Serena av Ian McEwan - igjen.... Underholdende og lærerikt

Serena er en Leser, med stor L, som en yrkestittel.
Det er noe jeg kan kjenne meg igjen i. Er vi ikke Lesere alle vi som leser så mye da? Det er veldig artig å bli kjent med henne. Denne romanen har en historie om MI5, løgner og spionasje, men i mine øyne er det ikke det boken handler om. I alle fall ikke før på slutten...
Serena sluker bøker. Hun er en hurtigleser som tar grådig for seg av pockethyllene i butikkene. For min egen del syntes jeg det er mye å lære fra denne historien.
Tom og Serena er i en bruktbutikk, og finner frem et dikt fra boken Collected Thomas, og ber henne lese det. Hun leser som hun pleier, og har lest diktet på tre sekunder. Når han ber henne gjenfortelle, kan hun det, så det er ingenting i veien med hukommelsen hennes. Så ber han henne huske følelsene i diktet, og hun påstår at ikke en eneste følelse er nevnt. Han leser så diktet med følelse og forklarer litt, og både Serena og jeg har lært en hel del om diktlesning.
En annen av utfordringene jeg har skjøvet litt foran meg er lesing av noveller.
I Ian McEwan`s Serena fikk jeg meg et lynkurs i det også. Forfatterspiren Tom som Serena skal spionere på skriver noveller. Disse er gjengitt i handlingen. Som oftest liker jeg det ikke når den opprinnelige handlingen fravikes og en helt ny historie dukker opp.
I denne romanen skjer det flere ganger, men det er gjort på en sånn snedig måte at det føles helt naturlig.
Når Tom etterhvert får vite at det er matematikk Serena har studert og ikke litteratur, vil han høre henne fortelle en god matematikkhistorie. Han ber om noe kontraintuitivt...  Vi får servert en artig liten gåte, og jeg skjønner ikke helt ordet før senere i boken når hun hjelper ham å skrive om historien han skriver ut i fra denne matematikkhistorien.
Mot slutten stiger spenningen, og det er bare å holde seg fast i svingene mot den uventede avslutningen.
Jeg frydet meg når jeg leste denne boken, og gir den en skinnende blank 5`er.