkbehandling med insulin, elektrosjokk og selvfølgelig den populære lobotomeringen.

Ytringsfrihet er ikke noe vi skal ta som en selvfølge. Det er mange borgere som var tiltalt for majestetsfornærmelser og usømmelig kritikk av staten. I tillegg har det i denne 200-års perioden vært mange som ble dømt etter oppvigler- eller blasfemiparagrafen.

Tre forhold under 2.verdenskrig skriker mot meg når jeg leser. Tyskerbarna og det som hendte med Lebensborn-barna er et trist kapittel, som Norge bør være flau av.
Et annet forhold som jeg leser om for første gang er politiinspektør Knut Rød og hans opptreden under krigen. Han ble etter krigen satt under tiltale for landsforræderi, men frikjent for sin organisering av massearrestasjonene, og medvirkning til massedrap.
Det som opprører meg mest i dette kapittelet er behandlingen av de norske sjøfolkene som seilte ute under krigen. Jeg har hørt om uteseilerne, men det er første gang jeg får en forståelse av hvor urettferdig de ble "belønnet" for sin innsats. Nesten 50% av de nordmenn som falt under 2.verdenskrig døde på havet.

Den britiske admiralen Charles Dickens sa i en radiotale i BBC i 1941 at: Hvis det ikke hadde vært for den norske handelsflåten, kunne vi like gjerne ha bedt Hitler om hans betingelser.

Når krigsseiler Gunnar Knudsen, som hadde deltatt på invasjonen av Normandie, torpedert to ganger, 5 år på havet, returnerer til Norge, får han beskjed om at han har mistet retten til rasjoneringskort og alle sosiale rettigheter. Fordi han har vært for lenge utenlands! Er det mulig?? Seilerne i handelsflåten fikk krigspensjon, men det skulle gå 23 år før denne ble innvilget. Til dess hadde mange av heltene våre lidd under fattigdom og armod.

Som dere sikkert skjønner er det en rystet men begeistret leser 

som snakker varmt om denne boken. 

Anbefales på det sterkeste!

Thomas Vestgården og Sigmund Aas har mellom seg mastergrad i statsvitenskap og i menneskerettigheter og har begge vært tilknyttet Amnesty International. Boken de har skrevet er godt skrevet og ikke minst godt dokumentert med en litteraturliste på 10 sider og 18 sider med noter du kan følge opp hvis du føler for det. Her er det ingen synsing og føleri. De skriver ikke boken for å sverte Norge eller nordmenn, men dokumenterer saklig hvordan tingenes tilstand faktisk har vært i dette landet de siste 200 år. Dette har vi godt av å kunne noe om folkens!

Jeg vil si som Agnar Mykle i Sangen om den røde rubin: 

Denne bok bør leses to ganger. Den har et budskap også.

Les gjerne Rose-Marie sin grundige omtale.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2014

Sider: 287

Kilde: Leseeksemplar

Stolpesnø av Marit Reiersgård - hennes krimdebut fra 2012

Marit Reiersgård gir i disse dager ut sin andre krim Jenta uten hjerte, hvor politietterforsker Bitte Røed og Verner Jacobsen leder an. Jeg hadde ikke lest den første boken Stolpesnø, så jeg skaffet meg denne sporenstreks - noe jeg ikke angret på.

Dette røper forlaget om handlingen:
Det er 25. januar, det snør tett. Brøytebilen dundrer langs de smale veiene i Lier utenfor Drammen. Fem år gamle Oda tar på seg den rosa parkdressen og går ut for å ake. Hun kommer ikke inn igjen til middag, hun er sporløst borte. I nabohuset tyvlåner unggutten Raimo morens bil for å kjøre til den kvinnelige tegnelæreren sin. Han finner henne kvalt, og tilsynelatende voldtatt. Likevel velger Raimo å holde munn om det han ser. Hvilke hemmeligheter er det som skjuler seg i vintermørket?
Politietterforskerne Bitte Røed og Verner Jacobsen begynner det vanskelige arbeidet med å avhøre mennesker på et lite tettsted. Alle kjenner hverandre, alle vet noe. Og alle ønsker noe mer for livene sine.

Jeg hadde ikke før landet i godstolen før det brakte løs. Her var det ingen lange innledninger, før få sider var lest var det allerede forsvunnet en liten jente, en gutt med dårlig samvittighet har funnet et lik, og Bitte Røed`s datter har noe å skjule.
Denne historien har sitt utspring ved politihuset i Drammen, hvor førstebetjent Verner Jacobsen sliter med sitt mens han sitter og strikker sokker på kontoret (!) Det er Bitte Røed`s aller første dag ved politihuset, og hun får sitt første oppdrag i Drammen, en by hun ikke er kjent i siden hun nettopp har flyttet inn fra Oslo.

Spenningen stiger og historien flyter fint fremover, og det er ikke før Bitte og Verner går på besøk i barnehagen at jeg får bakoversveis. Der tittelerer styreren seg som "tante". What!! Det er ingen som jobber i barnehage som bruker dette eldgamle uttrykket lenger, verken assistenter, pedagoger og i alle fall ikke styrere. Det går igjen og igjen, og jeg er harmdirrende når de to politifolkene endelig kommer seg ut av barnehagen.
I denne historien blir de personlige historiene til etterforskerne ganske påtrengende. Jeg kan overse trykkfeil og klisjèer men dette er noe jeg har en tendens til å henge meg opp i. Verner Jacobsen er en bok i seg selv, og den antatte gjerningsmannen gjennom store deler av boken, er kjæreste med Bitte Røed`s datter. Denne gjerningsmannen gjøres så sannsynlig at det selvfølgelig ikke er ham.
Dette er en ganske så klassisk krim, som følger en tradisjonell oppbygging. Ingenting galt med det, for det fungerer fint. Bortsett fra den "tante"-greien var det ikke før helt på slutten et par ting i handlingen fikk meg til å reagere. To damer har sex baki bilen, og når sjåføren klatrer frem for å kjøre videre har hun fremdeles hanskene på (!) Vel, jeg har ikke mye greie på verken sex i biler eller mellom to jenter, men beholder man hanskene på?
Min korte oppsummering vil si at boken er spennende, lettlest og grei tidtrøyte, så lenge du ser igjennom fingrene med noen usannsynligheter. En ting er sikkert, jeg skal lese bok nummer to, Jenta uten hjerte så snart jeg får mulighet til det.
Les gjerne Ritas anmeldelse av Jenta uten hjerte.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2012

Sider: 308

Kilde: Biblioteket

Ny type smakebit fra meg denne gangen - Elizabeth Gilbert`s nyeste

Jeg leste Spis, elsk, lev da den kom ut og likte den veldig godt, så nå er jeg spent på hvordan forfatteren skriver en historisk roman. Det helt tilfeldige oppslaget som ble dagens smakebit er tatt fra midt i boken et sted.

Smakebit fra Alma Whittakers betydelige oppdagelser:
 - Han tok feil av meg også, sa Alma.
 - Så du skjønner hvordan det er.
 - Hva ønsket du deg med ham?
 - Jeg ville ligge med ham, Alma, sa Tomorrow Morning dystert, men uten å fortrekke en mine.
 - I likhet med meg, sa hun. 
 - Så er vi like, sa Tomorrow Morning, men det så ikke ut til at han fant noen trøst ved tanken. Ikke Alma heller. 
 - Lå du med ham? spurte hun.

Nå har Gilbert skrevet en fascinerende historisk roman fra 1800-tallet, en slags moderne Jane Austen-roman. Å lese den er som å bli med på en reise for livet der du oppdager hemmeligheter fra det 19. århundre – en historie fylt av eventyr, oppdagelser, lidenskap og botanikk.
Alma Whittakers betydelige oppdagelser er glimrende researchet og fortalt, med handling som strekker seg fra London, til Peru, Philadelphia,Tahiti og Amsterdam. Romanen er befolket med uforglemmelige karakterer: misjonærer, slaverimotstandere, eventyrere, astronomer, sjøkapteiner og genier. Gilbert fanger tidens ånd, og skaper et bemerkelsesverdig portrett av en kvinne som står på terskelen til den moderne tid, men med en fot fremdeles plantet i det forgangne.

Har du tenkt å lese denne boken? 

Flere smakebiter finner du som alltid om søndagen 

via bloggen Flukten fra virkeligheten. 

Ønsker alle en trivelig søndag :)

Riktig god helg!! og leseplaner for vinterferien

Skolevinterferien startet i dag, og i år skal vi gjøre noe så tradisjonelt som å ta oss en hyttetur på fjellet. Her i Bergen har vi ikke hatt skikkelig snø i år, så det skal faktisk bli kjekt å oppsøke fjellheimen 2,5 time fra Bergen, som smykker seg med mengder av det hvite stoffet.
De som kjenner meg vet at jeg ikke har fornyet slalomskiene mine, og det er bare akkompagnert av høylytte sukk og stønn, at jeg går på langrennski, derfor innebærer noen dager i vinterfjellet oppakning av en helt annen kaliber enn det som guttene tar med seg.

Krim, sakprosa, dameroman og humor - i vinterferiens oppakning 

Det er ikke meldt sol, værmelderne sa faktisk i dag at de som ikke må på fjellet, bør holde seg hjemme...  Vel, vi skal ikke reise før mandag formiddag, så mye kan ha skjedd til dess. Jeg er evig optimist og pakker solbriller, sitteunderlag og selvfølgelig et knippe bøker, for lange late dager i hytteveggen. I tillegg har jeg Sannheten om Harry Quebert-saken på lydbok, sånn i tilfelle jeg må ut på ski :)

Men, aller først er det hjemmehelg uten andre planer enn et etterlengtet frisørbesøk om noen timer. Skal du gjøre noe gøy i helgen?

Buddha på loftet av Julie Otsuka - hørt på lydfil på iPhon`en

Jeg er den glade vandrer for tiden, for med lydbok på øret er det ikke noe problem å gå til og fra jobb, eller legge ut på langtur på ettermiddagen. Denne gangen har jeg hørt en liten, spesiell roman om japanske jenter som blir solgt - giftet bort til fremmede japanere i USA.

Handlingen starter i 1920 årene når mange japanske jenter ble sendt som postordrebruder til California. De hadde fått brev og bilde fra sin tilkomne mann, så på den lange båtturen over var det fleste positive og forventningsfulle.
Mennene som skulle sitte godt i det, være unge og pene og se snille ut, var selvfølgelig ikke det. De som møtte frem for å ta imot konene sine kunne vært fedrene til mennene på bildene, de var fattige og mange jobbet som landarbeidere på gårdene rundt om.
Etter å ha hørt hvordan jentene ble tatt imot, og hvordan livene deres ble, bombes Pearl Harbor, og livene til japanerne blir veldig vanskelig. Alle japanerne forlater stille livene sine, og vi får høre hvordan mange av dem dro.... Til sist er vi-stemmene, røstene til alle de dro fra, som lurer på hvor japanerne ble utav.

Bildet hun tegner av denne generasjonen kvinner og disse hendelsene er interessant, og det farger mitt bilde av epoken, men for meg blir det aldri personlig eller nært. Jeg føler ikke at jeg får kontakt med "den japanske kvinnen".
Romanen er skrevet som en kollektivroman, hvor fortellerstemmen er stemmen til alle kvinnene som reiste over på denne måten. Det betyr at det ikke er en person vi bli kjent med, men alt fortelles i flertall, med vi. Vi gjorde ditt, noen gjorde datt, de fleste av oss, mange av oss, alle sammen, en av oss, en kone gjorde sånn og sånn, mannen hennes gjorde sånn. Du skjønner tegningen, veldig få navn og bare avstandsbetraktninger.
Jeg strevde litt med det, men klarte i perioder å overse irritasjonen som lå og murret. Jeg opplevde også alle oppramsingene som slitsomme, også en ting en utålmodig leser måtte slå seg til ro med. Det var mitt første møte med denne stilen, og jeg var ikke forberedt på det. Når jeg leser alle gode anmeldelsene på Oktober sin side, og ikke kjenner meg igjen, er det sikkert fordi jeg har hengt meg opp i det tekniske.

Når jeg i ettertid tenker på hva jeg har hørt, ser jeg at dette åpenbart er en vakker liten historie, og kan se hvorfor mange har trykket den til sitt bryst. Allikevel ble dette for upersonlig og fylt av teknikaliteter jeg ikke ble fortrolig med.
Bodil Vidnes-Kopperud leste som vanlig på en nydelig måte, med sin stemme som passet veldig godt til historien.

Les gjerne Rose-Marie sin flotte omtale, for et litt mer nyansert inntrykk.

Forlag: Lydbokforlaget

Boken: Oktober

Sider: 125

Lyttetid: 3 timer og 54 minutter

Innleser: Bodil Vidnes-Kopperud

Utgitt: 2014

Møte med prisvinneren Kim Leine på Litteraturhuset i Bergen i kveld

Kristoffer Jul-Larsen prater med den norsk/danske prisvinneren Kim Leine

Da Kim Leine i 2013 vant Nordisk råds litteraturpris for boken Profetene i Evighetsfjorden, var det som danske han mottok prisen. Han sa selv at han er dansk i Norge men norsk i Danmark, så jeg er sikker på at nabolandet vårt ikke har noe imot at vi hiver oss med på gleden over prisen.
Kveldens møte med forfatteren ble innledet ved at han leste fra prologen, som er en spennende stemningsgiver for resten av boken, og en fin start på både bok og intervju. Samtalen vekslet mellom prat om hans liv og forfatterskap og dypdykk i boken som sto i fokus. Dessverre hadde intervjueren forberedt seg litt for grundig og hadde mye på hjertet, så det meste om bøkene fikk vi fra hans manus, i stedet for at han kunne latt forfatteren fortelle om bøkene. I dag var jeg heldig og kunne lange kamera over til min datter, så jeg fullt og helt kunne konsentrere meg om å ta notater. Det er allikevel ikke lett å tyde disse kråketærne, men et lite referat skal dere få.

Kim Leine er født i Bø i Telemark, og emigrerte til Danmark som 17 åring. Her utdannet han seg til sykepleier, og hvis jeg har regnet riktig var det rundt 1988 han pakket snippesken og dro til Grønland. Han ønsket å utfordre sin identitet og bli en annen person. Her ble han i 15 år, før han for 10 år siden returnerte til Danmark. Han formulerte det som at han ble bortvist fra Grønland, og jeg ble veldig nysgjerrig på årsaken til dette.
På Grønland jobbet han som eneste representant for helsevesenet på en sykepleiestasjon. Han pleiet gamle, gravide, tok imot barn, fikset opp i skader og var sjelesørger. De som kom til ham fortalte om hva de var redde for og sine drømmer, han var politimann og sosialrådgiver. I tillegg fungerte han som dyrlege for de 300 bikkjene på stedet. En allsidig jobb, det er det ikke tvil om, i et samfunn og landskap som ikke ligner noe vi kan forestille oss her hjemme.
Kim Leine har hatt et hett kjærlighetsforhold til Grønland, men han sier nå at den stormende forelskelsen er over, og bare en dyp lengsel sitter igjen.

Han lærte seg språket, men dette var et teknisk sykepleiegrønlandsk som ikke dugde særlig mye andre steder enn på stasjonen. Han snakker varmt om dette språket, sier det klinger hypnotisk og høres ut som melodisk sang. 

                     Foto: Susanne Sundal Clausen

Det var med ømhet i stemmen forfatteren kunne fortelle at Grønland var en koloni under Danmark fra 1728-1953. Deretter ble det kalt en administrasjonsenhet frem til 1979 når statusen ble gjort om til hjemmestyre. I 2009 ble en ny ordning innført, en overgangsordning mot evt. selvstyre.
Fremtiden for grønlenderne er lys, de har nemlig funnet olje! De har en dobbelt så stor sokkel som Norge til å boltre seg på. I tillegg har forekomster av jern og uran gjort gruveindustrien stor, og det finnes også aluminiumsverk. Grønlenderne fryder seg over at isen holder på å forsvinne, bare på en generasjon har samfunnet forandret seg radikalt. (Spørs om de i Bangladesh er like glad for denne issmeltingen...)

Det ble snakket om den prisvinnende boken, men siden jeg ikke noterer det som intervjueren sier, ble det ikke til at jeg skrev ned så mye om boken. Han hadde noen lange innledninger med sin egen kunnskap, tolkning og meninger som endte i et litt vagt spørsmål. Det Kim Leine fortalte var at hovedpersonen Morten Falks historie var bestemt da han begynte å skrive, men alt det andre kom på plass etterhvert. Han har skrevet i absolutt presens, noe jeg har vanskelig får å tolke i ettertid, men da jeg satt å lyttet og tenkte tilbake på boken, skjønte jeg hva han mente.

Profetene i Evighetsfjorden er absolutt en bok å få med seg!

Fasten dag for dag i 8 dager - bootcamp for selvdisiplinen

Hjemmelaget juice er snadder når en faster

Når motivasjonen toppet seg gjorde jeg det eneste riktige, jeg bare satte i gang. Grunnene til å utsette er jo uendelig mange, så det var egentlig ikke noe å tenke på. Planen var å faste mellom 5 og 7 dager

Dag 1: Onsdag, gikk til og fra jobb. Hadde med meg hjemmelaget grønnsaksjuice som jeg drakk i lunchen. Fylte på med grønn te - 3 store krus på en dag. På vei hjem gikk jeg innom helsekosten og kjøpte tre flasker med juice, sånn at jeg har næring tilgjengelig frem til neste matvarehandling på lørdag. Til middag drakk jeg den samme juicen som til lunch, ca. 2 dl. og en kopp te, mens jeg ventet på at jeg skulle på teateret.
Jeg følte sporadisk litt romling i magen men ingen spesiell sult eller svimmelhet.

Det er bare de siste tiårene vi har kunnet spise oss mette tre ganger for dagen...

Dag 2: Torsdag, gikk til og fra jobb. Hadde med meg kjøpejuice som jeg drakk 2 x 1,5 dl. av i tillegg til te og en pose nutrilettpulver. Til "middag" drakk jeg litt buljong, før jeg unnet meg en Nespresso. Denne kvelden tilbrakte jeg hjemme, og det er ikke like lett som når en har det travelt hele kvelden. Jeg var ikke direkte sulten, men det skrapte i magen, uten at det var ubehagelig. Tungen er nå grå og tørr, så kroppen er nok igang med å rense seg :)
Dagen har vært preget av energi og tiltakslyst, og jeg tok meg selv i å sprudle mer enn vanlig på jobb. Siden jeg står opp kl. 06:00 er jeg normalt trøtt kl. 22:00, men i dag var jeg ikke sliten når klokken passerte leggetid.
Fikk boken 5:2 dietten av Elizabeth Lingjærde i posten i dag, og har kost meg med de første 70 sidene som er faktadelen. Ser frem til å teste ut denne dietten etter endt faste.

Det som fungerer best for deg, er best for deg...

Dag 3: Fredag, kjørte til jobb i dag, fordi jeg planla en tur etter jeg kom hjem. Været gjorde at det ble peiskos og varmt bad i stedet. Drakk grønnsaksjuice til lunch som i går, og en nutrilettshake til middag. I tillegg drakk jeg tre store krus med grønn te, og et lite glass rødvin til kvelds. (fredag og valentine må vite)
Energien er på topp, ingen hodepine eller andre diffuse plager, humøret er også stabilt høyt, så jeg har ingenting imot å faste noen dager til.

Vi spiser fordi vi er redde for å bli sultne litt senere...

Avkok av asparges

Dag 4: Lørdag og ingen plikter eller planer. Det er mathandledag så ny forsyning av selleri, gulrot og andre ingredienser, gjør at jeg igjen kan trylle frem noen hjemmelagede grønnsaksjuicer. Men aller først tester jeg ut energien. Kl. 08 tok jeg bussen til Sandviken og gikk opp Stoltzen. Jeg brukte dobbelt så lang tid som vanlig, måtte sette meg ned 4-5 ganger. Så snart jeg var oppe på flaten var formen ok igjen. Snåle greier. Heldigvis hadde jeg Alfabethuset på ørene, så det døyvet smerten og nederlaget. Hjemme lager jeg juice av: Selleri, gulrot, ingefær, lime, rødbeter, ananas og agurk. Et glass av den og jeg var fit for fight igjen. Til lørdagskos kokte jeg aspargessuppe. Kjøres i foodprosessor og drikkes som den er, uten jevning eller fløte.
Registrerer at klokken passerer 16:00 og at jeg går inn i mitt femte fastedøgn - det kjennes bra!

Dag 5: Søndagen startet med grønnsaksjuice og en times spasertur på flaten. Gårsdagens dånedimp i bratt bakke skulle ikke gjentas. RunKeeper`en min forteller at jeg har gått 24,2 km denne uken, og det er jeg fornøyd med. Dagen gikk med til å lese "Da Gud var en kanin" en absolutt fengslende historie. Kokte meg grønnsaks avkok, som jeg drakk til middag og kvelds.

I dag bor 65% av verdens befolkning i land der dødsfall som følge av overvekt er vanligere enn dødsfall som følge av undervekt.

Dag 6: Mandag og fri fra jobb. Jeg drikker en nutrilettshake før jeg foretar ukens matvarehandel. Når varene er på plass, tar jeg beina fatt og går meg en lang tur med lydbok på øret. Til lunch drakk jeg resten av grønnsaksavkoket som jeg laget i går, og til middag ble det thaisuppe. Mest sø, og lite tygging, så når jeg ville fortsette fasten litt til, så gikk jeg for det. Formen er fremdeles fin, bortsett fra at motbakker skaper trøbbel.

Juice av gulrot, selleri, eple, ingefær og ananas - fin oppfrisker etter tur

Dag 7: Tirsdag startet meg med å ta en ketosetest, og fikk bekreftet at jeg er i ketose. Det betyr at kroppen min bare henter energi fra fettlagrene på kroppen, og det er jo det jeg vil, så her er det velstand. Jeg gikk til og fra jobb. Jeg drakk nutrilettshake, grønn te og "kjøpejuice" på jobben. På middagsmenyen sto det grillede grønnsaker og nudler, så jeg tok min del av grønnsakene i foodprosessoren og spedde på med nok vann til at jeg kunne drikke det.

Dag 8: Onsdag fortsatte jeg fasten gjennom frokost og lunch og drakk bare nutrilettshake og grønnsaksjuice. Kl.16:00 ble den avsluttet med et lett måltid fra boken 5:2 dietten. Jeg  kommer til å surfe på god-følelsen etter fasten, og spise lite de første dagene. Senere må jeg teste ut den dietten skikkelig, og spise "normalt" i 5 av ukens 7 dager, for å se om det virkelig fungerer.
Det er lett å gjennomføre en faste på 8 dager. Jeg har ikke vært sulten, jeg har vært i arbeid og aktiv på kveldene. Motbakker har bytt på problemer, men lange turer på flaten funket fint. Ønsker du å faste for helsens skyld, anbefaler jeg deg å prøve.

Har du spørsmål, svarer jeg gjerne i kommentarfeltet eller på mail :)

De blå sitatene er hentet fra boken 5:2 dietten av Elizabeth Lingjærde se omtale...

Jeg har lest et skuespill: Lilleskogen av Jesper Halle

Lilleskogen som er skrevet av Jesper Halle for 10 år siden, settes opp på DnS nå i mars. Jeg lånte boken på biblioteket, og ble forbauset da jeg så at det faktisk var skrevet som et skuespill. Det tok meg ikke lange stunden å lese gjennom dette ganske sære stykket.
Er veldig spent på hva vi får se på Lille Scene i mars.

Handlingen omfatter i alt 11 barn, de fleste i førskolealder, ingen voksne. Allikevel er dette et stykke spilt av og for voksne. Språket i skuespillet er langt i fra barnslig, og den intensive slutten tatt i betraktning, er det forståelig at dette ikke er et stykke for barn.
Forfatteren sier: "Smerte er smerte og glede er glede, på samme måte hos barn som hos voksne, det er det viktige." 



Handlingen kort fortalt:
Barna er ute og leker. Det er dagen da Gagarin flyr over himmelen i en ball av jern, og barna som ikke fatter dette er utilpass. Når kirkeklokkene ringer blir barna redd. Senere leker de skole, de terger Julie som har vorter. I scene tre blir kongen introdusert, han holder til i Knottens fantasi, og han går igjen gjennom hele stykket. Barna finner et hull i gjerdet, og de smyger seg inn i Lilleskogen for å leke, og Julie viser frem det nye armbåndet sitt. Så kommer flere scener med grining, mobbing og et fælt språk som ikke passer til barn i det hele tatt. Julie har stadig vekk godteri som ikke er å få kjøpt i den lokale butikken.
Monsemann som er 14 og lettere psykisk utviklingshemmet drar med seg Knotten, lillebroren til Jonas inn i Lilleskogen og viser ham at han har sneiper. De tenner opp, og det blir en stor gressbrann ut av det, som barna prøver å slukke. Huset til lassisene brenner ned, og en av alkisene brenner inne. Samtidig forsvinner Julie, og Martine dukker opp på lekeplassen for første gang.
Flere måneder senere og det har blitt vinter. Jonas foreslår at de skal gå å lete etter Julie, og barna går ut på isen for å se om de kan se henne nedi vannet. Jonas besøker Anitra, og finner henne i den mørke, kalde kjelleren. Nå sier hun at Julie var dum, og at hun skrek. Anitra har sett noe som hun har prøvd å fortelle foreldrene, men de hører ikke etter. Hun er veldig redd for koksbingen, og forteller Jonas at Julie ligger der inne, under all koksen.
Når våren kommer holder barna begravelse for en fugl. Da ser Jonas at Martine har et sånt armbånd som Julie hadde før hun forsvant, og han aner en fare. Etter mye strev og slossing får han ut av henne at hun har fått det av Signe, som har fått det av en mann. Barna begynner å lete etter Signe.

Jeg har aldri lest et skuespill før, men det gikk greit så snart jeg hadde kommet inn i det. Boken hadde innslag av "reality-tv", for de forskjellige karakterene blir stadig vekk intervjuet som voksen, hvor de ser tilbake på det som skjedde.

Forlag: Solum

Utgitt: 2004

Sider: 161

Kilde: Biblioteket

Dette stykket settes opp på Lille Scene og står i programmet til DnS, men det er ikke DnS sine skuespillere som medvirker. Rollene er fylt av ungdommer fra Bergen Kulturskole teater talent program. Kostymer er det avgangskullet på designlinjen ved Årstad vgs. som står for. Den fra DnS som er sammen med disse unge talentene, er skuespiller Kristoffer S. Aalberg, som har fungert som mentor.

Her kan du se hva jeg syntes om teaterforestillingen.

Thaisuppe med reker - oppskrift fra boken 5:2 dietten

Utrolig deilig suppe med under 300 kcal (melke og hvetefri)

Boken 5:2-dietten har virkelig et stort knippe flotte og smakfulle oppskrifter, i innlegget mitt på søndag delte jeg Lune rødbeter med dere, og nå har jeg laget Thaisuppe, som jeg også har fått lov av Kagge å dele. I disse OL-tider spiser vi middag foran tv`en, og før jeg hadde kommet meg inn i stuen kom det høylytt mmmm`ing fra de to andre.

Suppen var virkelig veldig god. I stedet for reker brukte jeg scampi som hadde lagt i en marinade av ingefær, hvitløk og god olje. Ellers fulgte jeg oppskriften nesten som den er gjengitt under. Eneste jeg gjorde var å doble fiskekraften og hadde i så mye strimlete grønnsaker som vi tre trenger. De grønnsakene jeg brukte var: Gulrot, pastinakk og vårløk. Jeg lot disse koke et par minutter før jeg slapp scampiene oppi, for da er det snakk om sekunder før retten er ferdig.

Smakfull og lekker snope-mat som ikke minner mye om slankekost

Thaisuppe med reker

1 stilk sitrongress
1 ts fersk ingefær (jeg har et glass med ferdig moset ingefær)
2 limeblader eller litt saft av lime
5 dl fiskekraft
1/2 ts fish saus
saften av 1/2 lime
250 g pillede reker
Urtedryss av fersk koriander, mynte, gressløk eller thai basilikum. 
Strimlete grønnsaker av kål, gulrot, kinakål, vårløk og bønnespirer


Skjær bort den øverste 1/3 delen av sitrongresset, og knus resten av stilken med baksiden av en kjøkkenkniv. Riv ingefæren og mos sammen med limeblader i en morter. Varm opp fiskekraften og legg i de knuste ferske krydderne og la syde i ca. 10 min. Sil av de hele krydderne. Ha deretter i palmesukker, fiskesaus, limesaft og reker. Straks rekene er ferdigkokt, eller varme, er retten ferdig. Spises med urtedryss go tilsett gjerne litt strimlet kål. bønnespirer, sopp, vårløk eller gulrotstrimler.

Jeg har hørt Alfabethuset av Jussi Adler-Olsen

Denne boken handler ikke om Avdeling Q, men er en bok forfatteren skrev før denne serien. Boken kom ut i Danmark i 1997 og på norsk første gang i 2006, lydboken er fersk av året. Etter å ha hørt denne, kan jeg trygt melde at den godeste Jussi kunne skrive bøker før han satte igang sitt store prosjekt med Avd. Q, som skal bli 10 bøker.

Andre verdenskrig: 
To engelske jagerpiloter blir skutt ned under et oppdrag over Tyskland. Pilotene, James og Bryan, vet at de blir henrettet hvis de blir tatt til fange. De kommer seg om bord på et lasarettog fullt av høyt rangerte SS-folk med granatsjokk. James og Bryan kaster to pasienter av toget og tar deres plass.
De to pilotene havner på Alfabethuset, et militært psykiatrisk sykehus hvor de må simulere sinnssyke for å overleve. Men kan de det? Uten selv å bli sinnssyke?
Mange år senere setter Bryan føttene på tysk jord igjen. Han har ett mål: Å finne ut hva som egentlig skjedde med James.

Dette er en bok med et maskulint snitt, hvis en kan si det sånn. Det er ikke en krigsbok og det er ikke en krim, men en spenningsbok om vennskap som tar opp spørsmålet om det går an å "fake" gal i lengre tid, uten å bli gal.

Historien begynner med flyturen hvor James og Byan blir skutt ned over Tyskland. Vi følger dem i deres flukt, og det som er foranledningen for deres ankomst på galehuset. Det er en fantastisk historie vi får servert her, men beskrivelsen av hvordan de simulerer syk på sinnet er for meg overbevisende, og spenningen øker etterhvert som vi blir kjent med de to guttene.
Handlingen er kronologisk, bortsett fra noen tilbakeblikk til James og Bryans ungdom og en historie som angår tre av de andre pasientene på avdelingen.
Etterhvert viser det seg at der er flere simulanter på avdelingen, og livet blir vanskeligere for de to engelske pilotene. De snakker ikke sammen hele den tiden de er der, og selv om Bryan ikke ville rømme uten James, ble han etter 10 måneder nødt til å gjøre det.
Han blir etter flukten plukket opp av vennligsinnede og tilbringer noen uker på et amerikansk lasarett, hvor han bli avhørt igjen og igjen.

Her starter del II og vi er i 1972, nesten 30 år etter krigen var slutt. Brian har blitt en suksessfull businessmann, men han har gitt opp å få kontakt med kompisen sin. Omstendigheter gjør at han får anledning til å reise til Muchen hvor OL arrangeres, og mens han er her setter han igang undersøkelser rundt James` forsvinning. Herfra blir det riktig så spennende, gamle ansikter dukker opp, og de har mer å skjule enn Brian er klar over, så etterhvert blir det riktig så farlig for ham.

Når Brian begynner å blande seg inn i livene til gamle kjente, ble det så spennende at jeg holdt på å gå utfor veien, ikke alltid helt trygt å gå langtur med lydbok på øret. Jeg har ikke lyst å røpe slutten, men lovpriser ham for sin originale og troverdige avslutning av boken.

Alfabethuset har den samme høye kvaliteten som vi kjenner fra serien hans om Avdeling Q. Forfatteren sier så greit at han er selv oppvokst på et galehus, i og med at hans far var psykiater. Han ble kjent med pasienter og fikk en innsikt i livene deres, som han har brukt i denne boken.

Forlag: Lydbokforlaget

Boken gitt ut på: Aschehoug

Spilletid: 18 timer og 17 min

Oppleser: Ola G. Furuset

Utgitt: Bok på dansk 1997/norsk lydbok 2014

Terningkast: 5

Da Gud var en kanin av Sarah Winman - en fantastisk debutroman!

Da Gud var en kanin begynner som en skjønn oppvekstroman fra England. I del to er hovedpersonen Elly voksen, og vi følger henne videre i livet. Dette er ikke en historie om en dysfunksjonell familie eller om mishandling, det er en flott historie om en litt spesiell jente, som har sine utfordringer. Hun har kjærlige foreldre og en storebror som er glad i henne men før hun møter Jenny Penny har hun ingen venner.
Det er i siste del at hjertet begynner å dunke merkbart, og klumpen i halsen begynner å knyte seg. Etter å ha mistet kontakten med den eneste venninnen sin for mange år siden, får plutselig Elly et brev fra Jenny. Brevene fra Jenny gir en nerve i handlingen som gir en berg-og-dalbane følelse til denne leseren. En genial måte å tilføre spenning uten å "forstyrre" det ideelle bildet av familien som vi følger.

Telefonsamtale mellom Elly og storebroren Joe som er i NY.
 - Kom hjem, sa jeg. Jeg savner deg. Det gjør vi alle sammen. 
Stillhet. 
 - Du vet jeg er nødt til å være her.
 - Fortsatt?
 - Ja. Arbeid, vet du. 
 - Du hater jo arbeidet ditt. 
 - Jeg elsker pengene.
 - Du er en dritt, lo jeg. Den jobben er ikke deg. 
 - Kanskje det. Men hva er det som er meg, Ell?
Vi ble tause, begge to. 
 - Du trenger å finne noen, sa jeg.
 - Har gitt opp det der. Han gjespet.
 - Finnes det ikke noen i koret ditt?
 - Vi har feid over hverandre. 
 - Åh.
 - Det er det vi driver med. 
 - Vet det.
 - Jeg har ingen venner, sa han, og så begynte jeg å le på ny. Fint, tenkte jeg, nå er vi tilbake i det gamle sporet, dette lød kjent. 
 - Ikke jeg heller, sa jeg. Vi er utskudd.

I denne historien blir vi tatt med til Cornwall, til London og til New York. Vi opplever dyp og inderlig kjærlighet til mennesker og natur, en katastrofe og et mirakel. Denne romanen er noe helt for seg selv, og jeg elsket den!

Da Gud var en kanin var blant de ti mest solgte bøker i Storbritannia i 2011, med et samlet opplag på nesten 400 000. Den har også fått Newton-prisen for beste debutroman, og oversettes nå til mer enn 30 språk.

Les gjerne Berit sin herlige omtale av boken!!

Forlag: Libretto

Utgitt: 2011

Sider: 352

Kilde: Biblioteket

Terningkast: 6

5:2-dietten av Elizabeth Lingjærde - en litt annerledes smakebit :)

Hva maten vi spiser gjør med kroppen vår finner jeg utrolig interessant. Selv har jeg etter 30 år med "selvforsking" svart belte i slanking. Jeg har aldri opplevd å være skikkelig feit eller skikkelig tynn, men har i alle år jobbet for å bli kvitt småplager og kilo. Jeg har gått systematisk til verks og lest masse: Blodsukkerdietten, Ketosedietten, Lavkarbodietten, Syre-/baseballansen, you name it! Noe jeg lærte utrolig mye av var et nettstudie som het Kostholdsveileder, og det var vel da jeg gikk fra å tro jeg viste mye om kosthold, til å vite at jeg vet "ingenting".

Faste har jeg gjort ved flere anledninger, så når jeg nå skulle sette meg inn i teoriene i den nye boken 5:2 dietten, så var det med en viss skepsis. Jeg synes nesten det er synd at de kaller det faste, når det ikke handler om faste i det hele tatt. Å spise helt vanlig 5 dager i uken, for å spise slankemat i 2 dager, minner mer om jojoslankingen jeg har holdt på med, enn en fornuftig diett.
Heldigvis satt jeg meg ned med boken og ble overrasket over at jeg faktisk begynte å like konseptet. Boken er lagt opp på en "norsk" måte, uten en bøtte med "personlige historier". Teorien er lagt frem på en enkel måte, som vi som er uten en doktorgrad kan forstå.



Denne måten å spise på markedsføres som en diett for deg som ikke liker slankekurer. Dette er en livsstilsendring, som er ment for å vare, og den er lett å få til. Den legger ikke føringer på hva du skal spise, alt er "lov", i alle fall 5 dager i uken. De to "fastedagene", skal du spise 500 kalorier, og det er faktisk helt overkommelig. De to fastedagene kan du velge selv, så du slipper å slanke deg på dager hvor det blir krevd av deg at du skal spise. Bursdager, venninnemiddager og felleslunch på jobben legger du utenom fastedagene, og disse dagene skal du i teorien spise akkurat hva du lyster. Saken er vel den at når du begynner med dette vris ditt fokus litt, og du vil begrense deg også i de fem dagene du skal spise normalt.

Boken inneholder mange tankevekkere, som svar på spørsmålet Hvorfor spiser vi? Den egentlige grunnen, å gi kroppen tilstrekkelig næring kommer langt nede på listen, vi styres av følelser, klokken og tempo i livet vårt. Vi lærer kunsten å unngå fristelser, og noen av tipsene er så banale at jeg undrer meg over at jeg ikke har benyttet meg av disse før. Jeg leser også om andre helseeffekter enn en slank kropp, og når jeg ser at fasting har en gunstig effekt på betennelsestilstander i kroppen, nikker jeg anerkjennende. Hudbetennelsen jeg for noen uker siden spiste antibiotika for, uten at det ga seg, viser etter 4 dager med faste tegn til å dempe seg betraktelig.

Boken gir et lynkurs i GI mat og BMI for de som for første gang skal prøve seg på en livsstilsendring som dette. For oss som er gamle i gamet, er dette en kjempefin oppfrisker og god motivasjon til å ta fatt på en litt enklere omlegging av kosthold, som kanskje vil vare livet ut :)
Oppskriftene i denne boken er vakkert illustrert, så du får vann i munnen. De er enkle, med få ingredienser som du finner i dagligvarebutikken din. Jeg synes porsjonene er litt små, men det er vel en del av problemet for en som trenger å slanke seg.

For meg som er ihuga lavkarbofantast er det kun en kamel å svelge. Her måles energien i kalorier og forfatteren har mye mer angst for fett enn det jeg har. Jeg for min del kutter heller ut de farlige karbohydratene som tuller med blodsukkeret, enn fettet.
Dette er en bok som ikke blir plassert i bokhyllen, for ferdig med den blir en aldri. Jeg skal kose meg med oppskriftene, og gi 5:2 dietten en skikkelig test. Det betyr at 5 dager i uken skal jeg spise helt normalt. Det høres ut som det er for godt til å være sant, kan det være så enkelt?

Artemisia har en flott omtale av Kate Harrison sin bok med samme tittel, som også kommer ut i disse dager.

En liten smakebit fra de lekre oppskriftene viser hvor "geniale" de er:

Lune rødbeter med spinat og rødløk (250 kcal)
100 g kokt eller bakt rødbet
1 pose babyspinat
10 g valnøtter
1/2 ss olivenolje
1/2 rødløk
1 ss feta, pecorino eller parmesan
eller 50 g cottage cheese

Vask og kok rødbetene i lettsaltet vann, ca 45 minutter. Skyll i kaldt vann og skrell før du skjærer i små terninger. Stek i mellomtiden tynne skiver av rødløk i en stekepanne. Ha i spinaten til den faller sammen og bland med rødbetene. Dryss over ost og grovhakkede nøtter. 

Forlag: Kagge

Utgitt: 2014

Sider: 160

Kilde: Leseeksemplar

Midnattsrosen av Lucinda Riley

Etter å ha lest mye ny krim, var det godt å sette seg ned med en god "dameroman". Lucinda Riley er flink til å skrive romaner med mange historier som fletter seg inn i hverandre. Hun har gitt ut fire romaner på norsk, hvorav Jenta på klippen som er den eneste jeg har lest.

Elleve år gamle Anahita, som kommer fra en fornem, men fattig indisk familie, innleder et livslangt vennskap med den egenrådige og bortskjemte prinsessen Indira. Anahita blir med Indira til England som hennes ledsagerske like før første verdenskrig bryter ut. I England møter hun Donald Astbury, arvingen til det avsidesliggende godset Astbury, og hans utspekulerte mor.

Åtti år senere møter vi den unge og ettertraktede amerikanske skuespillerinnen Rebecca Bradley. Verden ligger for hennes føtter, men når forholdet til kjæresten tar en uventet vending, er hun lettet over at den nyeste rollen fører henne bort fra rampelyset og til det øde Dartmoor i England. Hun skal spille hovedrollen i en film med handling fra 1920-tallet. 
Ikke lenge etter at filmingen har begynt på det nå så forfalne Astbury Hall, dukker Ari Malik, Anahitas oldebarn, uventet opp. Han er på jakt etter familiens fortid. Oppdagelsene han og Rebecca gjør, er med på å avdekke mørke hemmeligheter som truer hele det gamle familiedynastiet.

Historien starter i år 2000 med feiringen av Anahita`s 100 årsdag. Hun har en historie hun vil gi videre til en i familien, og velger seg oldebarnet Ari. Tidlig i livet fødte hun en sønn, men når han var 3 år gjorde dramatiske omstendigheter at hun ble sendt vekk med hans dødsattest. Hun har aldri trodd at han var død, men når hun forteller familien at denne sønnen lever, så tror de henne ikke, for de har jo alle sett dødsattesten hans. Hun har en datter som har fått fire barn, som igjen har fått barn, så det er en stor familie som er med på å feire hundreårsdagen.
Neste del starter i London i 2011, og vi blir kjent med den amerikanske filmstjernen Rebecca Bradley, som ankommer England for å spille inn en film på et ærverdig gods i Dartmoor. Hun har også en mystisk og litt hemmelig fortid, og når godseieren får se henne oppstaset i godsets praktfulle kjoler, mister han pusten. Hun ligner mormoren hans på en prikk.

Det er som sagt mange deler i Riley sine bøker, og videre er vi i Jaipur i 1911. Nå er Anahita en liten jente, og vi tar del i det fargerike livet hun levde i India som barn, når hun ble bestevenninne med en prinsesse. Tilfeldigheter gjør at hun får følge prinsessen til England, hvor de begge skal gå på skole. Jada, mye tilfeldigheter her, men historien driver meg videre, og når vi er i 1920 og det handler om Anahita og Donald, blir det hele mer interessant.

Siden boken begynner med slutten, så aner en jo hele veien hvordan historien vil ende, men det er en skjønn bok, selv om den har litt for mange klisjèer etter min smak. Når der var 100 sider igjen ble jeg faktisk irritert over å bli forstyrret i lesingen, så boken må ha fengslet meg mer enn jeg trodde.
Lucinda Riley skriver bra, her er flotte beskrivelser av både folk og omgivelser, og hun har leseren i sitt grep, selv om det i mine øyne er litt for forutsigbart. Det er greit at forskjellige historier flettes sammen etterhvert, men at Rebecca skulle spille inn film på dette godset som tilfeldigvis hadde noe med hennes familiehistorie å gjøre, er et litt for stort sammenfall.

Har du lest denne eller noe annet av Lucinda Riley?

Forlag: CappellenDamm

Utgitt: 2013/på norsk 2014

Sider: nesten 600

Kilde: Leseeksemplar

Teaterkveld: Kong Lear av William Shakespeare - regisert av Tim Carroll

Hva er det jeg har vært med på i kveld?   - På forhånd gledet jeg meg over å skulle se Shakespeare igjen, men var litt skeptisk til formatet.  For jeg hadde jo lest om joggedresser, gymsal og publikums deltagelse. Nå etterpå er jeg bare veldig begeistret. 

For første gang føler jeg at jeg har deltatt i et teaterstykke. Publikum var virkelig med fra vi gikk inn dørene, måtte vinne hver vår stol og slå oss ned der det måtte behage. Alle i publikum måtte velge seg ut en rekvisitt, som skuespillerne kom til å be om i løpet av stykket. Min venninne Solveig, fikk hvisket noen replikker i øret, som hun med rak rygg og klar stemme fremførte. Skulle tro hun aldri har gjort annet enn å stå på scenen. 

Frem til pausen hang jeg godt med i handlingen, men etter pausen ble det hele mer og mer uklart. Det var veldig gøy hele tiden, og skuespillerprestasjonene var formidable. Tenk å klare å levere alle replikker feilfritt, mens du løper rundt og bommer, kasser, tau og springbrett blir flyttet rundt på scenen hele tiden. Hatten av for de flotte skuespillerne på DnS som uredd hiver seg ut i en tolkning av Kong Lear, som krever så mye av hver enkelt. Skuespillerne var sammen med oss før, under og etter stykket, snakket med oss, smilte og lo. 

Jeg spurte Stian Isaksen om hvordan det har vært å ha en engelsktalende regissør når han skal guide dem gjennom replikker på norsk. Til det kunne han svare at Tim Carroll har et godt utviklet språkøre, og kan teksten så utrolig godt, at selv om de sier replikkene på norsk, så følger han nøye med på ordvekslingen, og bidrar med sin kunnskap. 

Vil du ha en kveld krydret med galskap og overraskelser, og se teater som du aldri har sett maken til før, få med deg denne oppsetningen av Kong Lear!

I "Teatermagasinet" kan en lese: Kong Lear er historien om den gamle kongen som deler riket mellom sine døtre. De to eldste smigrer ham, mens den yngste er ærlig. Sistnevnte blir bortvist og forbannet. De eldste døtrene er utakknemlige og deres kulde driver Lear til galskap. Vel, dette kunne jo ikke bli annet enn bra.

Les gjerne på DnS sin side om regisøren Tim Carroll, det er ikke noen hvemsomhelst som har besøkt DnS i vinter for å lage bra teater til oss. Teaterkjelleren var ikke å kjenne igjen, den lignet mest på en gymsal med ribbevegger, springbrett, tauer og annet som hører med. Her er det ingen slott, sverd og rustninger og skuespillerne går i joggedrakter, fremfor flotte kroner og yndige prinsessekjoler.

Bjørn Willberg Andersen som Kong Lear

Det er jubilanten Bjørn Willberg Andersen som spiller selveste Kong Lear. Han har i år vært ansatt på DnS i 25 år, og når rollen som Kong Lear krevde et ungt sinn og god fysikk, falt valget naturlig på unge Bamse, som med dette spiller i sin 70`ende rolle ved teateret.
Med Shakespeare`s tekst som basis, og Carroll`s lekne måte å lage teater på, ble dette noe helt spesielt og overraskende bra. Produksjonen er basert på måten oppsetningene ble laget i The Globe i London, da han selv jobbet der. Shakespeares teater anno 1599 hadde ikke elektrisitet, det var (og er) utendørs, hvor de fattige sto mens de rike satt. Å takle uforutsette ting blir en del av helheten, og dette har Carroll tatt med seg til DnS.
Inngangen var ny, vi gikk inn det som er utgangen fra Teaterkjelleren, for så å svinge bak scenen før vi ble sluppet løs. Ville du sitte måtte du finne deg en stol eller benk eller hoppeball, og sette deg hvor det behaget.

Det er den ene dramaturgen til stykket Anders H. Dahl, som har skrevet om Kong Lear i Teatermagasinet, så hvis du synes du har lest noen av setningene før, så innrømmer jeg å ha tittet litt der. Hvis du ikke har sett Teatermagasinet, anbefaler jeg deg å skaffe deg et eksemplar, her sto det mye spennende.

Les gjerne BT`s anmeldelse, de har en litt mer seriøs kritikk av stykket.