Nyttårsforsetter 2013 - driver du med sånt??

Tenk hvor fort tiden går, vi har ikke før begynt på 2012 før året er omme, og vi står foran et nytt år. Jeg fant frem blogginnlegget mitt hvor jeg med friskt mot listet opp mine gode forsetter for 2012, og jeg kan med et smil om munnen, konstatere at jeg har innfridd 1 av 10.
Det resultatet er det ikke mye å rope hurra for kanskje, men det er ikke utfallet som er viktig her. For meg er det naturlig å ha et lite statusmøte med meg selv på slutten av året. Det er ikke det at jeg setter meg ned å slår med klubben, for å aktivt tenke gjennom hva jeg har "lyktes" med, eller å planlegge nye, store mål for året som kommer. Nei, mot slutten av året svirrer tankene dit av seg selv, og det føles riktig å ta opp en liten status.
At jeg blogger det, så all verden kan se nyttårsforsettene mine, er selvfølgelig helt unødvendig, men jeg tar ikke meg selv så høytidelig, så jeg innrømmer gjerne "nederlaget" det er å bare klare et nyttårsforsett.
Jeg er stolt av å ha klart å gå 12 ganger på Storsåta i år. Fokus på dette er eneste grunn til at jeg noen ganger har valgt bort lesing, til for del for fjelltur. Noen forsetter irriterer det meg litt at jeg ikke fikk til, mens andre bare flirer jeg av.
Mitt forsett om å lese mindre og helst ikke mer enn en bok pr. uke gikk ut med høye kneløft. Mens jeg ser at andre bokbloggere har fokus på å få lest mest mulig, er det med meg motsatt. Lesing gir meg utrolig mye, og siden jeg ikke ser tv, har jeg mye tid til overs, der hvor andre titter på boksen. Jeg blir lett revet med, og det dukker til stadighet opp bøker som jeg bare må lese.
Det er veldig innenfor "komfortsonen" å sitte å lese, og det er lett å velge det fremfor trim, frisk luft (og husarbeid). Når en slår den ene boken ihjel med den andre i rask rekkefølge, og ikke gir de forskjellige romanene tid til å gro og feste seg, så blir det nesten som å se på tv.
I 2013 har jeg litt mer vage forsetter, 12 ganger på Storsåta og så utfordrer jeg meg selv og ønsker meg 12 ganger på Veten også... Mer frisk luft, mer trim, også de kiloene da, som kryper på når jeg bare sitter å koser meg med en bok. Første del av året vil nok bloggen min være litt preget av at de skal vekk.
Lesemål: mer enn 52 blir det nok, men jeg skal prøve å få under 108 som var det antallet jeg leste i år.
Treningsmål: 24 lokale fjellturer, 24 turer opp Stoltzen og myyyyyye mer trening på senteret.
Slankemål: - 6 kilo!
Sosialtmål: noe mer sosial må jeg da klare å bli....

Nå er det ikke lenge til toget går, så jeg vil med dette si takk for det gamle til familie, venner og kjente. En spesiell takk til de som legger igjen kommentarer her inne, for det setter jeg utrolig stor pris på.

Gunnar Staalesen`s "Der hvor roser aldri dør"

Forfatteren signerer eksemplaret som jeg kjøpte til mamma til bursdagen (som jeg nå har lest også)

Dette er den 16. romanen hvor privatetterforsker Varg Veum regjerer. Gunnar Staalesen trenger ikke noen presentasjon, for han har vært  aktiv lenge, og er verdenskjent (i alle fall i Bergen)
I Bergen er han et velkjent fjes i bybildet. Han er med på byvandringer, boksigneringer og bokprater av ymse slag. En mer avslappet og veltalende mann skal du lete lenge etter. Lokalkunnskapen hans om Bergen kommer godt frem i bøkene, og det er ikke sjelden jeg har fått lære noe nytt, når jeg sitter å leser krim fra ham.
"Der hvor roser aldri dør" begynte rolig og behersket. Vi som leste hans forrige bok "Vi skal arve vinden" og husker hvordan den sluttet, skjønner blåmandagen Veum sliter med i begynnelsen av denne boken.
Det er en rolig detektivhistorie, med en veldig troverdig setting rundt hvordan det (muligens) er å jobbe på en sånt enmannsforetak. Heldigvis tar spenningen seg opp litt utover i boken, og mot slutten opplever vi et par pulsøkninger, før en overraskende slutt.
Jeg vil gjengi en setning fra boken: "Det kom ikke som noen overraskelse, hverken på henne selv eller hennes kolleger, da saken til slutt ble lagt til side, i første omgang i aktiv bero som det het, senere i den heldigvis ikke altfor høye bunken av uoppklarte forbrytelser, om man da ikke skulle bruke betegnelsen "hendelser", siden ingen ennå ante hva som hadde skjedd med Mette Misvær, bortsett fra den eller de som måtte være skyldige i saken." Alle de andre setningene boken er fylt med er mye kortere enn denne, som jeg ble mektig imponert over.

De musikalske dvergene på Madam Felle i kveld

I kveld blir det full trøkk. Det blir det alltid når Dvergene inntar Madammen og gir oss det de har å by på. Boyband`et på scenen er ikke noe typisk gutteband, men akkurat sånn som vi vil ha dem, med høy sjarmfaktor. Tonene er svingende og tekstene er spekket med gullkorn, og akkurat passe forutsigbare til at alle kan synge med.

"Stockholm octavo" av Karen Engelmann

På forsiden blir vi lovet konspirasjoner, mysterier og et hint av magi. Dette får vi i fulle monn i denne romanen, som er tidfestet til 1790-årene i Stockholm. Det er mye politikk i handlingen, og den franske revolusjon er utgangspunktet for plottet som utspiller seg i kjølvannet av dette, i Stockholm.
Emil Larsson er handlingens jeg person, en vanlig mann som lever sitt ungkarsliv, men er truet av arbeidsgiveren sin til å gifte seg. Han er ofte å finne i spillsalonger, og en kveld forteller den synske innehaveren Fru. Spurv at hun har sett inn i Emils framtid. Hun tilbyr seg å legge hans octavo, noe Emil ser på som en mulig hjelp i å finne sin utkårede.
Octavoen er en teori fra den eldgamle kunsten å spå i kort, hvor åtte kort representerer de åtte personene som avgjør utfallet til enhver viktig hendelse i et menneskes liv. Finner du disse åtte, kan du få kontroll på din sjebne.
Historien er en kamp om kongemakten. Det er Gustav III som er på tronen, men Patriotene ledet av hans bror hertug Karl truer freden. Da Gustav blir skutt og drept overtar Karl tronen. Karl dør i 1888 uten en arving, og kongemakten i Sverige går over til franskfødte Karl XIV Johan. Dette er Bernadotte familien som fremdeles styrer i Sverige. Historien rundt den franske revolusjonen, men sett fra Sverige, var den mest interessante delen av boken.
Viftekunsten er en vesentlig del av historien, uten at jeg syntes den var spesielt spennende, men på tross av dette feminine innslaget, er handlingen spekket av sterke kvinner fra alle samfunnslag.
Den driver seg frem selv, om enn litt tregt. Det var mer min iver etter å lese ferdig bøker som drog meg gjennom den, ikke min nysgjerrighet på hvordan det til slutt gikk.
Jeg gir den en 4`er på leselisten min, den var ikke direkte kjedelig, men heller som en rolig, seig flod som renner stille nedover, uten for mange bølger eller skumtopper.

Oppsummering av bokåret 2012

Inspirert av Berit, har jeg laget en liten oppsummering av bokåret vi nå legger bak oss.
Ambisjonene mine om å lese en bok i uken feilet kraftig, og jeg endte på 107 bøker. For neste år har jeg store ambisjoner om mange fjellturer og mye trening, så boklesingen vil forhåpentligvis begrense seg selv.
Nytt av året er at jeg har blitt kjent med mange bokbloggere. Det er utrolig inspirerende å lese disse bloggene, og det fører til at jeg leser mer variert. Takk til alle mine "nye venner" i zyberspace...
Og så til selve oppsummeringen. Jeg har kopiert Berit sin liste, så jeg håper hun synes det er ok.

Årets høydepunkt 1: Serè Prince Halverson`s "Den andre siden av gleden". En utrolig fin historie om et menneske som ikke setter seg selv først. Virkelig en følelsesmessig sterk bok, som sitter i enda.

Årets høydepunkt 2: Annie Haves`s "Extra Virgin". Liker du bøker med lukter, lyder og stemninger, så er dette boken for deg. Denne leste jeg tidlig i år, og jeg kjenner ennå på stemningen fra den. Sikkert ikke tilfeldig at sommerferien ble tilbragt i Italia i år.

Årets nye forfatter: Gillian Flynn og boken "Åpne sår". Jeg var glad jeg fulgte tipset til Anita på denne, og gleder meg stort til å lese neste bok av samme forfatter.

Årets gamle forfatter: Paolo Coelho er en gjenganger hos meg. Jeg ble frelst av Alkymisten og har lest det meste av ham etter det. I år kom han med Alef, som jeg likte veldig godt.

Årets nedtur 1: Vinter i Havanna av Leonardo Padura. Den eneste boken jeg har gitt en 2`er i år. Siden jeg hadde kjøpt den, satt det langt inne å legge den fra meg, så jeg truet meg gjennom. Denne ga meg ingenting annet enn "må lese ferdig stress".

Årets nedtur 2: Katalysatormordet av Hans Olav Lahlum. Jeg hadde hørt ham snakke om boken, og jeg hadde lest de to andre i serien, så jeg var veldig positiv til denne. Nedturen ble brå og uventet, siden denne var en ren kopi av de to andre.

Årets nedtur 3: Den rasende horden av Fred Vargas. Gleden var stor da jeg så at hun hadde kommet med en ny bok på norsk. Jeg har lest mye av henne og elsker hovedpersonen hennes, men denne ble litt for langdryg og kjedelig.

Årets sterkeste: Simon og eiketrærne av Marianne Fredriksson. Jeg ville egentlig ikke lese enda en bok om jøder og andre verdenskrig, men mangel på bok gjorde at jeg snappet denne med meg fra mamma. Gjett om jeg er glad for at jeg gjorde det...

Årets beste norske: Jørgen Jæger`s Stemmen. Krim på sitt beste!

Årets beste svenske: Linda Olsson`s Din godhet. En utrolig skjønn roman. Har du mange timer helt for deg selv, må du ta frem denne boken. En perle av en roman.

Årets beste spanjol: Carlos Ruiz Safron Himmelens fange. Etter å ha lest Vindens skygge (favoritt gjennom tidene) og Engelens spill (som jeg ikke likte så godt på første forsøk) syntes jeg at denne svarte til forventningene.

Årets eneste ufullførte: Dawn French`s Bittelitt vidunderlig - dette ble for dumt for meg. Jeg syntes boken har et dårlig språk, og utrolig platt humor.

Årets overraskelse 1: Nattmannens datter av May Lis Ruus. Dette ble en woao for meg. Kiosklitteratur er ikke noe jeg har "nedlatt" meg til å lese før. Men etter å ha vært med på en kjempefin byvandring i Bergen i forbindelse med starten av serien, og lest første bok (som vi fikk gratis med oss hjem) så var jeg solgt. Jeg signet opp for å få resten av bøkene i posten, og nå 6 bøker senere er jeg helt hekta.

Årets overraskelse 2: Det dyrebare av Linn Ullmann. Jeg hadde absolutt ingen forventninger, og det var sikkert derfor jeg ble tatt litt på sengen.

Årets "vil ikke lese": Fifty shades. Appelerer ikke til meg i det hele tatt. Er ikke glad i fantacy, så da sier det seg litt selv.

Treningsdagbok 2013

Fra Storsåta 435moh. med utsikt mot Høgstefjellet 464moh. og Veten 486moh.

I år har jeg bestemt meg for å videreføre det eneste nyttårsforsettet som jeg greide i fjor. Da bestemte jeg meg for å gå på Storsåta en gang i måneden, eller i alle fall 12 ganger i året. Dette greide jeg!
Siden det allikevel ble alt for mye stillesitting på meg, utvider jeg utfordringen til å også gjelde 12 turer på Veten. Siden jeg hver torsdag har et stående tilbud om tur i Stoltzen, har jeg bestemt meg for å slutte å være kreativ når det gjelder å finne på unnskyldninger, jeg er med, det er ikke noe spørsmål. Jeg har godt utstyr og til og med fletta ny hodelykt, så det er ingen vei utenom.

12 turer på Storsåta:

1. 14 januar i strålende sol, min første fri-mandag i år :)
2. 16 februar med brodder på is
3. 3 mars med Frode og Sondre veldig isete
4. 13 april endelig joggeskoføre!
5. 25 april
6. 26 mai, og ny rekord! 1,5 time
7. 9 juni, tung tur med Gullfjellet i beina
8. 29 juni, våt sti og svarte skyer
9. 24 juli i strålende sol
10. 4 august med Sondre i kraftig vind
11. 27 august med Hildegunn
12. 21 oktober Hurra jeg er i mål!!

12 turer på Veten:

1. 6 januar -  turfølge: Frode i grauta-tåke
2. 24 februar - med Frode på glattisen
3. 11 mars - alene rett fra tidligvakt
4. 8 april - full fart 1 time og 25 min, fra bil til bil :)
5. 20 april - med Hildegunn
6. 28 mai - morgentur i herlig sol, ny rekord, 1 time og 18 minutter 
7. 2 juni - med Frode etter en lang dag med regn
8. 18 juni - med fotoapparat
9. 13 august - med Hildegunn
10. 25 august - med Frode og Sondre
11. 29 september 
12. 20 oktober Jeg har klart utfordringen!

24 turer opp Stoltzen:

1. 10 januar - Frode tok tiden til 21:20, jeg får skylde på glatta
2. 15 januar - rolig tempo, var ute og gikk i 4 timer
3. 24 januar - ingen tidtaking men jeg knuste sikkert alle rekorder
4. 11 februar - rolig tur opp etter 1 uke med influensa
5. 5 mars - 31 minutter Hvor er kondisen?
6. 20 mars - med Hildegunn
7. 2 april - ny pers 20 min.
8. 7 april - på vei opp til Ankerhytten
9. 19 april - ny pers med Sondre som pes
10. 21 april - med Sondre og Frode, videre til Brushytten
11. 31 mai - tok dessverre ikke tiden, men det gikk fort
12. 13 juni - med Sondre og Frode 19 ettellerannet
13. 20 juni - med Melkesyregjengen
14. 30 juni - søndagstur uten tidtaging
15. 3 august - med Frode
16. 5 august - med Sondre (som satt rekord 12:13)
17. 19 august - morgentur alene 
18. 24 august - langtur en lørdag med lydbok
19. 5 september - med Melkesyre og Åshild
20. 23 september - morgentur alene 
21. 22 oktober  - Helvetestur :)
22. 18 november - dagen før det begynte å snø
23. 28 november - med Melkesyre
24. 19 desember - juleavslutning med nisseluer

3 turer opp Gullfjellet:

1. 12 januar opp fra Osen med Frode og Sondre 
2. 26 februar med Sondre i strålende vær og fin skare
3. 8 juni - Gullfjellet Opp med Sondre og Frode 
4. 4 november - første snøen

Lavkarbo: Helt naturlig mat og trening av Pål Jåbekk

Iløpet av året som har gått har nok hele Norges befolkning fått en formening om hva lavkarbo er for noe. Du kan spørre hvem som helst, og de har en mening om det er bra eller ikke. Min erfaring er at de som er veldig negativ, ofte er de som ikke har forsøkt selv. De som har gitt lavkarbo et hederlig forsøk, er som oftest fornøyd med resultatet, og de som ikke er happy har ofte ikke gjort det skikkelig.
2 januar kommer det en rykende fersk bok i butikkene. Det er Pål Jåbekk som har skrevet den og den heter "Helt naturlig - mat og trening".
Denne datoen er også den dagen jeg (og sikkert mange med meg) skal ta et kraftig tak i kostholdet mitt, og samtidig forsøke å revolusjonere mitt forhold til trening.
Renessanse forlag har vært så grei å sende meg et leseeksemplar, så jeg kan bruke resten av året på å lese meg opp, og forberede meg på "et nytt og bedre liv".
Boken lover leseren god helse, mer energi, sterk kropp, vektnedgang og bedre mage. Hvem kan si nei takk til det?
For meg som har fulgt kostholdsråd som innebærer lavkarbo i mange år, og har vært flere perioder i ketose, er dette ikke noe nytt. At han vil ta med trening er noe jeg absolutt trenger, så jeg pløyer meg gjennom de første kapitlene. De inneholder absolutt nyttig informasjon, som må forstås før en setter i gang med en lavkarbodiett. Det er ikke en lettlest bok dette, med mange bilder og store bokstaver, nei, her får du valuta for pengene. Ta et kapittel om gangen, og bruk gjerne tekstmakeren flittig, for skal dette sitte, så må det inn i små porsjoner.
Det er absolutt en bok jeg vil anbefale dette. Pål Jåbekk har mastergrad i idrettsvitenskap med fordypning i fysisk aktivitet og helse. Han er utdannet personlig trener og kroppsøvingslærer. Mastergraden hans handlet om kroppssammensetning, ketogen kost og styrketrening, og den ble publisert i et anerkjent internasjonalt vitenskapelig tidsskrift. Han vet hva han snakker om, og det er lett å tro på ham.

Tidenes beste julepresang: Gratulerer med dagen Sondre!!

Bokanbefaling: "Åpne sår" av Gillian Flynn

Dette er boken som gjorde at jeg satt klistret mens mannen i huset måtte ta seg av de siste forberedelsene før julen gjør alvor av seg. Den begynte stille og rolig, med en heller udugelig journalistspire som hovedperson.
Etterhvert som vi lærer Camille å kjenne, får vi en dempet medfølelse med henne, som trigger nysgjerrigheten. Hun har et lengre opphold på psykiatrisk klinikk bak seg, og jobber som journalist i en annenrangs avis i Chicago. I hjembyen hennes ble en jente funnet drept for et år siden, og nå er en jevnaldrende jente forsvunnet. Sjefen til Camille vil benytte seg av at hun er lokalkjent, og sender henne "hjem" for å skrive om saken. Nå, begynner det å bli veldig spennende, og jeg sier ikke et ord mer, for denne boken må du lese.
Dette er debutromanen til Gillian Flynn som opprinnelig er journalist og filmkritiker. Hun vant to Dagger-priser for denne romanen. I 2011 kom bok nummer to "Mørke rom" ut, og den skal jeg lese så snart jeg får tak i den. Det var bloggen Artemisias verden som gjorde meg oppmerksom på denne forfatteren, tusen takk Anita!
Bokbloggeir har en flott anbefaling av hennes andre bok "Mørke rom"

Lille julaften - en rolig, koselig dag

Noen i huset (mann) har både vasket gølvet og børi ved, mens andre (undertegnede) har sittet med nesen i en bok. Sånn blir det når boken er så spennende at hvilepulsen ligger rundt 90.
Det er søndag og søndagsåpent, men heldigvis er vi ferdig med alt som heter butikker på en stund. Dagen har gått med til et par små førjulsbesøk, inklusiv en lang spasertur (med både puls og svette). Veldig koselig begge to. Senere i kveld blir det deilig ost&kjeks besøk, som ungene skal stelle i stand. Bestisser kommer med pinnekjøttet, og får være med på herlighetene.
Mens jeg får pusten igjen etter den spennende boken, skal jeg stryke to store duker, så de er klar til i morgen. Det er godt med senkede skuldre, og forhåpentligvis vil de forbli lave i mange dager ennå.

Hobbiten - filmversjonen: Del I "En uventet reise"

I gårkveld var vi to voksne og to barn på kino og så Hobbiten. Jeg begynte å lese boken på nytt for noen uker siden, men det stoppet opp, og da alternativet ble film, satte jeg den tilbake i hyllen. Språket i boken er barnslig og litt gammelmodig, og siden Tolkien har skrevet dette som en barnebok, tenkte jeg at det var ingen fare å ta 11 åringen med på kino.
Vel, jeg syntes det var mye ekkelt her og angret litt på det valget. Han selv syns det var ok, og sov godt hele natten.
Filmen varte lenge, og jeg syns noen av scenene ble dradd ut litt vel lenge. Det var litt for mye orker og litt for lite alver etter min smak. Lokasjonene (eller kulissene) er fantastiske, og en kan drømme seg til den andre siden av kloden av mindre.
Siden boken er ganske kort og lettlest, med store bokstaver og tykke ark (i alle fall i min gamle bok), så er det rart at de klarer å lage tre filmer ut av det.
"En uventet reise" varte i over 2,5 time, så jeg er spent på fortsettelsen hvis de skal skvise to like lange filmer utav resten.
At filmen ender litt sånn "midt i historien" gjorde ingenting. Jeg var lei av å sitte der å se på orker og ulver som sloss, så slutten var kjærkommen.

Tomas Espedal får uttale seg over tre sider pluss forsiden i BT i dag

Ja, ja vi slapp no at BT spredde dommedagsfrykt på denne 21 desember 2012.
Tomas Espedal har i dag regissert sin egen "dommedag", ved å gå ut i BT og proklamere at han trekker seg fra all offentlighet. Han vil trekke seg inn i seg selv og vie sitt liv til skrivearbeidet. Før han tier helt still, får han lov å forklare hvorfor. Over tre sider i BT.
Det siste året har han snakket litt for fritt og uoverveid til massene. Han har tråkket en del mennesker på tærne, med uttalelser som rakker ned på både leserne (sine og andres) og andre forfattere. Han kaller oss som går på forskjellige kulturarrangementer for "kulturmennesker" og det er ikke positivt ment. Han mener vi går på teater for å bli sett, og egentlig ikke er interessert, eller har forutsetninger for å skjønne hva vi ser.
Kulturinstitusjoner produserer stykker som skal være lett for allmennheten å fordøye, for å tjene penger. Han etterlyser kunsten oppi det hele, og mener at teater, opera o.l. har blitt allemannseie på bekostning av kunsten. Kunstnere er jo kjent for å være litt arrogante, litt spesielle og vi forventer liksom ikke like mye folkeskikk av en kunstner. Tomas Espedal nekter rett og slett å være hyggelig mot de som kjøper bøkene hans, han føler ikke at han må det.
Jeg har vært på en "forestilling" med Tomas Espedal, og kan skrive under på at han ikke er interessert i sitt publikum. Før det hadde jeg lest "Gå" og den traff meg midt i hjertet, så jeg gledet meg stort til å treffe forfatteren. For en nedtur! Nå leser jeg i BT at han oppfører seg sånn fordi det hører med til kunsten, ikke fordi han er en blyg, innesluttet person.
Når han nå trekker seg tilbake er det fordi han frykter han ellers vil komme til å si noe enda mer dumt, enn det han allerede har sagt. Sånn er det å være en breikjefta bergenser uten oppdragelse (eller empati), det er ikke lett å si de rette tingene, uten å gå på akkord med sitt eget selvbilde.
Tomas Espedal er født i Bergen i 1961. Han debuterte i 1988 med "En vill flukt av parfymer". Han har gitt ut 11 bøker. Han slo igjennom i 2006 med "Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv", som er gitt ut i 14 land. Han har også mottatt en rekke priser og blitt "berømt" for å avslå Riksmålsprisen.
For all del, jeg skjønner hva Espedal mener, og har du skrevet en så god bok som "Gå", så har du lov til å være litt sær...

Julestemning på Bryggen i Bergen (og en "ny" cafè!!)

Kamera ble med på gårsdagens bytur, for jeg hadde planer om et besøk i Pepperkakebyen. Der var det tog inn og tog ut med barnehagebarn, så den planen ble skrinlagt.
Etter en vidunderlig lunch med Frode på Pygmalion (du må smake deres veggieburger med en fantastisk aioli) gikk jeg utover bryggen, og kamera hang plutselig rundt halsen.
Det var kjempefint pyntet her og jeg følte julestemningen komme sigende. Da jeg nærmet meg Hetland dukket det opp en cafe på venstre hånd, og for meg som var sugen på en Cortado, passet dette meget godt.
Sakristiet var en utrolig rolig og fint sted. Lyst og trivelig, og de serverte en vidunderlig Cortado. Stikk innom neste gang du tusler rundt i by`n.

Hetlandhuset med ønskebrønnen utenfor

Sakristiet

Cortadoen var god og varm og hadde masse kaffesmak

Diggbart bilde Sakristiet hadde over disken sin

Margarets frihet av Jessica McCann

Vi er i 1830 årene. USA`s historie er grundig preget av handelen med, og bruken av slaver, og i "Margarets frihet" er vi igjen tilbake dit. Jeg har lest mange bøker med dette temaet, og jeg sank litt sammen i begynnelsen av boken da det gikk opp for meg at også dette skulle handle om denne urettferdigheten.
Margaret var født i en slavefamilie, men hun hadde en god eier, som muntlig satte alle slavene sine fri. Denne avtalen ble gjentatt mange ganger, så da Margaret flyttet ut av delstaten Maryland og til Pennsylvania, var dette ikke rømming, og hun følte seg fri.
Fem år senere, når Margaret har familie og lever et fint liv, innhenter fortiden henne. Hennes tidligere eiers arvinger kidnapper henne og barna tilbake til godset, for å bli solgt videre. I denne historien blir vi kjent med problemene delstatene sto overfor når de en etter en ble kvitt slaveriet.
En rettssak settes i gang, som viser seg å bli noe mer enn en rettssak bare om kidnapping eller rømlinger, eller om de moralske aspektene ved slaveriet. Litt av handlingen er er bygget på faktiske hendelser, men det er nesten for utrolig til at det går an å forstå at det var sånn.
Boken viser seg å bli mer tradisjonell etterhvert. Det er Margarets liv videre etter kidnappingen vi hører om, og har du lest noen romaner med dette bakteppet før, vil du ikke lære noe nytt. Det er en god historie med mye handling, fart og flotte personskildringer.

Lesefrokost - det er kun meg og Hr. Sekker hjemme i dag

Tirsdag, og fridag. Det er fremdeles imponerende mørkt når klokken er 08:28, men det lysner etterhvert, og jeg skal sitte her med te, bok og stearinlys å se det skje.
I dag skal jeg gå tur rundt Store Lungegårdsvann (kalender"gave") for deretter å spise lunch på Pygmalion med min kjære. Et par ærend har jeg selvfølgelig når jeg skal til by`n, men ingen julegavehandling på meg, for jeg er ferdig (!)
Hvilken bok som er med meg til frokost kommer klart frem av bildet, men frokosten vil jeg anbefale deg.
Den har vært den samme i mange år, nesten uten unntak og består av:
Chiafrø, gojibær legges i bløt i varmt vann fra vannkokeren
Frøblanding (sesam, solsikke, gresskarkjerner, linfrø)
Bløtlegges i litt mandelmelk, soyamelk, rismelk eller biola
Kornblanding(amaranth, hirse, bokhvete, quinoa, havregryn)
Bær (bringebær, blåbær evt. knust mango eller kiwi)
En overtoppet ss med Tyrkisk yoghurt
Strø over hakkede valnøtter, hempfrø og rå honning
Det de ikke har i dagligvarebutikken har de på helsekosten. Det er ikke så hokkus pokkus som det kan se ut til med første øyekast. I denne frokosten er det masse næring og masse deilig fett som holder meg mett godt utover dagen. Ja også er det snadder godt da. Vil du fortelle meg om din frokost?

Nærmer vi oss verdens undergang med stormskritt??

Tror du at verden skal gå under 21:12:2012? 

Denne datoen sies å være slutten på Mayakalenderen, (i entall) og folk som liker å krisemaksimere, hevder at på denne dagen vil verden gå under.
Sannheten er at datoen er sluttdatoen på en 5125 år lang kalender. En av mange kalendere i Mayakulturen. De har solenergikalender på 18 måneder, en 260 dagers kalender, og langtidskalendere. En av disse slutter kl. 11.11 den 21 desember i år. 

Mange har laget seg hypoteser og oppfatninger om at katastrofale eller transformerende hendelser vil skje på denne datoen. Hypotesene utledes gjennom spekulasjon, alternative tolkninger av mytologi, tallsymboliske konstruksjoner eller påståtte profetier fra utenomjordiske vesener.

Lærde av ulike slag har bestridt ideen om at en katastrofe vil skje i 2012, da spådommer om forestående undergang verken finnes i maya-mytologi eller i moderne vitenskap.
I alternative miljøer forfekter de et litt mer positivt syn. Der fortolkes overgangen som, at rundt denne datoen kan planeten og dens innbyggere gjennomgå en positiv fysisk eller åndelig transformasjon, og at 2012 kan markere begynnelsen på en ny æra.
«Mayakalenderen» er ikke en kalender, men et system av bestemte kalendere og almanakker som ble benyttet av mayasivilisasjonen. Kalenderen identifiserer en dato ved å telle antall dager fra 11 august 3114 f.Kr. i den Gregorianskekalenderen (den vi har brukt siden 18 februar 1700), eller 6 september 3113 f.Kr. i den Julianske kalender, som ble innført av Julius Cæsar i år 46 f.Kr.
Jeg synes det er spennende at en så mye omtalt dato nærmer seg og har lest litt om den. Sjekk ut linkene hvis du har lyst å lære mer.

Juleforberedelser

I kjøkkenskapet mitt har jeg hel kanel, hel stjerneanis, hel nellik og pommeranskall.
Det er ikke mye en trenger av disse posene, så jeg ville bruke litt av det til å lage god jule-lukt i stuen.
Legg det på at fat som tåler at ovnen blir litt varm, og sett fatet oppå ovnen. Snart sprer det seg en deilig duft i stuen, som minner deg om at julen er på vei.

Lørdag startet vi dagen på kjøkkenet. Sondre hadde laget Serinakaker på skolen på fredag, og ville vise meg sine nye kunster. Han fant oppskriften elegant frem på iPad`en og stilte den opp sånn som jeg setter opp kokeboken min, når jeg baker :) Dette er kaker vi ikke har hatt blant våre 7 sorter, så det var kjekt å få smake dem.
Vi bakte ut den siste boksen med pepperkake deig (fra Ikea), og etterpå skulle jeg rydde i skapet og fant to poser med kokkos, så da var vi igang igjen, med kokkostopper.
Fra før har vi bakt engelsk fruktkake, honningkake, kakemenn og sandnøtter. Søndag var det vørterbrødene sin tur, og nå er vi klar for å prøvesmake ferskt julevørterbrød.
Tredje søndag i advent burde kanskje bety litt vasking og sånt, men her i huset prioriterer vi håndballkamper (Sondre x 2 og de som utspiller seg på tv). I tillegg sitter jeg med nesen i en bok som bare må leses ferdig.....

Smakebit på søndag: Borte av Mo Hayder

På oppfordring fra bloggen Flukten fra virkeligheten får du denne søndagen en smakebit fra "Borte".
Har du lyst å lese noe skikkelig spennende er Mo Hayder`s "Jack Caffery" bøker noe for deg. Begynn med den første, og når du har kommet til "Borte" er det bare å klamre seg til bordkanten.
Det er mange år siden jeg har bedt min mann gå å legge seg, for selv å sitte klistret til boken, til over midnatt. Morgenen etter satt jeg klokken på vekking en time for tidlig, for å lese. Handlingen lå å murret i bakhodet hele dagen på jobb, og jeg var ikke sen om å lese videre da jeg kom hjem.
På Mo Hayders hjemmeside forteller hun at neste bok i serien kommer ut (på engelsk) i april 2013, så det er bare å glede seg.
Jeg skrev om Mo Hayder da jeg hadde boka på vent, og denne søndagen vil jeg gi dere en liten smakebit:
"Faen". Caffery trommet på rattet. De nærmet seg avkjørselen til A46. Han kunne enten ta til venstre mot Sapperton, eller til høyre mot Pucklechurch, hvor Costelloenes leilighet lå. "Faen".
"Jeg måtte bare melde fra - jeg er redd". Nick skalv i stemmen. "Et eller annet er galt her. Alle gardinene er dratt for. Jeg får ikke noen respons i det hele tatt." "Jeg kommer" 
"Vi trenger et team som kan bryte opp døra, disse lenkene er massive."

Musikalske julekort med Bergen Filharmoniske Orkester

BFO og gjester ga oss en magisk stund i Grieghallen i dag

Grieghallen var i ettermiddag fylt til randen av familier. Sondre og jeg satt på våre faste plasser på rad 8, og nøt den fine musikken. Dagens dirigent var Trond Husebø, og konferansier var Silje Sirnes Winje (kjent fra barnetv?). Berit Nørholm var også der, og de som kjenner navnet hennes vet, at da var Fantorangen også tilstede.
I tillegg var det en haug med sangere tilstede, fra Collegium Musicum og også skolekor fra hele Bergen.
Mathea-Mari Glittenberg, som Sondre kjente igjen fra Norske Talenter, ga oss en fantastisk, tåretrillende "Glade jul".
Av annet på repertoaret var Vivaldi (vinteren), fra Tsjaikovskij`s Nøtteknekkeren fikk vi høre "Snøfnuggenes vals", Handels "Hallelujakoret fra Messias", og til slutt noe fra Juleoratoriet av Johann Sebastian Bach. I tillegg til dette fikk vi mange julesanger, som satte oss i en glitrende julestemning.
Arrangementet var veldig fint, barna gjorde lite ut av seg, og musikken var ganske "voksen". Bare Fantorangen var litt masete, men Sondre syns han gjorde en fin jobb.

Den andre siden av gleden av Serè Prince Halverson

Serè Prince Halverson har skrevet en fantastisk roman!  Dette er hennes debut som forfatter, men hun har arbeidet med tekster i sin jobb i reklamebransjen i 20 år. Tema i boken er mødre/stemødre og barn, og hun vet hva hun snakker om for hun er selv mor/stemor, og har selv både en mor og en stemor.
Ella bor i en liten elveby i California med sin mann Joe og hans to små barn. Hun er den eneste moren Annie og Zach har hatt de siste tre årene, siden deres biologiske mor valgte å forsvinne ut av livene deres, da de var veldig liten.
En dag omkommer Joe, og de tre sitter knust tilbake.
I begravelsen hans dukker plutselig Paige, moren til barna opp, og uten at hun sier noe, virker det som hun vil ha kontakt med barna.
Ella sitter igjen med sin store sorg, og ansvar for de to barna som hun elsker over alt på jord. I tillegg til sin engstelse over hva Paige vil, har hun sin mann`s butikk å bekymre seg for, for familiebutikken gjennom generasjoner har i lang tid vært drevet med stort underskudd.
Det er mye latter og livsglede i denne historien. Innledningen kan høres litt nitrist ut, og ja, tårene var der, men det var på ingen måte klissete eller sentimentalt. Kjærligheten hun får, og føler for sin italienske svigerfamilie er utrolig livlig beskrevet, og jeg frydet meg over flotte skildringer av måltider og samvær. Forholdet til Paige blir etter hvert ganske dramatisk, og det er ikke lite Ella må igjennom.
I tillegg hører vi litt om integrering av italienere etter 2. verdenskrig. Ikke mindre enn 600000 amerikanske italienere ble sendt i leir eller måtte leve med restriksjoner i tiden etter krigen, noe som preget mange familier i generasjonene etter.

"Den andre siden av gleden" kommer ut i Norge 28 januar 2013. Jeg sier tusen takk til Bazar Forlag, som sendte meg et leseeksemplar, så jeg fikk ta en sniktitt.

Kinokveld med en bunch gode kolleger: De urørlige

Verdens kuleste sjef inviterte i kveld alle ansatte på kino. Vi fant en lapp på lunchrommet, med "skal vi gå på kino? jeg spanderer!" Utrolig bra! Filmen var til og med en jeg hadde hatt lyst å se en stund, men aldri fått fingeren ut. 

Mangemillionæren Philippe er lammet fra nakken og ned etter en paragliderulykke og må leve resten av livet i rullestol. Han bor i luksuriøse omgivelser i Paris og skal ansette en ny pleieassistent. Den eneste som skiller seg ut av søkerne er Driss som kun har søkt på jobben fordi han må vise at han er aktiv arbeidssøker for å beholde trygdepengene. Snart begynner et usannsynlig kameratskap forankret i ærlighet og humor mellom to individer som på overflaten ikke ville hatt noe til felles.
Har du sett den? Hva syns du?
Etterpå: Ahhhhhhhhhhhhh.. dette var en nydelig film. Fantastiske skuespillere, en fin driv med en ørliten spenning. En søt film, som er befriende lite" klissete". Vi lo masse, og jeg hadde gangsperr i smilemuskelen da jeg gikk å la meg.
Gå å se den!

Kjære landsmenn av og med Herborg Kråkevik på DnS

Ved Komiprisen i år stakk hun av med ikke mindre enn to priser. En for beste forestilling og en for beste nummer.
Stykket "Kjære landsmenn" som er på turnè, og besøker DnS i dag, er 
av og med Herborg Kråkevik. Hun er en allsidig artist som har holdt på i over 20 år, så det var lov å forvente litt. 
I mine øyne innfridde hun så det holdt. Jeg har ikke tidligere lagt merke til at hun har en så fantastisk flott sangstemme. Som oftest forsvinner den i mye tull-ball. Hun tuller mye i "Kjære landsmenn" også, men sangene er befriende  tom for tull. 
Tema var Norge og nordmenn, vårt forhold til menneskene i landene rundt oss, og måten vi ser på oss selv. Jeg rynket vel litt på nesen en liten gang, men med både latter og tårer klemt inn på en god time, hva mer kan en kreve?

Bokanbefaling: Linnea Myhre`s "Evig søndag"

"Skulle jeg mot formodning på forhånd ha visst at jeg skulle dø, ville jeg brutt meg inn i en matvarebutikk og spist meg gjennom hele butikken først. Jeg ville ha spist hele butikken med stilk. Det er det jeg i de siste årene har tenkt at jeg ville ha brukt mine siste 24 timer på."
I boken "Evig søndag" følger vi Linnèa Myhre, en ung jente, med store problemer. Hun skriver om seg selv, hun har jobbet i NRK og hun blogger.
På bloggen hennes har de som kjenner til den kunne følge henne i opp og nedturer. Boken kom ut i juli, og 23 oktober hadde hun sist siste blogginnlegg.
De som følger med på NRK P3`s nett-tv, vil kanskje kjenne henne igjen fra serien "La Linnèa leve", som vant pris for beste nettserie i vår.
Egentlig liker jeg ikke lese om bortskjemte ungdommer som skakkjører seg selv, men denne boken er virkelig bra. Veldig trist, selvfølgelig. For oss som har et mer "vanlig" forhold til mat, så er det vanskelig å forstå henne, men at hun lider er det ingen tvil om. Jeg føler med henne, håper at hun lever (ikke bare overlever) og gratulerer henne med en flott bok!
Les den om du har et trøblete forhold til mat selv, eller kjenner noen som har det. Jeg er ikke i noen av de kategoriene, men hadde stor glede av boken allikevel.

Min bok på vent i dag er Hobbiten av J.R.R.Tolkien

I natt kl. 00:00 altså 12/12-2012 braker det løs på kinoer over hele Norge. Da er det stor premiere på filmatiseringen av Hobbiten.
Jeg var ganske ung da jeg pløyde meg gjennom Ringenes herre, og det må innrømmes at jeg måtte ha flere forsøk før jeg var i mål. Senere har jeg lest bøkene igjen, og selvfølgelig sett filmatiseringen. Hobbiten har jeg også lest før, men det er lenge siden og med tanke på filmen, vil jeg lese den igjen.
The Hobbit kom ut i 1937, men den ble ikke skikkelig populær før på 60- og 70-tallet da flowerpower generasjonen trykket den til sitt bryst. Denne, og "Ringenes herre" kan vel sies å være mor til fantasy sjangeren, som mange er så begeistret for i dag.
Forfatteren J.R.R.Tolkien var professor ved Oxford Universitet. Han hadde en forkjærlighet for middelalderens heltedikt, myter og historier. Hobbiten, som opprinnelig var skrevet for barn handler om vennskap på tvers av kulturer.
En hobbit er liten, men vi lærer fort at selv om en er liten, og kanskje blir sett på som ubetydelig, kan en være lojal og modig, og komme til å bety mye.
I Tolkiens bøker finner vi alver, dverger, hobbiter og mennesker, som lever med ydmykhet og respekt for naturen og hverandre. De samarbeider i kampen mot det onde, på tvers av språk og kultur.
Makt er et viktig tema, og vi lærer hvordan makt skal brukes til fordel for felleskapet, og ikke for å heve seg selv ved å trykke ned andre. I disse bøkene viser Tolkien sin respekt og kjærlighet til alt levende, og naturen har en helt egen plass i tekstene hans.
Har du lest Hobbiten?
Boken på vent er en oppfordring Beates bokhylle kommer med om tirsdagen, som gir inspirasjon til leseglede for alle oss bokormer.

Snart nytt bokår. Bli med på "Leseglede med bokprat" på BOF

Litt tilfeldig, da jeg var inne på Bergen Offentlige Bibliotek sin side, fant jeg et oppslag de har om ting som skal skje i 2013. 
Bokprat er kjekt og det ser ut som Vigdis Hjort synes det samme, for det var henne jeg hørte prate på DnS i november, og nå skal hun i ilden igjen, på Hovedbiblioteket. 
"Leseglede med bokprat" har de kalt dette møtet, som finner sted første gang i 2013:
Tirsdag 8 januar kl. 18:30. De oppfordrer oss til å lese boken, og bli med i samtalen. Litt av en utfordring, men lese boken og møte opp, det kan jeg. Mine erfaringer med Vigdis Hjort er få og ambivalente. 
Praten jeg overvar på DnS var veldig fin. Hun er en skikkelig morsom dame, som vet å ordlegge seg. Jeg hadde utrolig nok ikke lest noe av henne, så jeg valgte meg "Leve posthornet", noe som ble en aldri så liten nedtur. 
Boken Vigdis Hjort skal prate om, og som biblioteket vil vi skal lese er "Hjulskift" fra 2007. Siden dette er en gammel bok, var det ingen kø da jeg bestilte den. 
Er det ikke fler bokormer fra Bergen som kunne tenke seg å ta denne utfordringen?

Søndagstur i Bergen sentrum - uten å gå inn i en eneste butikk

Vi har vært turist i egen by i dag - utrolig mye fin pynt å ta bilde av på rundturen vår

Hverken form eller føre var på topp i dag, så vi gjorde søndagsturen meget urban. Tilsammen gikk vi i overkant av 12 kilometer, og mannen med computer på armen, kunne melde at vi brukte 12 minutter pr. kilometer. Vi utfyller hverandre godt når vi går sånn og ser på koselige hus med masse flott julepynt. Jeg ser detaljene som er rett ved oss, mens Frode alltid har øye for det som er 50 meter lenger borte.
I dag parkerte vi i Sandviken og gikk sørover så langt man kan kalle det sentrum. Vi gikk rundt Store Lungegårsvann på en vei som jeg aldri har gått før. Derfra gikk vi rett vest, gjennom Nygårdsparken og ned til Bergen Kaffebrenneri på Møhlenpris. Her fikk vi oss, etter litt strev en dobbel cortado, før vi langet avgårde nordover, over Sydneshaugen og helt til Nordnes. Etter å ha konstatert at totempelen er på plass igjen, snudde vi og satte nesen mot bilen igjen.
Før vi kjørte hjem avla vi nye Bastant i Stølegaten et lite besøk. Her hadde de Indisk dal på menyen, noe som varmet to kalde kropper.  Ringen er sluttet, vi var tilbake til bilen, litt svett, litt sliten og litt vont i knærne.
Lykken sto meg bi, Frode tok med seg Sondre for å se Fyllingen spille (håndball) og jeg fikk muligheten til å nyte den øredøvende stillheten som bare et tomt hus kan ha.

Regnhytten heter denne skulpturen ved enden av Store Lungegårdsvann

Nygårdsparken var ganske nediset i dag, stakkars ender og de andre som holder til her

Frode i solnedgang på Nordnespynten

Smakebit på søndag fra Vigdis Hjort`s "Leve Posthornet"

I november inviterte DnS til bokklubb, og med seg på scenen hadde teatersjef Agnete Haaland forfatteren Vigdis Hjort. Etter å ha tenkt meg litt om måtte jeg erkjenne at jeg ikke har lest noe av henne. Hun begynte som barnebokforfatter, men i 1986 kom hennes første roman. Etter det har det blitt mange fler, hvor
"Leve posthornet" er den siste i rekken.

Det var utrolig kjekt å se og høre Vigdis Hjort på scenen, hun var morsom og kunnskapsrik, så jeg bestilte hennes bok sporenstreks. 

Det tok meg i underkant av fire timer å lese hele romanen. Som vanlig leste jeg ikke bakpå boken før jeg begynte å lese, men etter 50 sider måtte jeg titte bakpå for å finne ut hva den egentlig skulle handle om.

Fra bakpå boken: Ellinor, en kommunikasjonsrådgiver i tredveårene, kjenner at det ikke er nok alvor og inderlighet i tilværelsen. At livet hennes er for banalt for fortvilelsen hun føler. Da en kollega forsvinner, må hun overta jobben for Postkom som han sto midt oppe i. Ved å lære de postansatte om media, makt og politikk skal hun bistå dem i arbeidet mot innføringen av EU`s tredje postdirektiv. Vi følger livet hennes gjennom et halvår fram til Arbeiderpartiets landsmøte i april 2011.

Boken veksler veldig mellom å være kjedelig og ikke-kjedelig. Bortsett fra ett unntak, blir den aldri noe mer enn "ikke-kjedelig". I brorparten av boka (inntil helt på slutten) blir Ellinor beskrevet, som om hun holder på å få tidlig altzheimer, og jeg trodde lenge at det var det, boken skulle handle om.
Jeg finnes ikke politisk interessert, i alle fall ikke i sånt som omhandles her. De delene av boken hvor hun snakker jobb, er ikke interessante i det hele tatt. Hun har en komplisert følelsesliv, og dette og forholdet til kjæreste og familie, er litt mer interessant.

Her er min smakebit som ikke gjenspeiler boken i det hele tatt :)
Det er mer enn førti år siden, men jeg kan ikke glemme det som skjedde og skriver til deg nå for å takke for stiloppgaven. Jeg hadde vært så alene, så avvist av meg selv, men forsto det ikke. Så skrev jeg oppgaven og noe løsnet i meg og prosessen var i gang. Mot å forsones med meg selv, min ulykke, mine svakheter og min styrke og så ta ansvar for meg selv. Og forsones med det menneskelige vilkår på Jorden og ta livet som en gave og gyve løs på det. Det er opp-gaven og den skal man være glad for og ta på det største alvor. Det var sommeren i sektisyv jeg tok det første trinnet på trappen opp fra kjelleren. Det er så mange som bor i kjelleren hos seg selv, til tross for at det er ledig i de øverste etasjer der utsynet er vidt og perspektivet betydelig og der frykten for framtiden og det ukjente kan forvandles til forventning. 
Fler smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

Bak luke nr. 8 gjemte det seg en fjelltur

Ikke det mest elegante bildet tatt av meg 

Fredag fikk jeg en hviledag i kalendergave, og det var godt. Dagen ble fylt med julekakebaking og koselig besøk av mamma og pappa.
I dag skulle Sondre kjøres til Akademitrening før det var blitt lyst, så vi benyttet anledningen å kjøre videre til Unneland. Herfra gikk vi opp til Redningshytten.
Himmelen var fremdeles blå, men skyene kom sigende, og solen så vi ingenting til siden stien opp går på vestsiden av fjellet og skygger for soloppgangen. Helt alene på fjellet (igjen), fint gå-føre og nesten vindstille. Da vi forlot bilen var temperaturen -8 grader og da vi kom tilbake var den -1 - Det er nok mer snø på vei :)
Resten av lørdagen kunne med god samvittighet bli brukt til baking, lesing, strikking og diverse julepussel.

Der var dagens turmål nådd :o)

Luke nr. 6 i aktivitetskallenderen - tur til Rundemanen

To fornøyde madammer som drikker gløgg på Fløyen etter en lang tur (Det er fusk å ta banen opp)

Gårsdagens "gave" var tur med en god venninne. I Bergen er det fremdeles stjerneklart og minusgrader, så god innpakning er et "møst" hvis en skal være ute. Vi parkerte ved Svartediket og la i vei oppover mot Rundemanen. Føret var perfekt for vandrere uten ski (perfekt for ski også) godt nedtråkket snø, uten spor av is. Denne bakken er veeeeldig lang, men iherdig skravling (når pusten tillot det) kortet ned følelsen av at tiden gikk, og vi nådde toppen lekende lett. Det var ikke nødvendig å ta på hodelykten, så vi gikk der med et stjerneteppe til tak, og nøt tosomheten.
Det var ikke mange trimmere ute, vi kvapp bare en gang da det kom en kostende forbi oss oppover bakken, han, uten å pese og uten hodelykt.
Da vi kom opp til Rundemanen måtte lykten frem, for der var det kjørt med bil, så vi var tvunget til å balansere i hjulsporene et stykke. Nede ved Fløyen tryllet jeg frem sitteunderlag mens Marianne tryllet frem deilig gløgg.
Så satt vi der da, nøt livet og hadde det egentlig ikke travelt med å komme oss tilbake til bilen.
Det var gått vel 2,5 time da vi var nede ved bilen igjen. Vi var slitne og veldig fornøyd med turen. Det fryktede eksosteppet som ofte ligger over Bergen sentrum, så vi ingenting til, det var utrolig klart og fint, både ned mot byen og opp mot stjernene.
Det anbefales på det sterkeste å prøve å gå tur på fjellet i mørket, med bare stjernene (eller en god venninne) til selskap.

Fred Vargas

Fred Vargas er en fransk forfatter. Hennes egentlige navn er Fredèriquè Auduoin-Rouzeau. I tillegg til å være forfatter av spennende bøker, er hun historiker og arkeolog, noe som kommer klart frem i bøkene hennes. Hun begynte å skrive for å koble av fra jobben, men hun tar ganske mye av jobben sin med seg inn i mordgåtene som førstebetjent Adamsberg skal løse.
For noen år siden leste jeg det jeg kom over av henne. Forfatteren har gitt hovedpersonen i serien sin, mye personlighet. Han er uskyldigheten selv, og du kan ikke annet enn å elske ham. Som etterforsker er han den som går sine egne veier, og stiller spørsmål som ingen andre ville stilt. Vel og merke løser han sakene sine, så han er nok ikke så dum som alle vil ha det til.
"Den rasende horden" er hennes nyeste utgivelse i serien om politietterforsker Adamsberg.
Jeg er midt inni boken og storkoser meg med gjensyn med denne koselige etterforskeren. Følg med på leselisten min, da kommer terningkast. Liker du å lese serier? Har du en å anbefale?

Les bøkene i denne rekkefølgen:

Mannen med de blå sirklene

Varulven

Stikk av og bli borte lenge

Neptuns tenner

Den tredje jomfru

Vampyrens hevn

Den rasende horden

I ærlighetens navn ser jeg meg nødt til å si at dette ikke er den beste boken fra Fred Vargas. Adamsberg er fremdeles elskelig, og personskildringene er utrolig flotte. Allikevel syntes jeg denne ble litt "treg". Jeg ga den en 4`er

Luke nr. 4 i aktivitetskalenderen er åpnet - Storsåta x 12 er i box!

Siden jeg hadde fri fra jobb i dag, sto gemalen helt fri til å fylle adventskalenderen med det han ville. Heldigvis kjenner han meg godt å vet hva jeg trenger.
Dagens "gave" var tur til valgfri topp, og to mini sjokolader. Yippi!
Et av nyttårsforsettene for inneværende år var å komme meg på Storsåta en gang pr. måned. Desember gjenstod så derfor la jeg turen dit. På fredag lavet snøen ned, og siden det har holdt seg kaldt siden da, er det fremdeles snø ute.
Stien opp til Storsåta var litt isete, men med brodder gikk det fint. Til ca. halvveis hadde det gått folk sånn at det var en tydelig sti, men siste bit opp mot toppen var det bare et par tilfeldige tråkk å følge. Med knall blå himmel, nesten vindstille og med fjellet helt for meg selv, var dette virkelig en vitamininnsprøytning.

Fra Storsåta ser en Høgstefjellet og Veten (og nye IKEA hvis en ser godt etter)

Gode brodder og gamasjer var et must for å komme seg til topps i dag

Ikke hverdagskost i Bergen dette her 

...og ikke dette her heller

Min bok på vent: Mo Hayder sine "Jack Caffery romaner"

Mo Hayder

Hver tirsdag vil Beatesbokhylle vite hvilken bok vi har på vent, og brenner etter å lese. Min bok på vent i dag er "Borte" av Mo Hayder.

Etter Mo Hayder debuterte i 2001 med "Fuglemannen" har hun skrevet seks kritikerroste romaner til. Hun skriver intenst, og leseren får følelsen av å ikke ville legge boken fra seg.
En av karakterene hennes som går igjen i fem av romanene er etterforsker Jack Caffery. Hans personlige historie får vi sakte men sikkert gjennom bøkene, så det er en ide å lese dem i rekkefølge.
I de siste tre bøkene samarbeider han med politidykker Flea Marley som også har en historie å bære på. De tre siste bøkene kalles "The Walking Man" series. Her er det enda en person som går igjen, en som Mo Hayder har skrevet inn utifra erfaringer hun har gjort seg fra Bath, hvor hun vokste opp.
Jeg har nettopp lest Hud, og gir den en klar 5`er. Den var kjempespennende gjennom hele, men der er et par usannsynligheter som tok oppmerksomheten min.
I Hud har både Flea Marley og Jack Caffery sin egen agenda. De jobber alene og hver for seg, og begge tar avgjørelser som en "ekte" politimann ikke ville tatt. Politidykkeren prøver å rydde opp i forhold som hennes bror har satt henne i, og etterforskeren henger seg opp i en sak som har blitt avsluttet, og vil ikke jobbe med det han skal.
Etterforskningen som foregår i boken hører vi bare om, men den er bare på siden av handlingen. Mye action og spenning for all del, "krim" med en litt original vri.   Min bok på vent denne tirsdagen er "Borte", som forhåpentligvis ligger klar til meg på biblioteket i dag.
Rekkefølgen på bøkene om Jack Caffery:
Birdman - Fuglemannen 2001
The treatment - Kuren 2002
Rituals - Ritualer 2008
Skin - Hud 2009
Gone - Borte 2010

1. søndag i advent - vi tenner et lys for håp

Vanedannende gode kakemenn......

Adventstiden er fin for oss som har familie rundt oss som vi kan stelle i stand julekos til. Hos oss er vi så heldig å ha en gutt i sin beste alder, som elsker julen, så da er det bare til å hive seg ut i det. "If you can`t beat them, join them" heter det jo så fint på utenlandsk. Jeg er egentlig ikke så veldig julekosepyntete, men jeg har funnet ut, at det er bedre å la meg føre med strømmen, enn å stritte imot.
I dag har vi vært sammen hele dagen. Først hjemme, så på konsert og etter middag ble det tenning av lys og baking av verdens beste kakemenn. Det er 866 stykker som har vært inne på denne oppskriften, så det er mange som liker kakemenn....

Tenn lys!

Et lys skal brenne

for denne lille jord, 

den blanke himmelstjerne

der vi og alle bor.

Må alle dele håpet 

så gode ting kan skje.

Må jord og himmel møtes.

Et lys er tent for det. 

Luke nr. 2 i aktivitetskalenderen: Bajazz - "Crab is Crap"

Bergen Jazzforum`s barneavdeling heter Bajazz. De har lenge hatt utrolig gode konserter for barn, og i dag var en av dagene hvor de fylte USF Verftet med barn og voksne til forestillingen Crab is Crap.
Det var tre musikere på scenen, Øyvind Hegg-Lunde og Øyvind Skarbø spillte på verdens største trommesett, og med seg hadde de Stian Omenås på trompet.
Planen var å komme i Guiness rekordbok med verdens korteste konsert. Krabbedans og opera sto på programmet. Hvis den løpingen langs trommesettet var krabbedansen, så var det en del av det, men opera`en uteble.
Trommene var dekket til, og forestillingen begynte med at de trommet ivei utenpå duken. Etterhvert ble duken tatt vekk litt etter litt, til god rytme fra trommene og Stian sitt blåse/tangent instrument. Det var ikke mye som ble sagt, men med mye mimikk og kroppsspråk kommuniserte de aktivt med publikum. Det var veldig morsomt, og barna var med hele tiden.
Hvis du hadde lyttet til musikken uten å se opp på scenen så ville du ikke vist at du var på barnekonsert. Ablegøyene som utspiller seg samtidig som musikken trer frem, gjør at barna synes det er gøy å sitte å se på.
Dette var siste forestilling i Bajazz`s regi i år, men følg med i avisen til neste år, å få med deg en forestilling.

Huset du elsket av Tatiana de Rosnay

Mari i bloggen Flukten fra virkeligheten utfordrer oss hver søndag, til å gi en smakebit av en bok. Boken jeg har valgt er en av den Engelsk/russiske Tatiana de Rosnay som bor i Paris. Hennes detaljkunnskap til byen som hun må elske høyt, kommer godt frem i romanen "Huset du elsket".
Hun skildrer byen på en vidunderlig kjærlig måte, med stemninger, lukter og lyder.
Forfatteren kjenner vi fra "Saras nøkkel" som var hennes gjennombruddsbok internationalt, med 6 millioner eksemplarer solgt, og "Bumerang" som kom ut i fjor. Jeg har lest og likte begge disse romanene veldig godt.
"Mokka" er hennes siste roman som kom ut i år. Jeg står som nummer 17 i køen, så den blir nok ikke lest før til neste år, hvis ikke jeg får den til jul da....
I "Huset du elsket" er det den aldrende Rose som forteller og tenker tilbake. Hennes mann er død for 10 år siden og nå når huset hun har bodd i siden hun giftet seg skal rives, forskanser hun seg der. Møblene er flyttet ut og datteren venter på henne, men hun vil gå under med huset. Vi får høre historien hennes fortalt via brev og tilbakeblikk.
Romanen har en rolig og dempet aura og må leses i tilsvarende sinnsstemning. Den kan virke treg med lite handling, men der er så mye poesi mellom linjene, at en må ta tiden til hjelp. Jeg har svelgt mange klumper i halsen, men jeg har også blitt tatt på fersken med masse tårer rennende nedover ansiktet. Herlig!
Mot slutten blir nerven i boken mer tydelig, og den litt uventede vrien på slutten gjør at jeg gir den en klar 6`er.

En smakebit fra ca midt i boken:
"Nei," repliserte jeg med ettertrykk. "Jeg kommer aldri til å forlate dette huset. Aldri." Han sukket sørgmodig. "Nei, jeg vet jo det, fru Rose. Men du burde gå ut i kveld for å se hva som foregår. Jeg skal mørklegge gatelykten. De rivningsklare områdene blir ikke lenger overvåket så nøye etter at kulden kom. Ingen kommer til å forstyrre oss. Det er isete, men du kan bare ta meg i armen." 
"Hva er det du vil jeg skal se, Gilbert?" Han sendte meg et skjevt smil som jeg fant nokså sjarmerende. "Du har kanskje lyst til å ta farvel med rue Childebert og rue D`Erfurth, eller hva?" 
Jeg hadde vont for å svelge. "Ja, det har du faktisk rett i."